«I løpet av mine 20 år i arbeid med barn og unge, har jeg ikke møtt en barnehage som bruker time-out som en del av sin pedagogiske virksomhet,» skriver artikkelforfatteren.
Debatt
«I løpet av mine 20 år i arbeid med barn og unge, har jeg ikke møtt en barnehage som bruker time-out som en del av sin pedagogiske virksomhet,» skriver artikkelforfatteren. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) / Privat (innfelt) )

Timeout i barnehagen som en del av den pedagogiske virksomheten?

«Lav bemanning, sykdom i personalgruppen og varierende kunnskap om emosjonell utvikling hos sped- og småbarn, er nok en større trussel mot barnas psykiske helse enn bruken av time-out,» skriver artikkelforfatteren.

  • Debatt

Grunnbemanningen på en småbarnsavdeling i en barnehage, er én ansatt på tre småbarn under tre år. Til eldre barna blir, til lavere blir bemanningsnormen.

I løpet av mine 20 år i arbeid med barn og unge, har jeg ikke møtt en barnehage som bruker «time-out» som en del av sin pedagogiske virksomhet.

Det har den siste tiden vært ført en diskusjon om bruk av time-out i barnehage, blant annet av Solveig Østrem ved Oslo Met, Anne-Line Bjerknes ved Universitetet i Sørøst-Norge, samt Ingrid Grimsmo Jørgensen ved Høgskolen i Innlandet.

I innlegget «Barn trenger time-in», hevder Jørgensen at barn ikke bør sendes bort som straff eller få en straff forkledd som «tenkepause», som å sende barnet ut og bort fra fellesskapet. Hun hevder at barn har behov for time-in når barn strever med vanskelige følelser. Jeg er langt på vei enig.

Min påstand er at grunnbemanningen i en barnehage er for lav til å kunne være tilgjengelig nok på den måten et barn har behov for.

Mitt bidrag inn i denne diskusjonen er at alle barn, hver eneste dag, opplever relasjonelle brudd i barnehagen. Barn tåler disse bruddene, om de repareres. Slike brudd kan oppstå når foreldre blir irriterte, sinte, sure, glade, begeistret, stresset eller når foreldrene er oppmerksomme på andre ting enn på barnet og relasjonen. Det kan være ansatte i barnehagen som overser et barn (ignorerer), ikke legger merke til eller ikke ser hva barnet har behov for. Dette kan skje når et barn for eksempel ønsker å fortelle en voksen om noe, vise en tegning, si ifra at det ønsker hjelp eller at det vil hjelpe til - men at den ansatte av ulike årsaker ikke «ser, registrerer og handler» på barnets initiativ, atferd og følelsesuttrykk.

Slike mikroseparasjoner mellom et barn og en voksen skjer hele tiden. Grunnen er helt normale brudd og feiltolkninger som skjer i all kommunikasjon.

Lav bemanning, sykdom i personalgruppen og varierende kunnskap om emosjonell utvikling hos sped- og småbarn, er nok en større trussel mot barnas psykiske helse enn bruken av time-out.

Å bli oversett, ignorert, ikke lagt merke til, hørt eller sett kan for et barn gjøre like vondt følelsesmessig som time-out. Barn konstituerer sin identitet og personlighet gjennom sensitive, anerkjennende voksne. Voksne som er fysisk, psykisk og emosjonelt tilgjengelige.

Min påstand er at grunnbemanningen i en barnehage er for lav til å kunne være tilgjengelig nok på den måten et barn har behov for. Vi må derfor legge til grunn at alle barn erfarer brudd og reparasjoner i barnehagesammenheng.

Debatt

Til toppen