Eva Dønnestad skriver om de små, store opplevelsene. Foto: Privat
Kronikk
Eva Dønnestad skriver om de små, store opplevelsene. Foto: Privat

Vi lager fortellinger for livet. Sammen

"100 meters tur. En time i et skogholt. Det har festet seg i livet mitt som følelse av tilhørighet, samvær, skjønnhet og styrke," skriver Eva Dønnestad.

Her er en liten enkel fortelling om nærhet. Et barndomsminne for livet. Om alt det fine som kan skje på en 100 meters tur med appelsinskrelling og spikking av seljefløyte. Når du er sammen med en du er glad i og slipper til eventyret:

"Du og jeg, pappa. Vi gikk inn i skogen. Jeg holdt den ene handa di. I den andre hadde du en stokk. Jeg var fem, du tjueni. Vi oppdaget ekorn og fugler. Padder og blomster. Vi var omgitt av tusser og troll, prinser og prinsesser. Trærne hadde ansikt, og grenene var armer som enten grep etter oss for å fange oss, eller for å stryke oss på kinnet. Vi bygde slott og borger i alle slags farger med bare hendene. Vi var sammen den tiden det tar å spikke en seljefløyte. Vi holdt på til vi klarte å lage lyd i den mens latteren trillet før vi smilte lurt til hverandre fordi du hørte fantasifiguren vår - Fjuskiusen - nærme seg.

Vi var sammen den tiden det tar å skrelle en appelsin med en gul plastpinne fra 70-tallet, for så å spise den lenge og vel. Fordi vi ikke hadde lyst til at turen skulle ta slutt. Hele verden var så fin at vi glemte at det verket i kneet ditt, hofta di, skuldra di og ankelen din. Vi hadde gått til verdens ende, og bortenfor begynte eventyret. Eventyret du så levende fortalte. Som jeg dikter på ennå. I nye skoger. Med nye mennesker. Og nye muligheter til å ha det fint."

Hvorfor forteller jeg dette enkle lille minnet? Fordi det sier noe viktig om menneskemøter. Om å være sammen på gode måter. Om å bygge relasjoner. Skape god barndom. Skape tillit vi kan puste i sammen.

Årtier senere vendte jeg tilbake til stien vi vandret. Det jeg trodde var en stor skog, var et bittelite skogholt. Stien jeg trodde var en dagsetappe á la Monsen, var 100 meter. Tenk at det går an å oppleve så mye godt og vakkert og minneverdig i løpet av hundre meter om vi har en hand å holde i og god fantasi. Ikke før nå har jeg skjønt hvor lenge en følelse av tilhørighet og eventyrlyst varer når den er delt i kjærlighet og lekenhet i et lite skogholt.

Hvorfor forteller jeg dette enkle lille minnet? Fordi det sier noe viktig om menneskemøter. Om å være sammen på gode måter. Om å bygge relasjoner. Skape god barndom. Skape tillit vi kan puste i sammen. Gjør vi det noen ganger for vanskelig? Vi kan lese oss til mye, vi kan forske og finne tips og oppskrifter på lykke og hvordan vi skal være. Men vi trenger å dele FORTELLINGER for å få fram nyansene i samvær og menneskemøter. Kom sammen. Lag fortellinger og del fortellinger. Våg å gå nærmere, våg å bli når du kjenner du blir glad i.

Jeg tror vi må ned og inn til noe varmt, enkelt, betingelsesløst, trygt, ektefølt og vakkert for å finne sammen innenfor beskyttelsene. For å lege sår, for å forstå hverandre. Vi må stige ut av forestillingene vi beskytter oss bak. Jeg tror den ordløse vandringen hånd i hånd lagret seg i meg som styrke. Jeg tror episoder som dette kan øke tåleevnen til å bære det som kommer av svik og skuffelser, skam og frykt, sorg og påkjenninger i livet. Jeg lærte noe om hva som var ekte, naturlig og sant, og var som ikke var ekte. Hva som var verdt å ta vare på og hva jeg skulle forlate. Og ikke minst, er det en fortelling om kjærlighet i hvert steg, i hvert blikk, i hvert eventyr i hvert tre. Det er en fortelling om en pappa som ikke kunne gå lengre på grunn av gikt i alle ledd selv om tjueniåring, men som allikevel fantaserte oss inn i en verden der alt var mulig. Der kjærlighet ble uttrykt i lek og varm godhet.

Vi skal hente det beste fra forskningen, tallene, beregningene og forklaringene fra hva som skjer i hjerte, hjerne, kropp og sinn. Vi trenger manualene, oppskriftene, metodene, tipsene, men vi trenger også fortellingene som får oss til å fornemme hva som er sant, helt og ekte og hva som er tusser og troll som vil ødelegge oss. For å lære med hele kroppen, med hver fiber og hver følelse, hver tanke og hver reaksjon, - hva vi skal beskytte oss mot, og hva vi skal ta i mot og være i for å dele med andre. Vi trenger å gå nærmere, være sammen og se hva som skjer. Uten planer, uten å skulle være flinke hjelpere, foreldre eller venner. Uten frykt for å feile, uten stress og for stramme tidsrammer, uten å skulle ville så mye med hverandre. Uten å skulle hjelpe, uten prestasjonsangst for å ikke strekke til. Bare være. Her. Sammen.

Disse situasjonene må vi noen ganger oppsøke, legge til rette for eller slippe til. Kanskje tillitsfullt samvær er det beste vi mennesker kan tilby hverandre når vi har det vondt? Kanskje tilstedeværelsen vår, hva øynene, hendene og kroppene våre sier, er det viktigste? Selvopptattheten, bekymringene, selvhevdelsen, misunnelsen, skammen, frykten og smerten vil alltid være i menneskelivene. Derfor trenger både barn og voksne å bli møtt med varme, vennlighet og tid. Jeg ønsker meg flere fortellinger - enkle, små og hverdagslige fortellinger om kjærlighet. Selv der hvor de andre kapitlene er fylt av krenkelser.

Mye kan skje på en vandring på 100 meter og den tiden det tar å spise en appelsin og spikke en seljefløyte om du deler det med noen som bryr seg.

Skogsturen var ingen forestilling, ingen metode eller oppskrift som ble utprøvd. Det er en enkel fortelling fra livet. Fra en av de gode dagene. Som kan hjelpe oss å bære de som ikke er så gode. Når så mye kunne skje i kroppen og sinnet til en femåring, tenk da hvor mye som kan skje i dag der du jobber, i de påbegynte relasjonene du er i. Vi kan være medforfattere i fortellinger med venner, familie, kolleger og de vi møter i vårt arbeid.

100 meters tur. En time i et skogholt. Det har festet seg i livet mitt som følelse av tilhørighet, samvær, skjønnhet og styrke. I går på jobb tenkte jeg på dette på vei inn til lunsj i kantina. Hvor mange potensielle små avsnitt i en fortelling kan vi ikke skrive sammen på de få meterne. Jeg var innom tre kontorer og kom beriket ut.

Mye kan skje på en vandring på 100 meter og den tiden det tar å spise en appelsin og spikke en seljefløyte om du deler det med noen som bryr seg. Jeg forteller denne fortellingen for at vi midt i all kunnskapstilegning, profesjonalisering og kompetanseheving, skal bevare og løfte troen på de enkle fortellingenes visdom som vil minne oss på sannheter om livet vi ikke finner andre steder – enn i fortellingene.

Hvordan bygger vi en god barndom? Hvordan skaper vi meningsfulle liv? Hvordan trøster vi hverandre? Hvordan våger vi å elske hverandre? Ved å gi slipp. Ved å være sammen. Ved å fellesskape. Ved å leke. Fabulere. Le. Glede oss. Sammen. Så enkelt, men helt essensielt. Ved å bli medforfattere i livene til hverandre.

Gå 100 meter og se alt som kan skje om du åpner for det. Snipp, snapp, men ikke snute. Kanskje det blir du og jeg som lager neste kapittel sammen?

  • Denne teksten er først publisert i Fædrelandsvennen. Den er gjengitt her med forfatterens tillatelse.

Debatt

Til toppen