«Dette er ingen kritikk av styrere som forsøker å dekke opp, og løse personalkabalen med det lille som er å rutte med av økonomiske midler. Dette er heller ingen kritikk av ansatte, som løper rævva av seg, og forsøker være omsorgsfulle og pedagogiske blekkspruter. Vi som jobber i barnehagene gjør en enorm innsats. Barna er i gode hender. Virkelig,» skriver kronikkforfatteren.
Debatt
«Dette er ingen kritikk av styrere som forsøker å dekke opp, og løse personalkabalen med det lille som er å rutte med av økonomiske midler. Dette er heller ingen kritikk av ansatte, som løper rævva av seg, og forsøker være omsorgsfulle og pedagogiske blekkspruter. Vi som jobber i barnehagene gjør en enorm innsats. Barna er i gode hender. Virkelig,» skriver kronikkforfatteren. (Foto: Getty Images )

«Tenk om regnestykket hadde gitt mening, istedenfor å slite oss ut og gi søvnløse netter»

«Det holder meg våken om nettene å vite at mine kollegaer står på som superhelter for å gjøre hver dag best mulig for alle barna. Og uansett hvor hardt vi jobber, så strekker det ikke til. Ikke egentlig,» skriver pedagogisk leder Thea D. Nygård.

  • Debatt

Hva tenker jeg på? Her jeg ligger våken og søvnløs? Her jeg ligger med øynene igjen, mens hodet spinner avgårde i en uendelig virvel av tanker som river og sliter.
Tanker som holder meg våken.

Vil du vite hva jeg stadig plages med?
En tanke som ikke lar seg løse.
Jeg tenker faktisk på tall.
Et uløselig regnestykke som ikke gir noen mening.
Jeg som hater matte.
Jeg tenker på bemanningsnormen i barnehagene.
Av alle ting.

Thea Nygård. Foto: Privat

Full pedagogdekning var beskjeden.
Alle jublet. Foreldre slo seg til ro med den beskjeden. Så flott. Og joda, mange pedagoger og mye kunnskap er flott. Definitivt. Barnehagene har tross alt en rammeplan tildelt av Utdanningsdirektoratet med strenge krav som skal følges.
En barnehage er en læringsarena.
Tross alt.
Ikke en oppbevaringsplass.

Vi skal ha fokus på lek og læring, innenfor sosialisering, samspill, språkutvikling, motorisk utvikling, kommunikasjon, vennskap, natur, bærekraftig utvikling, omsorg, IKT, miljø, førforståelse i matte og realfag, estetikk og kreative uttrykk, utfoldelse av fantasi, drama, prosjekter, barns medvirkning, bokstaver og blyantgrep, kulturer, danning, mangfold, hygiene, psykisk helse, mat, tradisjoner, religion, foreldresamarbeid, for å nevne noe. Alt må selvfølgelig dokumenteres og evalueres underveis. 

Null problem å gjennomføre med full pedagogdekning tenker du?

Javel. Nytt år begynner, og beskjeden om at vi i år vil være «for mange» ansatte på huset høres for godt ut til å være sant. Det blir deilig. Per hvert sjette barn skal det altså dekkes opp med en voksen på storbarnsavdeling. Det vil si at på en avdeling med 18 barn skal det være 3 voksne. Vi var heldige. 4 voksne på 23 barn, i påvente av at flere barn skulle komme. Vi er for mange voksne på huset. Det vil si: Vi har ikke budsjett til å dekke opp sykdom med vikar, vi må bruke de ansatte vi har. Ok.

Hektisk hverdag

Så begynner året. Rutiner og opplegg skal gjennomføres. Den hektiske hverdagen er i gang. Alt av krav fra Rammeplan skal planlegges, dokumenteres, evalueres.
Hva sitter vi igjen med da?
Hvordan er egentlig voksentettheten i praksis?
I barnehagens kjernetid fra 10-14, der alt skal skje. Der alle ansatte er på jobb samtidig. 

Og her begynner min frustrasjon. I år er prosenten i barnegruppa vår 50 % 2-3-åringer, 40 % 4-åringer og 10 % 5-åringer. Altså en gruppe med overvekt av små bleiebarn med mye behov for voksenkontakt og samspill.

Ledermøter tar en voksen bort fra basen. Da sitter vi igjen med 3+23. Pauser tar en voksen bort. 3+23. Foreldremøter tar en voksen bort. 3+23. Vi er i bunn og grunn altså 3+23 til enhver tid. Ikke 4+23. Men så tar et gråtende barn en voksen bort også. 2+22. Men ting kan ikke planlegges. Et sint barn tar en voksen bort samtidig. 1+21. Og så krangler kanskje to stykker av de som er igjen. Hva skjer da?
Dette tar jo også en voksen «bort».
0+19. 

Men så er det behov for basemøter for å planlegge, evaluere og dokumentere.
Dette tilføyer nye barn, da noen må passe på barna til de som er på møte. Og vi er oppe i 4+40.
Eller vent 3+40 pga sykdom.
To barn må på do, så en voksen må følge de inn. 2+38.

Og så skjer livet. Folk blir syke over lengre tid. Selv er jeg pedagogisk leder, og sykmeldt 40 %. Uten at jeg vil det. Ingen kan bestemme om de skal være friske eller ikke. Så da er vi altså totalt sett oppe i 3+23 hver dag.

Men så skal man ha pauser, eller kanskje man må ha en samtale med en forelder eller et møte med PPT. 2+23. Og samtidig som det mangler en voksen blir kanskje barn sint eller lei seg og må få alenetid med en voksen. Hva er vi oppe i da?
1+22.

Ting skjer. Barn kan ikke slutte å ha behov selv om det er få voksne. Det er barn.
Små barn.

Og så er det fremdeles behov for plantid. For ikke å glemme vårt eget basemøte.
Enten barna har behov eller ikke må dette gjennomføres. For vi voksne må få tid til å planlegge, veilede og diskutere. Men.

Er det forsvarlig?
1 voksen og 22 barn?
Er det forsvarlig?
2 voksne og 23 barn?
Er det forsvarlig?
3 voksne og 23 barn?

Er det forsvarlig?
3 voksne og 40 barn?!

Regnestykket gir ingen mening

Dette er ingen kritikk av styrere som forsøker å dekke opp, og løse personalkabalen med det lille som er å rutte med av økonomiske midler. Dette er heller ingen kritikk av ansatte, som løper rævva av seg, og forsøker være omsorgsfulle og pedagogiske blekkspruter. Vi som jobber i barnehagene gjør en enorm innsats. Barna er i gode hender. Virkelig.

Dette er ingen kritikk av styrere som forsøker å dekke opp, og løse personalkabalen med det lille som er å rutte med av økonomiske midler. Dette er heller ingen kritikk av ansatte, som løper rævva av seg, og forsøker være omsorgsfulle og pedagogiske blekkspruter. Vi som jobber i barnehagene gjør en enorm innsats. Barna er i gode hender. Virkelig.

Thea D. Nygård, pedagogisk leder

Jeg hedrer innsatsen til de som hver dag forsøker å gjennomføre gode opplegg etter Rammeplanens krav og formaninger. Samtidig som de skal- trøste, tørke tårer, snyte neser, vaske fjes, skifte bleier, finne skiftetøy, løse konflikter, oppdra, ha gode samtaler, lese bøker, høre på historier, ha et trygt fang, «se på meg nå!», vaske gulvet, finne forsvunnede votter, følge opp enkelt barns behov, medisinere, mate, oppmuntre til å smake, vaske bordet, passe på at det spises, være tydelig, sette grenser, veilede i påkledning, være rollemodeller, kle på, påminne, gi beskjeder, finne frem klær, være en lekevenn, veilede i rydding og sortering, ta imot beskjeder, holde orden på gjenstander, gi en klem, spille spill, unngå krangling, vaske tallerkener og bestikk, stoppe knuffing og dytting, lage papirfly, se de som er utenfor, se de som er lei seg, «se på meg nå!», berolige, følge opp dogåing, veilede i lek, skifte flere bleier, videreformidle beskjeder, tørke flere neser, «se på meg nå!», vise forståelse, finne plaster, rense sår, passe på sovetider, blåse på sår, gi trygghet, lytte, ta i fart på huska, følge tidsfrister, anerkjenne, se, lytte til foreldre, forstå barnets behov, se alle, gi tid, grave i sandkassa, vise omsorg, lære bort empati, «se på meg nå!», løse flere konflikter, bli med på rollelek, skrive på dagstavler, og en hel haug med andre ting, i tillegg til det å huske å fortelle hver eneste forelder om dagen i dag.

Så hvor vil jeg med dette?
Hvorfor får jeg ikke sove?

Regnestykket gir ingen mening. Det holder meg våken om nettene å vite at mine kollegaer står på som superhelter for å gjøre hver dag best mulig for alle barna. Og uansett hvor hardt vi jobber, så strekker det ikke til. Ikke egentlig. For det er begrenset hvor mye et menneske kan strekke seg. Og det er vondt å vite at man strekker seg litt ekstra hver eneste dag, men at det aldri blir bra nok.

Det sliter på meg som leder.
Det sliter på mine kollegaer. Og det sliter helt sikkert på styreren også. Å vite at vi burde hatt tettere og bedre bemanning.
Og joda, det vil alltid være behov som ikke er mulig å dekke. At en drikkeflaske eller en innesko forsvinner er en ting, eller at vi ikke oppdaget at noen snek seg unna og kun spiste en halv brødskive når foreldrene skulle sett at alt i matpakka ble spist opp. Det kan jeg leve med. Men å vite at barn ikke blir sett slik de fortjener er noe helt annet. Barn skal ikke måtte lide fordi bemanningen er for dårlig.

Alle barn skal ha en venn. Nulltoleranse mot mobbing i barnehagen. Et nytt flott og fint krav, ønskes å iverksettes i tillegg til alle de andre vi allerede har.

Men da må det være nok voksne på jobb!

Vi er bare mennesker vi og

Hadde vært deilig å slippe å ligge søvnløs, hver uke, fordi man tenker på alle de barna man burde sett bedre, fordi man vet man ikke rakk å se de på den måten de har fortjent. Kanskje vi ikke fikk med oss den ene hendelsen som ødela dagen din. Da noen gjorde noe mot deg, som ikke var greit. Som såret deg.

Vi burde sett det.
Vi burde vært der.
Vi burde stoppet det.

SE har vi gjort. Vi i barnehage er enormt gode på multitasking. Vi har øyne i nakken, 2 fang, 4 ører, og 8 armer. Men det er noe annet å SE ved å kunne ta seg tid. Tenk om vi kunne hatt tid. Bare til deg. Til å lytte, anerkjenne og være tilstede. Bare for deg. Det ene barnet. Uten å ha fokus på 20 andre samtidig. Uten å se, mens man samtidig er på randen til utbrenthet og strikken er tynnslitt, så man har et toleransevindu på størrelse med et nåløye, over den tjuende «jeg hadde den først» krangelen for i dag, fordi man har stresset gjennom dagen, for å virkelig strekke seg så langt det er mulig å strekke seg, i håp om at man kanskje klarer å være der for alle- på en pedagogisk måte, mens Rammeplanens krav blir gjennomført, dokumentert og evaluert.

Vi er bare mennesker vi og. Men fy søren for noen supermennesker. Vi tolererer stress, kaos og høyt støynivå som om vi var elitesoldater, og holder virkelig tunga rett i munn for å sjonglere alle våre oppgaver mens vi strekker oss for å yte vårt aller beste. Tenk hvor bra det hadde blitt om det var litt flere av oss i hver barnehage!

Tenk om regnestykket hadde gitt mening, istedenfor å slite oss ut og gi søvnløse netter.

Debatt

Til toppen