Bjerkhaug barnehagene åpnet dørene i 1992. Nå er det slutt for den særegne barnehagen i Bodø. Reidun Koch og styrer Monica Røberg Andreassen synes det er vemodig.
Bjerkhaug barnehagene åpnet dørene i 1992. Nå er det slutt for den særegne barnehagen i Bodø. Reidun Koch og styrer Monica Røberg Andreassen synes det er vemodig. (Foto: Mariell Tverrå Løkås)

Som hentet fra Elsa Beskows verden - men nå er det over for barnehagen

– Den dagen de kommer og forteller oss at ungene ikke får klatre i trærne - da er det slutt!  Det har jeg alltid sagt.

Reidun Koch stopper midt i den bratte bakken. 

– Men nå er det nå over uansett, da. 

Sollyset tegner mønstre over stien som snirkler seg oppover mellom de store trærne. Her har små barneføtter strevd seg opp i snart tretti år. Langt der oppe, på toppen av bakken, står et staselig hvitt hus. Hagen rundt er som hentet fra en av Elsa Beskows bøker. Historien om Solegget, for eksempel. 

Huset er 101 år gammelt. De siste snart tretti av dem har det vært fylt med spontan glede og barnelatter, kunstneriske spillopper, kreativitet, sang og dans. Bjerkhaug barnehage åpnet dørene 1. februar 1991. Men nå er det slutt for en av Bodøs mest tradisjonsrike og spesielle barnehager. 

– Vi har hatt ni barn det siste barnehageåret. Ni barn, og tolv mål uteområde... Det blir ganske god plass. 

Det enorme uteområdet består blant annet av et sted mellom 40 og 50 treslag - som eik, ask, lind, hestekastanje, hassel, blodbøk og hengebjerk, en skog av viltvoksende blomster, en bekk - og en diger maurtue.

– Barna her kan mye om maur og mark og snegler. Jeg blir aldri lei av å være ute i den hagen. Her kan vi være nysgjerrige sammen med ungene. 

Hagen til Bjerkhaug barnehage byr på en lang rekke hemmeligheter og gjemmesteder. Foto: Mariell Tverrå Løkås

Selve eiendommen er fra 1884, og ble kjøpt som et landsted av Otto Koch - mannen som tok det tradisjonsrike varehuset i sentrum av Bodø inn i framtida. I utgangspunktet skulle barnehagen gi et tilbud om barnehageplass til de ansatte ved det som lenge var byens største kjøpesenter. Etter hvert kom flere barn fra nabolaget til. Barnehagen åpnet på en tid det var rift om barnehageplasser. 

– Vi har kun et tilbud til barn fra tre til seks år. Kan du se for deg å trille barnevogner opp her på vinteren? 

Reidun Koch smiler.

Hun kom til Bodø fra Bergen i 1978, og giftet seg med Preben Koch. 

– Da vi fikk vårt første barn, var planen å være hjemme i tre år, før hun deretter kunne begynne i barnehage. Vi søkte om barnehageplass i 1982. Jeg husker vi måtte opplyse blant annet om hvor mange rom vi hadde i huset og hvordan de trafikale forholdene var i nærområdet på søknadsskjemaet. Vi hadde nok for mange rom, for hun fikk aldri plass i noen barnehage. 

Ungene som har strevd seg opp og ned denne bakken i tre år, har blitt fysisk sterke. Foto: Privat

Utdannet lærer

I 1990 gikk 36 prosent av barna i alderen ett til fem år i barnehage, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det var dette året, en tidlig morgen, ekteparet Koch kom over en sak i Dagens Næringsliv. Da hadde de fått ytterligere to barn, som på den tiden var tre og fire år gamle.

– Svigerfar hadde snakket om det siden midt på 80-tallet, at man skulle laget barnehage her. Han mente det ville vært en fin måte å bruke huset og eiendommen på. Men på det tidspunktet var jo ikke det noen mulighet. 

Fram til da var det kun kommuner og noen stiftelser og organisasjoner som fikk tilskudd til å drive barnehage. Men denne morgenen var det en helt spesiell nyhet som fenget ekteparets interesse: Nå kunne også private få tilskudd til å drive barnehage. 

– Jeg er utdannet lærer, og jobbet to år i Bergen og et år her i Bodø før vi fikk barn. Jeg hadde jo lyst til å komme ut i arbeid igjen. Dessuten syntes jeg det var litt ensomt her i flekkene...

De bestemte seg for å søke, og fikk tilsagn om tilskudd. 

Da barnehagen åpnet, var det med utsyn langt utover jordene. Bjerkhaug lå på landet, og uteområdet var helt uten gjerder. En arkitekt fikk jobben med å tegne nytt inngangsparti, komplett med garderobe og toalett, til det ærverdige huset. Ombyggingen gjorde at bygget ble godkjent for barnehagevirksomhet.

– Jeg husker vi fikk 10 000 kroner per plass i tilskudd. Det var en god inspirasjon. 

Startet som vikar

Hun returnerte aldri til skolen. Men da barnehagen åpnet vinteren 1991, var det uten styrer.  

– Jeg var jo «bare» utdannet lærer, så jeg hadde ikke den riktige utdanningen. Jeg fikk ikke førskolelærer på plass før i april. Men da Kati først kom, satte hun virkelig sitt preg på barnehagen vår, sier Reidun. 

Kati Wiland var den første styreren i Bjerkhaug barnehage, og har preget pedagogikken fram til barnehagen stengte dørene i år. Bildet er fra 1998. Foto: Privat

Kati Wiland kom fra Finland, var sterkt inspirert av Reggio Emilia-pedagogikken, og hadde en brennende interesse for kunst, musikk og dans - i tillegg til naturen. 

– Det smittet over på oss, og det var hun som brakte oss inn i det vi har vært fram til i dag. Hun var her i ti år, fram til hun gikk av med pensjon. 

Det samme året, i november, begynte Monica Røberg Andreassen i barnehagen, som assistent. 

– Vi har fortsatt i ånden til Kati. Hvis det er noen som fortjener å stå på sokkel for sin innsats for barnehagene i Bodø, er det henne, sier hun.

25 år gamle Monica kom til Bjerkhaug for å være vikar i to uker. Hun var utdannet innen fiskeriøkonomi, nybakt mamma og trengte penger. 

– Jeg skulle aldri jobbe i barnehage. Men så fikk jeg ikke jobb. 

Hun smiler.

Kati Wiland, Reidun Koch og Monica Røberg Andreassen. Foto: Arvid Larsen

De første årene i barnehagen var det de tre: Reidun, Kati og Monica. Etter hvert skiftet den nyutdannede fiskeriøkonomen fullstendig beite, og utdannet seg til førskolelærer i stedet. 

– Jeg tok utdannelsen desentralisert over fire år, samtidig som jeg jobbet fulltid og hadde to små barn. Jeg hadde ganske effektive kvelder på den tiden, sier hun. 

Kreative hverdager

Ettermiddagssola kaster lys over veggene inne i barnehagen. De er dekket av kunst. Barnas egen, og bilder fra Jakob Weidemann, Eva Harr, Cathrine Rasmussen, fotografen Rune Johansen, og en lang rekke andre. 

– Men det er mye Bjerkhaug-kunst her. Kunsten på veggene gir inspirasjon. Vi har laget utsmykninger knyttet til ulike forestillinger, og har vår egen tradisjonsrike høstutstilling. Der jobber vi fram mot FN-dagen. Inntektene gir vi til SOS barnebyer. 

Bjerkhaug har arrangert sin egen høstutstilling siden 1992. - Inntekten har alltid gått til et godt formål. Siden 1998 har solsikken og SOS barnebyer vært et gjentakende tema år etter år, forteller styreren. Foto: Privat

I Bjerkhaug barnehage har malesakene alltid stått framme. Halvferdige prosjekter får stå i fred til de blir fullførte.

– Ungene må vite hva som finnes for at det skal brukes, og det må være tilgjengelig, sier Andreassen. 

I perioder har de jobbet tett med den lokale kunstforeningen, og i 2011 mottok de til og med den nasjonale barnehageprisen fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Den fikk de for prosjektet FLY - et typisk eksempel på hvordan de har jobbet i barnehagen helt siden starten: 

Målet var å stimulere undring, fantasi, skaperglede, problemløsning og entreprenøregenskaper hos barna, ved bruk av overskuddsmateriell. Og samtidig utfordre holdningene rundt bruk og kast mentaliteten, samt gi miljøutfordringene et positivt ansikt.

Vi brukte «fly» som et åpent begrep og lot barna selv få tolke betydningen av det. De adopterte ordet «prosjekt» umiddelbart og stod i kø for å slippe til. I kjelleren fikk barna boltre seg fritt i lageret med overskuddsmateriale. Vi voksne har tilrettelagt og undret oss sammen med dem, står det blant annet i prosjektbeskrivelsen. 

På samme måte som når et spørsmål fra et barn førte til et helt prosjekt rundt har vi det høyeste treet i Bodø?  Eller når byen feiret 200-årsjubileum i 2016. Da fikk barna bli bedre kjent med byen sin, og tok med fotoapparat på tur til blant annet byens høyeste bygg. Bilder som ble brukt til senere inspirasjon; blant annet når de bygde Bodø i Lego. På samme måte som de årlige forestillingene til Pias ballettstudio har vært en rik kilde til inspirasjon. 

Eller et besøk til nærmeste lekeplass, pepperkakeutstillingen før jul, julegudstjenesten, eller en togtur til Fauske. 

– Vi oppsøker ting som er spennende. Bare det å gå langs veien i seg selv, er jo ikke så interessant. Men utenfor barnehagen er det en hel verden å oppdage. Vi drar gjerne på tur, det blir vi aldri lei av. Enten det er til Jektefartmuseet, til fjæra eller byen, sier Andreassen. 

Sammen med Reidun Koch mimrer hun tilbake til de første årene de hadde høstutstilling. På bordet foran dem ligger stabler med albumer, fulle av bilder og avisutklipp. 

– Når vi har utstilling, gjør vi det ordentlig. Det første året lagde vi til og med kanapeer, med avskjærte skorper, leverpostei og paprika. Og serverte Mozell i stettglass. Men så ble det jo ikke lov med sukker lenger. Etter hvert gikk vi over til vanlige glass - de med stett var litt vanskelige å balansere.

De ler, mens de forteller om røde lapper, liste over utstillere, stolte kunstnere og målløse foreldre. Men også om kamp om kunsten; mellom foreldre og besteforeldre, eller kranglende, nyskilte foreldrepar. 

– Vi lærte oss noen triks etter hvert. 

Veggene i det 101 år gamle huset er dekket av kunst. Både egenprodusert og andres. - Nå er det mange trillebårlass som skal bæres ut herfra, sier Reidun Koch. Foto: Mariell Tverrå Løkås

Bryter opp et «hjem»

Til høsten begynner styrer Andreassen i ny jobb i en annen barnehage. Koch skal bruke tiden framover på å rydde en hel barnehage ut av Bjerkhaug, og samtidig sørge for å ta vare på historien. Mye av bildematerialet skal til Arkiv i Nordland. 

– Du skal ta vare på gamle ting i huset, og nye generasjoner, kommenterer kollegaen, og fortsetter:

– Nå bryter vi opp det som føles som et hjem. Vi vet hva som finnes i hver eneste skuff. Akkurat nå kjennes det litt vemodig og rart - det er siste gangen vi gjør alt. 

– Samtidig har vi hatt litt tid på oss til å fordøye det. Det er noen år siden vi begynte å skjønne at vi må ta et år av gangen. Barnehagesituasjonen er så annerledes, det kom færre barn. Selv om det fremdeles er foreldre som ønsker barna hit. På grunn av tryggheten, at det er små forhold, trygge og stabile voksne, og at de ser verdien av naturen og det vi jobber med her, legger Koch til. 

Da de begynte, var det ingen av dem som kunne noe om å jobbe i barnehage. 

– Mye av aktiviteten vi gjør, står ikke i noen ukeplan. Vi har alltid jobbet etter en filosofi om å være åpne for prosjekter - og å kunne kaste ut ideer uten å stoppe hverandre med alt vi ikke kan få til, sier styreren. 

– Jeg har vært her hele tiden, det ble etter hvert ikke aktuelt for meg å dra tilbake til skolen. Man står så mye friere når man jobber i en barnehage, og kan trekke inn alle mulige fagområder, sier Koch. 

Pedagogikken har blitt til underveis. 

Bjerkhaug barnehage er blitt mer enn en arbeidsplass for Monica Røberg Andreassen, barne- og ungdomsarbeider Ellen Nordmann og Reidun Koch. Foto: Mariell Tverrå Løkås

– Men slike ting som barns medvirkning og bærekraft, som ble tydeliggjort i den siste rammeplanen, er ting vi har jobbet med siden starten. Vi har alltid hatt gjenbruk som et utgangspunkt, og tatt barnas innspill på alvor. 

– Siden kunst og kultur står så sentralt: Har det blitt mange kunstnere av barna som har gått her? 

De to må tenke seg om. 

– Vi hadde mange solister i Bodø domkirkes kor en periode. Sangen har alltid vært veldig viktig hos oss. En stund tror jeg nesten hele guttekoret hadde vært her. 

– ...og veldig mange har gått videre på kulturskolen, og ikke minst har vi rekruttert mange til Pias ballettstudio. Jeg vet også om en som er fotograf, og en designer. Men vi ser også at veldig mange av barna her har hatt veldig god fysikk. Vi har fostret mange fotballspillere, selv om det ikke er et bra sted for å spille fotball. Man blir sterk av å løpe i bakkene, sier Andreassen. 

Forandringer

Begge har hatt egne barn i barnehagen, og Reidun har også hatt barnebarn her. De påpeker at mye har forandret seg siden starten. 

Å klatre i trærne har alltid vært en favorittaktivitet for barna i barnehagen. Foto: Privat

– Den første tiden var det mange sosiale sammenkomster med foreldrene. Men på et tidspunkt ble det ikke lenger naturlig å ha foreldremøter på kveldene, og å servere vin, sier Reidun. 

– Jeg husker også at vi løp ned i fjæra, vrengte av oss klærne og bada. Vi går heller ikke så mye tur på kaikanten lenger nå. Kravene til sikkerhet er har blitt annerledes, legger styreren til. 

– Vi kunne også gjøre ting som å ta ferga til Kjerringøy for å dra på overnattingstur, uten å ha med oss matpakke. Vi kjøpte pølser og is på butikken der. 

– Men: Bank i bordet, vi har aldri hatt noen uhell. Bortsett fra en liten akeulykke; den eneste på 30 år. Men hver høst blir de nye barna fulgt litt ekstra nøye med. Det er mange hekker og trær de kan gjemme seg bak. 

Nylig hadde barnehagen besøk av en gutt som var russ i år. Det første han gjorde, var å klatre opp i et av de store trærne. Da han kom ned, sa han: 

Vet du hva, Reidun: De beste årene i livet mitt, de hadde jeg her. 

Selv om barnehagen har bare en avdeling, har det vært opp til 22 barn der, når noen hadde halve plasser. Bemanningen har vært stabil: Den sist ansatte, barne- og ungdomsarbeider Ellen Nordmann, har jobbet i barnehagen i 12 år. 

– Det har ikke vært mye utskifting. Det har nok sammenheng med at dette er blitt mer enn en arbeidsplass, sier Reidun med et smil. 

Nå venter en helt ny hverdag for de to.

– Altså, vi har vært sammen nesten hver dag i 29 år. Nå har vi avtalt å ha jevnlige møter også framover. Det er nesten sånn at vi vet hva den andre tenker, og når jeg kaster ut en idé, gjør det ikke noe om den er dum, sier Monica.

– Men det er kommet mye godt ut av de ideene, svarer Reidun. 

- Det er nesten sånn at vi vet hva den andre tenker, og når jeg kaster ut en idé, gjør det ikke noe om den er dum, sier Monica om det langvarige samarbeidet med kollegaen. Foto: Mariell Tverrå Løkås

Aldri angret

Den store festen de hadde planlagt som avslutning, ble avlyst på grunn av korona. Men avslutningen ble likevel behørig markert. Med Reiduns hjemmebakte boller. 

– Disse små barnehagene er jo en del av samfunnsutviklingen, og en del av historien. Det var jo stort sett damer som startet dem. Det var jo ikke spesielt morsomt å være en generasjon som stadig måtte ut på leting etter dagmamma - på den tiden var det nesten ingen ettåringer som var i barnehage, sier Reidun Koch. 

Som legger ned barnehagen med et lite stikk av vemod. 

– Samtidig er jeg veldig fornøyd med valget jeg gjorde, og har aldri angret. Vi har hatt 30 gode år. Da vi startet sto det mellom å fortsette i skolen, eller gjøre dette, Men jeg ville ikke ha dagmamma, så da ble valget lett, avslutter hun. 

Nå har både barna og de ansatte gått sine siste strevsomme skritt opp den bratte bakken til barnehagen. Foto: Mariell Tverrå Løkås

Debatt

Til toppen