Jannice Berland er høgskolelektor i pedagogikk. Her skriver hun om den viktige tilknytningen i barnehagen. Foto: privat
Kronikk
Jannice Berland er høgskolelektor i pedagogikk. Her skriver hun om den viktige tilknytningen i barnehagen. Foto: privat

Som ringer i vann

På en av mange fine sommerdager satt jeg ved havgapet og beundret vår vakre natur. En stein ble kastet i vannet og det dannet seg flotte ringer som utvidet seg i vannet. Dette bildet kan sees på som en metafor på hvordan de første årene til barns liv skaper ringvirkninger for deres videre liv.

  • Kronikk

En barndom med sensitive og trygge omsorgsgivere vil trolig danne flere positive ringer enn en barndom preget av omsorgspersoner som ikke møter barnas behov for trygghet og utfordringer tilstrekkelig.

Denne artikkelen bygger på masteravhandlingen min som handler om hvordan pedagogiske ledere opplever å fremme trygg tilknytning for de yngste barna i barnehagen. Teoretisk bakteppe er tilknytningsteori og nyere hjerneforskning.

Funn fra undersøkelsen i masteroppgaven min «Å skynde seg sakte», indikerer at tilknytning ble sett på som viktig å jobbe med. Ettåringene opplevdes som en sårbar barnegruppe, med andre behov enn de eldre barna. Studiet viste at ettåringer har stort behov for tilknytning og trygghet. Tid sammen med barna ble fremholdt som forutsetning for å fremme trygg tilknytning, samt å være en trygg voksen i møte med barna. Resultatene viste også at små barnegrupper og faste stabile voksne var viktig for å fremme og vedlikeholde trygg tilknytning. Det fremsto allikevel fra funnene i denne studien at det manglet en felles kunnskapsbase angående tilknytning og tilknytningens betydning. Det ettersom verken barnehagelærerutdanningen eller rammeplan for barnehage ble ansett som rike kilder til dette tema. Resultatene fremholdt at tidspress grunnet mange arbeidsoppgaver var utfordrende i forhold til å ha tid til alle barna og se alle barna. Dette tidspresset ble opplevd som slitsomt og dårlig samvittighet ble trukket frem grunnet opplevelse av å ikke strekke til overalt. Resultatene viste at tidsklemme ofte gikk ut over barna også, og da ofte de rolige barna som ikke «krevde» så mye. Funn fra undersøkelsen indikerte sterkt ønske om mindre barnegrupper for de yngste barna, der åtte-ni barn under tre år og tre voksne ble uttalt som ideell barnegruppe. Et ønske om økt bemanning og mer bemanning med barnehagefaglig kompetanse for å imøtekomme barnas behov ble også fremhevet i denne studien (Berland, 2016).

Jeg skriver ikke dette for å fremme noe dårlig samvittighet for noen eller være for eller imot tidlig barnehagestart. Fokus er å få frem er hvor viktig trygge voksne er for barn.

Metoden jeg benyttet var kvalitativ metode i form av semistrukturert intervju. Informantene var fire pedagogiske ledere som jobbet med de yngste barna i barnehage. Selv om funnene fra min masteroppgave ikke kan generaliseres ettersom utvalg av informanter er for lavt, så kan allikevel funnene rette fokus på tematikken, behovene og utfordringene i hverdagen i barnehagen. Funnene indikerer hva og hvordan tilknytning kan fremmes, jeg vil i det videre fokusere på hvorfor trygg tilknytning er viktig.

I dag er det mer vanlig enn uvanlig at barn begynner i barnehage når de er ett år. Tall fra 2017 ( ssb) viser at 91,3 av alle barn i alderen 1-5 år har plass i barnehage. Andel barn i alderen ett til to år som har barnehageplass er 82,5 %. Denne sistnevnte gruppen har vokst raskt. I tillegg er det åpnet opp for at barn fra 7-8 måneder år har rett til barnehageplass. Det er sikkert mange gode visjoner omkring dette, men er det gjennomtenkt og lagt til rette for med tanke på barnas behov?

Jeg skriver ikke dette for å fremme noe dårlig samvittighet for noen eller være for eller imot tidlig barnehagestart. Fokus er å få frem er hvor viktig trygge voksne er for barn. Dette gjelder om du er forelder eller barnehageansatt.

Tilknytning mellom barn og foreldre danner den viktigste rammen rundt barnas utvikling. Barn er født med et behov for å knytte seg til en omsorgsperson rett og slett for å overleve. Dette behovet gjør seg gjeldende uansett om omsorgen foreldrene gir er positiv eller negativ. Barnehageansatte kan ikke ta foreldrenes plass. Men for mange barn kan barnehageansatte oppleves som en god nummer to som tilknytningsperson ettersom barn tilbringer mye av sin tid i barnehagen (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2014). De yngste barna kan ikke sette sine tilknytningsbehov på vent i barnehagetiden. Barnehageansatte har et stort ansvar for å ivareta barna på en god måte som styrker trygg tilknytning, og til å moderer konsekvenser av utrygg tilknytning (Kvello, 2013, s.44)

Når barn er rundt ett år er utviklingen av tilknytning en viktig utviklingsoppgave for barna (Killèn, 2012, s.16). Tilknytning handler om hvorvidt et menneske har overveiende tillit eller overveiende mistillit til omverden (Drugli, 2014, s. 2; Kvello, 2013, s. 44). Tilknytning kan sees som grunnleggende for utvikling og læring, når barna har trygg tilknytning opplever de trygghet og kan frigjøre energi og oppmerksomhet til utforsking, lek og læring (Brandtzæg et al, 2014)

Kvello (2013, s.44) sier at tilknytning støpes det første leveåret og styrkes til en grunnmur i løpet av de to og et halvt første leveårene. Dette støttes opp av nyere hjerneforskning som viser at hjernen er ekstra utsatt for både gode og dårlige påvirkninger de første leveårene, og at kvaliteten i samspill har mye å si for utviklingen av hjernen (Hart, 2012).

Bak begrepet tilknytning

Tilknytning kommer fra det engelske begrepet attachment som hentyder til noe mindre som henger sammen med og er avhengig av noe større (Brandtzæg, Smith og Torsteinson, 2012).

Tilknytning er mer enn at barna kjenner nærhet og trygghet. Foto: Getty Images

Tilknytningsteori anses i dag som den viktigste psykologiske teorien når det gjelder hvordan både barn og voksne forholder seg til nærhet, beskyttelse og omsorg på de ene siden og selvstendighet, oppdagelsesglede og vekt på egen styrke og evne på den andre siden (Broberg, Hagstrøm og Broberg, 2014, s. 35). Tilknytning er mer enn at barna kjenner nærhet og trygghet, det handler også om å hjelpe barna med vanskelige følelser og å støtte dem i utforskning og lek. Altså omhandler det to grunnleggende behov hos mennesker, to behov som går i hver sin retning, men som henger sammen. Det er tilknytning, som går på barnas avhengighet og behov for beskyttelse og omsorg. Og det er utforskning som er barnas behov for selvstendighet og behov for å undersøke og mestre verden (Brandtzæg et al., 2014, s. 17).

Den britiske psykiateren John Bowlby (1907-1990) regnes som tilknytningsteoriens opphavsmann (Brandtzæg et.al., 2014; Broberg et.al., 2014; Powell et.al., 2015; Wennerberg, 2011). Fra han kan vi blant annet hente begrepet «internal working models», på norsk kalt indre arbeidsmodeller. Bowlby understrekte betydningen av de erfaringene barna gjør når det befinner seg i nære relasjoner, og hvordan disse erfaringene er med å forme deres forventninger til andre og seg selv. Barnet bygger opp en modell av seg selv ut fra gjentatte samspillserfaringer, og denne modellen avspeiler det bildet for eksempel foreldrene og barnehageansatte har av dem også. Er de indre arbeidsmodellene stort sett positive fører det ofte med seg mer positivt samspill med andre enn om barnet har mange negative og utrygge indre arbeidsmodeller. Da kan det lettere føre til negativt samspill med voksne og barn- noe som igjen fører til negative responser fra andre barn og voksne og dermed forsterker bildene barna alt har dannet (Broberg et.al., 2014 s. 46). Har barnet opplevd og opparbeidet i hovedvekt gode indre arbeidsmodeller, vil trolig dette barnet ha et godt grunnlag for trygg tilknytning.

For å oppnå trygg tilknytning trenges det altså erfaringer hos barnet som tilsier at omsorgsgiver hører, forstår og vil hjelpe, for gjennom disse erfaringene skaffer barnet seg en fleksibel relasjon til omsorgsgiver som frigjør energi til å veksle mellom utforskning og trygghetssøken (Broberg et.al., 2014, s. 48). Omsorgsgiver er fysisk og emosjonelt tilgjengelig, de er sensitive, de er forutsigbare, ha gode intensjoner, er snille og positive fremfor negativ i sine handlinger og holdninger ovenfor andre (Kvello, 2013, s. 45). Barn som opplever utrygg tilknytning har gjerne gjentatte erfaringer med omsorgspersoner som ikke har vært sensitiv for barns behov, ikke har lyttet til barna eller ikke har klart å tolke og fange opp signaler barnet sender. Barna skjønner etter hvert da da omsorgspersonene ikke er en trygg base eller sikker havn og de må lære seg å bli følelsesmessig «selvforsørgende»

Barn som opplever utrygg tilknytning kan stå i fare for å «slå av» tilknytnings-systemet med den konsekvens at barnas følelses-messige utvikling kan ta skade.

Barn som opplever utrygg tilknytning kan også erfare gjentatte samspill der omsorgsgiver er sensitiv, men ofte da på omsorgsgiver sine villkår. Altså når det passer den voksne, mens barnas signaler har lite å si. Omsorgsgiver har ofte utfordringer med å skille egne opplevelser fra barnets, og «vet» ofte hvordan barnet har det. Disse barna lærer at de ikke kan regulerer samspill ved hjelp av egne signaler. Dette kalles ambivalent utrygg tilknytning. Desorganisert tilknytning kjennetegnes av at samspillet mellom barn og omsorgsgiver bygger på frykt. Det kan være at omsorgspersonene er fysisk og psykisk utilgjengelig over lang tid, og ikke hjelper barnet med å regulere seg. Omsorgsgiver blir da en skremmende og utrygg base og havn. Barnet vil kunne blant annet oppleve redsel, indre uro og kaos. Barn som opplever utrygg tilknytning kan stå i fare for å «slå av» tilknytningssystemet med den konsekvens at barnas følelsesmessige utvikling kan ta skade (Broberg et al. , 2014). Denne inndelingen av ulike tilknytningsstiler er hentet fra psykolog Mary D. Salter Ainsworth (1913-1999). Hun regnes som den andre av tilknytningsteoriens forgrunnsfigurer. Fra Ainsworth har vi også begrepet trygg base. Når trygghet i familien mangler, blir individet handikappet ved at det ikke har en trygg base å gå ut fra (Broberg et.al., 2014, s. 36). Dette kan overføres til dagliglivet som i barnehagen. Opplever ikke barnet tilstrekkelig trygghet her, så vil de ikke ha en trygg base å støtte seg i eller en sikker havn å søke tilflukt og påfyll i. Begrepet trygg base ble sentralt innen tilknytningsteori. Fra den trygge basen kan barnet gå ut i verden å utforske, og vende tilbake i sikker viten om at det blir møtt velkommen ved at de får fysisk og emosjonell støtte og at de blir trøstet og beroliget om det trengs.

Tilknytningsadferd

Tilknytningsadferd viser til ulike former for adferd som barnet viser når de opplever å føle seg truet, redd og for å oppnå og/eller vedlikeholde kontakt med tilknytningsspersoner. Gråt er typisk eksempel på tilknytningsadferd. Andre ganger er ikke adferden så tydelig, allikevel gir det barnet en gjennomgående trygghet av å vite at tilknytningspersoner er til rådighet og parat (Bowlby, 2013; Killèn, 2012, s. 32). Jo yngre barna er desto oftere aktiviseres tilknytningsadferden (Broberg et.al., 2014, s. 39). Til å begynne med er tilknytningsatferden udifferensiert, men i det andre halvår retter barna adferden mer mot sine omsorgspersoner. Ved redsel og ubehag aktiveres tilknytningssystemet, og går i hvilemodus når barnet føler seg trygg (Wenneberg, 2011, s. 40). Tilknytningsadferd er noe som følger oss hele livet, men har sitt høydepunkt i den betydning en at det aktiveres lettere og oftere når barnet er mellom ett og tre år gammelt (Broberg et.al., 2014, s. 43; Bowlby, 2013, s. 35; Wenneberg, 2011, s. 40). Tilknytningsadferd er barnas språk. Med den formidler de til oss hvordan de har det, hvordan de er blitt behandlet og hvordan de opplever sin omsorgssituasjon (Killèn, 2012, s. 33). Hvordan dette språket blir møtt og ivaretatt av omsorgspersoner er grunnleggende for barnas tilknytning og psykiske utvikling.

Følelsesregulering og mentalisering

I nyere tilknyningsteori er følelsesregulering sentralt. Det mest betydningsfulle for hva slags tilknytningsstil et barn danner seg er hvordan de får hjelp til å regulere følelsene sine. Når barna får hjelp til følelsesregulering og organisering av følelser fra trygge relasjoner, så vil de ha større sjanse for å utvikle høyere grad av mentalisering (Brandtzæg et.al., 2012, s. 105). Mentalisere vil si evnen til å forstå seg selv og andre gjennom å oppfatte og tolke egne og andres mentale tilstand, foruten biologi og genetikk utvikles dette i samspill og speiling med andre (Bateman og Fonagy, 2007). Mentaliseringsevne kan forståes som å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden (Brandtzæg et.al., 2014, s. 39). Balansen mellom avhengighet og autonomi kjennetegner trygge individer. Da trenger barna omsorgspersoner som er tilgjengelig og står i møte i forhold til barnas psykologiske behov som trøst og beskyttelse og barnas behov for selvstendighet og utforskning.

For å kunne høre, forstå og agerer på barnas tilknytningsadferd og for å kunne hjelpe dem å regulere seg trenger barnehageansatte både kompetanse, ferdigheter, ressurser og tid. Om barnehagekulturen er preget av mangel på dette, vil det kunne resulterer i uhensiktsmessig stress. Stress påvirker vår mentaliseringsevne (Brandtzæg et.al., 2012, s. 106). Som igjen vil ha noe å si for hvordan vi ser og møter barn og voksne, og oss selv på. For å kunne hjelpe barn å regulere seg, så må de voksne selv være regulert (Perry, 2014). Om barna ikke får hjelp til å regulere seg ved hjelp fra trygge tilknytningspersoner i barnehagen vil stress nivå kunne øke hos dem. Det vises nødvendigvis ikke utenpå, for barn tilpasser seg det som tilbys (Berg-Nielsen, 2015; Brandtzæg et.al., 2014, s. 21; Drugli, 2014).

Hjernen

Som jeg innledningsvis var inne på så er nyere hjerneforskning klar på at hjernen er ekstra utsatt for påvirkninger de første årene, og at kvalitet på samspillet har mye å si for hjernens utvikling. Susan Hart (2012), sier at barn er fra fødsel klar for å etablerer tilknytning og inngå i samspill, og denne stimuleringen modner hjernen følelsesmessig. Menneskehjernen er «brukervennlig», og den former seg etter den stimuleringen som blir gitt. Dette sier en del om hvor viktig trygg tilknytning og gode samspill er de første årene, og ettersom denne stimuleringen ikke stopper opp når barna er i barnehagen så blir samspillserfaringene herfra også viktig. Det kan vises store forskjeller på hjernen til et barn som har fått kjærlighet og trygge relasjoner, og et barn som ikke har fått det (Perry, 2014). Alt vi opplever og utsettes for har innflytelse på hvordan vi organisere hjernen. Ny nevrobiologisk kunnskap gjør oss mer i stand til å forstå barns behov som bør få konsekvenser for vårt arbeid med barn i barnehagen og det understreker hvor viktig trygge omsorgsgivere er for barna. Ved å flytte fokus fra adferd til følelser, og fra hvordan livet ser ut til hvordan det oppleves kan mye forebygges (Perry, 2014). Nordanger (2015) understreker samspillets kraft for hjerneutviklingen ved å si «Det er ikke aha-opplevelser som former barnehjernen. Først og fremst formes den av gjentatte mønstre av samspillserfaringer- enten de er gode eller vonde» ( Rvts, 2015).

Så hva har dette å si for barnehagen?

Det er foreldre/foresatte som er barnas primære omsorgspersoner, og som danner grunnlaget for hvilken tilknytning barnet opplever. Barnehagene kommer tidligere inn i den «private sfære» nå enn tidligere og blir en sentral del av omsorgen for den oppvoksende generasjon. Da trer ansatte i barnehagen inn som viktige voksne også i forhold til denne primæromsorgen.

Å bli en trygg tilknytningsperson

Hvilken type tilknytning som utvikler seg avhenger av hvordan den voksne har vært i møte med barnet. Foto: Getty Images

For å bli en tilknytningsperson for barnet avhenger av hvor tett og regelmessig kontakt barnet har hatt med den voksne, og hvor ofte den voksne har hatt anledning og mulighet til å lykkes med å trøste barnet. Hvilken type tilknytning som utvikler seg avhenger av hvordan den voksne har vært i møte med barnet, for eksempel sensitivitet i forhold til signaler og hvor forutsigbar den voksne har vært i responser i samspill med barnet (Broberg et.al., 2014; Hart, 2012). Dette samsvarer med funnene i masteroppgaven, og er gjerne ikke så revolusjonerer overraskende. Men det er lett å tenke at omsorg og kjærlighet for barna i barnehagen kommer av seg selv for alle viser jo omsorg for barn. Det er en annen type omsorg vi har til barn i barnehagen enn hva vi gir egne barn. Denne profesjonelle «kjærligheten» er mer flyktig enn foreldrekjærligheten. Fraværet av dette sterke foreldre-barn-båndet, samt å skulle imøtekomme et stort mangfold av barn i barnehagen, gjør at kunnskap om tilknytningenes betydning får stor betydning for ansatte i barnehagen (Brandtzæg et al, 2014). Ut fra min masteravhandling omkring dette tema viste det seg da at verken grunnutdanningen til barnehagelæreryrket eller rammeplan for barnehage vektlegger tilknytningsteori eller de yngste sine behov tilstrekkelig. I denne sammenheng skal det nevnes at informantene var ferdig utdannet for 3-15 år siden. Kunnskapen omkring dette hentet informantenen stort sett fra ulike program som Circle of security og Dialog. Informantene savnet kunnskap om tematikken.

Faktorer som kan spille inn på utviklingen av tilknytning i barnehagen

Temperament

I barnehagen vil ansatte møte mange ulike barn som kan utfordre dem på ulikt vis (Brandtzæg et.al., 2014). Hvilken adferd som «trigger» oss er (heldigvis) forskjellig.

Barns temperament kan ikke sies å være barns skjebne, men hvordan vi voksne lykkes med å hjelpe barna å regulere seg via vårt samspill med dem, vil kunne ha forsterkende eller svekkende effekt på barns temperament.

Barns temperament kan ha noe å si for hvordan tilknytningen utarter seg. Barn som er aktive, livlig og impulsive og som ofte kan uttrykke seg voldsomt og høylytt eller de barna som er sky og tilbaketrukne kan oppleves krevende for voksne å være sammen med (Brandtzæg et.al., 2014, s. 125). Dette kan ha betydning for hvordan vi møter disse barna. Barns temperament kan ikke sies å være barns skjebne, men hvordan vi voksne lykkes med å hjelpe barna å regulere seg via vårt samspill med dem, vil kunne ha forsterkende eller svekkende effekt på barns temperament. Funn i min masteroppgave viste at det var ulike typer adferd som trigget, men at barn med utagerende adferd og grensetestere var overrepresentert.

Sårbare barn

Mennesker, og spesielt små barn, er sårbare. Men det er forskjell på den naturlige sårbarheten og den påførte sårbarheten mange barn opplever, som omsorgssvikt. Forskning viser at barn som har høy grad av utrygg eller desorganisert tilknytning til foreldre, ikke hadde noe positiv effekt av god voksen-barn relasjon i barnehagen. Disse barna trenger ekstra mye innsats fra personale i barnehager for å klare snu disse indre arbeidsmodellene og danne trygg tilknytning til personale (Solheim, 2013). Barnehageansatte får da en viktig rolle som kompenserende tilknytningspersoner og barnehagen som en kompenserende arena (Killèn, 2012). For disse barna kan du som jobber i barnehagen være «den ene», være den trygge basen som bidrar til positive relasjoner og et trygt miljø å ferdes i og at barnet kan skape gode indre arbeidsmodeller tross sine negative erfaringer. Dette kan være så viktig for barnas psykiske utvikling der og da og på sikt.

Det å jobbe med å fremme trygg tilknytning er altså viktig for alle barn generelt, men for noen barn spesielt. Kunnskap om tilknytning kan også føre til barnehageansatte «ser» barn og foreldre som trenger ekstra hjelp på et tidlig stadium og som blir tryggere i sin håndtering av slike tilfeller.

Kjønn

Det er funnet ut at jenter utvikler oftere trygge tilknytninger til barnehageansatte enn gutter. En grunn til det kan være at flest barnehageansatte er kvinner. Kjønns partisk adferd kan lede dem til å samhandle lettere med jenter, og dermed sikres jenter lettere bedre tilknytning enn gutter (Ahnert, Pinquart & Lamb, 2006, s. 665). Fra et tilknytningsperspektiv er det relevant å spørre hvordan vi ser på jenters og gutters behov for nærhet på den ene siden og utforskning på den andre (Broberg et.al., 2014). Dette kan være noe å bevisstgjøre seg omkring.

Barnehageansatte sine egne erfaringer

I barnehager finner vi et mangfold av barn, men også av ansatte med ulik bakgrunn, både kultur, erfaringer og utdanning. Personlige erfaringer som barnehageansatte har fra barndom og senere, samt «sinnstilstander» har noe å si for hvordan de utøver sin omsorgsevne (Broberg et.al., 2014). Om en er utdannet barnehagelærer eller ei, så har vi alle en interaksjonshistorie med oss, en emosjonell arv, og denne aktiveres på godt og vondt i møte mellom barn og voksne. Dette psykologiske aspektet er grunnleggende i arbeid med barn (Abrahamsen, 2011, s. 156). Det vil si vi begynner ikke på bar bakke i møte med andre. Vi ser og forstår verden rundt oss subjektivt- og forståelsen vår er i dynamisk forandring. Vi har alle vår bagasje, mye er bevisst og mye er ubevisst. Vi møter verden og mennesker med de erfaringer og indre bildene vi har opparbeidet, og det er med å danne vår virkelighetsoppfattelse, vårt livsbilde.

I denne forbindelse vil jeg nevne EQ barnehagene sin visjon om at de voksne skal ta ansvar for egne følelser på en konstruktiv måte. EQ står for emosjonell intelligens. Bak denne ideen om EQ barnehager står Herdis Pallsdottir, som også er grunder av EQ institute. Visjonen er å fremme barnas emosjonelle intelligens og dermed styrke deres språkutvikling og evne til relasjonsbygging. Målsetting er blant annet å gi barnehageansatte mulighet til å få en nær, kjærlig og slitesterk relasjon til seg selv, slik at de kan skape en tilsvarende relasjon til andre voksne og barn. I en EQ barnehage vil de voksne etter beste evne gå inn for å møte barn og voksne med et ikke-dømmende menneskesyn, være bevisst på hvordan de møter barna og hvordan hvert møte påvirker barnas følelser om seg selv (www.eqi.no).

Det er de voksne som er ansvarlig i relasjon med barn, så det er de voksne som må jobbe med seg selv i møte med barn som utfordrer dem. Dette er gjerne mer utfordrende enn både å jobbe med barn, foreldre og ansatte?

Barnegruppens størrelse

Ut fra tilknytningsperspektiv blir små barnegrupper sett på som det «beste» for barn (Brandtzæg et.al., 2014, Brandtzæg et.al., 2012, Broberg et.al., 2014). Små barn i store barnegrupper kan lett bli overstimulert, og deres tilknytningssystem kan aktiveres altfor ofte. Den voksne sin oppgave blir i overvekt å trøste og løse konflikter, barnet får dermed mindre overskudd til utforskning og lek. Det blir også lite tid til samspill mellom enkelt barn og barnehageansatt, noe som jo er forutsetning for å bygge trygg tilknytning (Ahnert et.al., 2006; Broberg et.al., 2014, s. 239).

Å organisere barnehagen ut fra et tilknytnings-perspektiv kreves innsikt i barnas opplevelse av stress.

Brandtzæg et.al. (2012) viser til at et gjeldene råd for all organisering av barnehager ut fra tilknytningsperspektiv som er å sikre stressreduksjon og emosjonell tilgjengelighet for barna. Å organisere barnehagen ut fra et tilknytningsperspektiv kreves innsikt i barnas opplevelse av stress. I situasjoner der barnet ikke har kontroll over det som skjer og der de ikke har tilgang til en trygg voksen som kan støtte og berolige dem kan negativ stress oppstå. Da spesielt om dette er mønster mer enn unntak i barnehagehverdagen (Drugli, 2014, s. 61). Blant mine informanter var det stor enighet at mindre småbarnsgrupper, på 8-9 barn, var det mest ideelle. Begrunnelsene var at det da var lettere å se alle barna, mer ro, mindre stress og roligere lyd og støynivå, og mer tid til hvert enkelt barn og tett samarbeid med foreldre.

Tid

Om noen barnehageansatte leser dette tenker de gjerne alt dette vet vi jo, men tiden strekker ikke til i barnehagen. Tid sammen med barna, å være tilstede både fysisk og mentalt, er en forutsetning for å danne og vedlikeholde trygg tilknytning. For å lykkes med dette er en avhengig av et system som setter realistiske forventninger og krav til de ansatte. Resultat fra min masteravhandling viste, ikke overraskende, at pedagogiske lederne la ned svært mye energi og tid i jobben. De opplevde et personlig ansvar, et sitat sier noe om dette «jobben krever deg 110 prosent fra første steg innenfor døren om morgenen til du går hjem». Det å oppleve krysspress i form av visjoner, krav, forventninger og arbeidsoppgaver er ikke uvanlig i barnehage. I denne undersøkelsen kom det frem at det er planer og visjoner både nasjonalt, kommunalt og internt i barnehagen som skal følges opp, det er mange møter, det er før og etterarbeid, det er observasjoner og dokumentasjon.. Det fremheves at foreldregruppen er forskjellig og har ulike behov og ønsker som skal møtes, det er samarbeid med andre instanser når der er nødvendig og veiledningsansvar ovenfor assistenter. Alt dette med mer kommer i tillegg til travle hverdager der barna trenger de voksne hele tiden. Studienes informanter var ærlige på at dette ofte kunne gå ut over tid med barna og da gjerne dem som tilsynelatende «krevde» minst, de rolige.

Som ringer i vann

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv skulle en tro at det var et lett matematikkstykke å se at det lønner seg å investere i tidlig barndom.

Ut fra et tilknytningsperspektiv forklares betydningen av hvorfor det er viktig å fremme trygg tilknytning. I tråd med rammeplanen for barnehage fra 2017 skal barnehagene fremme psykisk helse ( Kd, 2017). «Det du legger inn av omsorg, trøst, ømhet, glede og latter kommer ut igjen som psykisk helse og mestring hos barn du jobber med» (Brandtzæg et al, 2015, s. 13). Det har altså betydning for barnets utvikling og trivsel der og da og på sikt- som ringer i vann.

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv skulle en tro at det var et lett matematikkstykke å se at det lønner seg å investere i tidlig barndom. Ut ifra det sterke kunnskapsfokuset vi har i samfunnet i dag skulle en tro at det var lett å se at grunnmuren for læring blir lagt de første årene. Ut i fra vår kunnskap om stadig flere som strever psykisk skulle en tro at det var lett å se at grunnleggende og forebyggende arbeid er nødvendig tidlig i barnas liv for å fremme robuste barn som kan bære sin egen bagasje.

Å være forelder er fantastisk! Å jobbe i barnehage er fantastisk! Barna er vår største verdi. Til dere som jobber i barnehage og får ta en så stor del i barnas hverdag fra tidlig alder har en av samfunnets viktigste jobber. Tusen takk!

Lykke til alle foreldre som i disse tider skal la barnehageansatte få ta del i oppveksten til det mest verdifulle dere har og til barnehageansatte som skal ivareta dette ansvaret best mulig. Mest av alt lykke til alle barna - jeg håper deres hverdag blir preget av trygghet, tillit, at dere får lov å utforske og prøve dere frem, skape gode relasjoner og samspill med mye glede, humor og mye lek som skaper gode ringer i vann.

 

Litteraturliste

  • Abrahamsen, G. (2011). Det nødvendige samspillet. Barnehagebiblioteket Tano Aschehoug.
  • Ahnert, L., Pinquart, M., & Lamb, M. (2006). Security of Children’s Relationships With Nonparental Care Providers: A Meta-Analysis. Hentet fra http://web.b.ebscohost.com/ehost/pdfviewer/pdfviewer?sid=94d59bc7-b364-42e3-bcd3-e2b47b6cd13e%40sessionmgr111&vid=5&hid=102
  • Berland, E. J (2016). Å skynde seg sakte. Masteroppgave. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2394461
  • Bateman, A. W., & Fonagy, P. (2007). Mentaliseringsbasert terapi. Arneberg Forlag.
  • Berg-Nielsen, T. S. (2015, 05). Bløte i hodet og tynne i huden. Hentet fra Barnehage.no: http://barnehage.no/helse/2015/05/blote-i-hodet-og-tynne-i-huden/
  • Bowlby, J. (. (2013). En sikker base. Tilknytningsteoriens kliniske anvendelser. Oversatt av Nake,Bjørn. Fredriksberg: Det lille bokforlaget.
  • Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Øiestad, G. (2014). Se barnet innenfra. Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget.
  • Brandtzæg, I., Smith, L., & Torsteinson, S. (2012). Mikroseparasjoner.Tilknytning og behandling. Fagbokforlaget.
  • Broberg, M., Hagstrøm, B., & Broberg, A. (2014). Tilknytning i barnehagen. Hva betyr trygghet for lek og læring? CappelenDammAkademisk.
  • Drugli, M. B. (2014). Liten i barnehagen- Forskning, teori og praksis. Cappelen Damm Akademiske. (revidert utgave 2017)
  • EQ barnehager - http://eqi.no/eq-barnehage/
  • Hart, S. (2012). Den følsomme hjernen. Oslo: Gyldendal, Akademiske.
  • Killèn, K. (2012). Forebyggende arbeid i barnehagen. samspill og tilknytning. Oslo: Kommuneforlaget AS.
  • Kunnskapsdepartementet (2017) Rammeplan for barnehagen-innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet. Oslo
  • Kvello, Ø. (2013). Barnas barnehage 2. Barn i utvikling. Oslo: Gyldendal Akademiske.
  • Perry, B. (2014, 05 27). Early childhood brain development and learning. USA: https://www.bing.com/videos/search?q=bruce+perry&FORM=VIRE3#view=detail&mid=64FAEA9E5A60EAAB8F9064FAEA9E5A60EAAB8F90.
  • Powell, B., Cooper, G., Hoffman, K., & Marvin, B. (2015). Trygghetssirkelen- en tilknytningsbasert intervensjon. Oslo: Gyldendal akademisk.
  • RTVS vest. (2015, 10. 12). RVTS Vest. Hentet fra RVTS Vest: http:// rvtsvest.no/stemme-i-vest-dag-nordanger
  • Solheim, E. (2013, 05). Effects of Childcare on Child. Hentet fra http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/271006/628180_FULLTEXT02.pdf?sequence=2&isAllowed=y
  • Statistisk sentralbyrå (ssb). (2017mai). Barnehager, 2017, endelige tall. Hentet fra Statistisk sentralbyrå: http://www.ssb.no/utdanning/statistikker/barnehager
  • Wenneberg, T. (2011). Vi er våre relasjoner- om tilknytning, traumer og dissosiasjoner. Arneberg.

Debatt

Til toppen