Tove Heggen Larsen er redaktør for boken Kampen om barndommen, og har også selv skrevet flere av artiklene. Nå håper hun den kan invitere til bred og saklig debatt om kvaliteten i barnehagene.
Tove Heggen Larsen er redaktør for boken Kampen om barndommen, og har også selv skrevet flere av artiklene. Nå håper hun den kan invitere til bred og saklig debatt om kvaliteten i barnehagene.

– Jeg har gjennom femti år både følt på og sett hvordan barnehagene har blitt en salderingspost i trange budsjetter

Tove Heggen Larsen savner den store barnehagedebatten, og blir bekymret over hvor langt vi har igjen før kvaliteten i barnehagene er der den bør være. Nå tar hun til orde for en egen Barnehagekommisjon i debattboken «Kampen om barndommen».

– Sett innenfra barnehagene, handler det om barnas kamp om oppmerksomhet. Blikk og nærhet. Se meg, da! Sett utenfra handler barnehagene om kampen om barndommen. Da snakker vi om et veldig mye bredere innhold, fordi barnehagene skal tjene så mange ulike formål, sier Tove Heggen Larsen.

Nylig kom boka Kampen om barndommen, en artikkelsamling i bokform med et hovedmål: Å invitere til en bred og saklig debatt om kvaliteten i norske barnehager. Blant bidragsyterne finner vi tidligere barne- og familieminister Grete Berget, som døde i fjor høst. I boka ser hun tilbake på sine egne erfaringer som fersk statsråd og
småbarnsmor på 1990-tallet, og beskriver barnehagen som selve broen da Norge gikk fra å være et husmorland til å bli et likestillingsland, og åpne arbeidslivet for kvinner. 

FAKTA
KAMPEN OM BARNDOMMEN

Grete Berget: Barnehager – omsorg i et likestilt samfunn

Gro Hillestad Thune: Til barnets beste – en juridisk påminnelse

Vibeke B. Løvås og Linda B. Svalsrød: Om å gripe inn tidlig – erfaring fra arbeid med Uro-tilnærmingen i Bydel Nordstrand

Elena Tkachenko: Vi bygger broer – barnehagen som språklærings- og integreringsarena

Kari Kleiv Redalen: Å skape demokratiske borgere. Barnehagedrift på bygda

Ronald Bye: Bare lek

Fanny Voldnes: Lovlig rik på barnehager?

Beret Bråten: Et nestenuniverselt tilbud. Om gratis kjernetid i barnehagen

Tove Heggen Larsen: 94 000 arbeidsplasser, Lederskap i barnehagen og Barnehagelæreren

Mette Henriksen Aas: Barne- og ungdomsarbeideren: En innføring

Åse-Berit Hoffart og Lou Cathrin Norreen: Foreldrenes stemme

– Bidragene i denne boka er ment å vise et faglig og tematisk mangfold. Forfatterne har kun ansvar for sine respektive kapitler, og står ikke nødvendigvis for samme synspunkter. Likevel har alle bidragene en viktig ting til felles: De løfter på ulike måter fram barnehagens egenverdi og uvurderlige samfunnsnytte, sier Heggen Larsen.

Hun har tatt initiativ til og vært redaktør for Kampen om barndommen, og har også skrevet flere artikler til boka. Der tar hun til orde for å opprette en egen Barnehagekommisjon for å sikre kvaliteten i barnehagen. 

– Jeg har vært engasjert i barnehagen i over femti år, og er like opptatt av det nå som jeg er pensjonist, bestemor og grandtante som den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var kommet inn på utdanningen. Det var på myndighetsdagen min, sier hun. 

Gjennom en årrekke som styrer i spesialbarnehage, fagperson, og senere som politisk aktiv og toppleder har hun både kjent på kroppen og fulgt utviklingen i de norske barnehagene. Heggen Larsen var Oslos første kvinnelige varaordfører, og har blant annet jobbet mange år som byråd - tidligere kalt kommunalråd. I hennes tid som samferdselsbyråd fremmet hun forslag om 30 kilometers fartssoner i boligområder i Oslo, og ble med det 30-kilometerens mor.

– Jeg har gjennom femti år både følt på og sett hvordan barnehagene har blitt en salderingspost i trange budsjetter - helt fra starten og fram til nå. 

Barnehagerevolusjonen

Da Norge fikk sin første barnehagelov i 1975, ble barnehagen for alvor en pedagogisk institusjon. Fram til da hadde den snarere vært en sosial tilsyns- og oppbevaringsinstitusjon for et fåtall barn, de fleste med yrkesaktive mødre. I 1970, da barnehagene fremdeles var en del av Barnevernet, gikk cirka to prosent av landets barn i barneparker og daghjem, skriver Tove Heggen Larsen i forordet til boka.

Da hun selv fikk sin første jobb som styrer i Sinsen spesialbarnehage, gikk rundt tre prosent av barna i barnehage. 

I dag har tallet steget til 98 prosent. Nærmere 300.000 barn mellom
ett og fem år tilbringer mesteparten av sin våkne tid i barnehagen.
Fra å være en institusjon som tar hånd om de få, har barnehagen
blitt en institusjon som tar hånd om de aller fleste.

– Det er nærmest en revolusjon, og det startet med foregangskvinnene. På den tiden var Norge et husmorsamfunn, og man var vant til at mor dannet den trygge familiebasen hjemme. Hun hadde ansvar for hus, hjem og barn. Kvinnene var bakkemannskapet, og da de gikk ut i jobb ble det en stor omveltning. Det var skremmende for mange menn, sier hun. 

Som 50-åring skrev redaktøren hovedfagsavhandling om barnehagepolitikk på statsrådnivå, og hun intervjuet 13 statsråder med ansvar for barnehagepolitikken.

– Det var først da man fikk gehør for at barnehagene var en investering for framtida, at det begynte å røre på seg. Samtidig var det noen av disse gamle ordførerne som selv hadde døtre med utdanning og som var på vei ut i arbeidslivet. De så behovet for barnehager. Det var en omfattende holdningsendring i hele samfunnet på 70-tallet, og der var barnehagen sentral. 

Barnehageforliket

Neste revolusjon i sektoren kom senere. Stortingets barnehageforlik i 2003 førte til at foreldrebetalingen ble redusert, sammen med en voldsom utbygging. På bare ett år, fra 2006 til 2007, fikk 20.700 flere barn heltidsplass. 

Når jeg nå igjen har kastet blikket på sektoren, blir jeg bekymret.

– Barnehageforliket ble en manifestasjon over enighet om gode politiske løsninger, og det skulle gi full barnehagedekning. Når de vedtok forliket, skapte de forventninger ute i barnehagene. Men når jeg nå igjen har kastet blikket på sektoren, blir jeg bekymret. Vi mistet oppmerksomheten på kvaliteten, fordi forliket først og fremst handlet om barns rett til plass i barnehage. Fokus ble satt på utbygging, sier Heggen Larsen. 

Hun peker på barnehagens viktige rolle i samfunnet; fra å handle om likestilling på syttitallet til rollen barnehagene har når det kommer til blant annet integrering i dag. 

Heggen Larsen er opptatt av barnehagen som integreringsverktøy.

– Barnehagen er kanskje den viktigste arenaen for integrering av minoritetsspråklige barn og deres familie. Og den kan gi kvinnene er mulighet og frihet til å komme ut i arbeidslivet. På veien til et likestilt og likeverdig samfunn.

Nettopp de ulike røstene fra ulike ståsteder er viktig å lytte til i Kampen om barndommen, mener hun. 

– Det er mange viktige stemmer ute i barnehagene eller i tilknytning til dem. Det gjøres mye god forskning, og mange har viktig livserfaring. Ikke minst de som skriver fra landsbygda, siden det ikke er så ofte vi får med virkelighetsbeskrivelser fra hele landet. Debatten har en tendens til å bli sentrert rundt Oslo, sier Heggen Larsen. 

Savner debatten

Hun er opptatt av at Kampen om barndommen skal drive debatten videre. I 2018 er den nye Rammeplan for barnehagen i ferd med å bli godt innarbeidet i barnehagene, en ny pedagognorm er vedtatt og skal i likhet med den ventede bemanningsnormen gjøres gjeldende fra 1. august. 

– Vi har fortsatt et stort behov for flere pedagoger i barnehagene. Kompetansen i barnehagene må sikres for alle barn i hele landet, spesielt de aller yngste. Barnehageutbyggingen foregår jevnt og trutt for å dekke behovet for barnehageplasser. Det er vel og bra – men utbyggingen har også ført til flere småbarn i barnehagene, særlig flere ettåringer og enda yngre barn. Disse ungene er avhengig av voksenstøtte på en helt annen måte en to- og treåringer er. Åpningstidene i barnehagene er blitt lengre, og voksentettheten har i realiteten blitt lavere. Altfor mange barnehager opererer med dispensasjoner fra kravet om pedagogisk kompetanse hos de ansatte. Det må det bli slutt på. Pedagognormen må styrkes, barnehagen som arbeidsplass må få høyere status og kompetansekravene må bli klarere, slår Larsen fast i forordet til boka, og legger til at et like viktig spørsmål om framtidens barnehagepolitikk og kvalitet er spørsmålet om gratis barnehage.

– Som antageligvis betyr slutten på kontantstøtten. Gratis barnehage, eller kall det gjerne fri barnehage, bør bli en målsetting innen 2020, legger hun til.

Redaktøren savner også en større diskusjon rundt den nye rammeplanen. 

Kampen om barndommen kom nylig ut, og er en artikkelsamling fra ulike ståsted i den norske barnehagevirkeligheten. 

– Rammeplanen er jo både en grunnmur og sentral i arbeidet med å opprettholde kvaliteten. Den handler om barnehagenes rolle i et samfunnsperspektiv. Men jeg har problemer med å forstå fremgangsmåten i behandlingen av dette som et styringsverktøy. Den ble ikke behandlet i Stortinget, den har betegnelsen forskrift og den ble fastsatt i Kunnskapsdepartementet. Noe også den nye pedagognormen ble. Det kom inn en stor mengde høringssvar, rundt 600, men når barnehageloven skal opp i Stortinget er allerede forskriften på plass. Det er et paradoks.

Heggen Larsen er klar på at hun mener den viktige debatten aldri ble løftet høyt nok, og at når det først kommer en lovendring skjer det i feil rekkefølge. 

– Høringssvarene er veldig interessant lesning. Her har mange satt seg ned og jobbet grundig, og der ligger det en omfattende dokumentasjon som gir et godt og omfattende innblikk i barnehagehverdagen. Men hvem er det som har gått inn i svarene, og hvor ble det av det politiske fokuset på kvaliteten i barnehagene? 

Rar debatt om minstemål

Heggen Larsen er også oppgitt over at når det først debatteres, handler det om minstemål - og penger. Ikke kvalitet på barnas premisser. 

– Jeg synes også vi har en rar debatt om minstenormer. Hvorfor skal vi legge oss på det laveste planet, når vi kan si at vi skal ha barnehager med høy kvalitet, og bygge opp rundt det, sier hun, og peker blant annet på at OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) kritiserer Norge for å være det eneste av 25 OECD-land som verken har 50 prosent pedagoger eller 80 prosent med barnefaglig kompetanse i barnehagene.

– Hvordan vil du beskrive virkeligheten i de norske barnehagene? 

Hvorfor skal vi legge oss på det laveste planet, når vi kan si at vi skal ha barnehager med høy kvalitet, og bygge opp rundt det.

– Vi har gode barnehager rundt i landet, men de kan bli enda bedre. De som arbeider rundt omkring på landets nær 6000 barnehager kan være stolte av det arbeidet de gjør. Sitt uvurderlige bidrag til velferdssamfunnet. Vi kom et stykke med barnehageforliket, men nå må vi gå videre. Nå må det ikke bare handle om kvantitet, men om kvalitet. Og det koster penger, også i barnehagene. Her trenger vi et kvantesprang i nytenkning.

– Men foreldretilfredshetsundersøkelsen sier at foreldrene jevnt over er fornøyde? 

– I boka finner du et interessant kapittel: Foreldrenes stemme. Det handler om Foreldreutvalget for barnehagene (FUB), som ble etablert 1. august 2010. De gjør en stor innsats over hele landet. Mange kontakter FUB for å få informasjon og veiledning. Det kan handle om å bli hørt, om medvirkning og samarbeid til barnets beste. Om lytting og klar formidling. Og om at kvaliteten i barnehagen må styrkes. Vi må ikke slå oss til ro med at barnehagetilbudet er godt nok. For hvem skal egentlig definere det? Minstestandarder hører ikke hjemme i barnehagen. Barnehagene er navet i velferdssamfunnet. Min drøm er å gjøre barnehagene så gode og attraktive at foreldrene ikke kan la vær å sende barna dit. sier Heggen Larsen.

Gullstandard for barnehager

– Hvem vil ha nytte av å lese Kampen om barndommen

– Alle som er interessert i barnehagen, og hvordan barna har det. Politikerne og alle de som er interessert i å se barnehagens plass i utviklingen, rollen og betydningen den har i velferdssamfunnet. De som vil sette seg inn i hvordan barnehagen kan ses som en investering for framtida, og ikke bare som en utgiftspost.

I boka peker hun selv på en løsning som kan sikre god kvalitet i alle norske barnehager inn i framtida: En barnehagekommisjon som fritt og uavhengig kan rette flomlyset mot en av de viktigste samfunnsarenaene, gå i dybden på det området der den framtidige kampen om barndommen blir utkjempet, og der «leverandørene» – de som jobber i barnehagene – blir verdsatt som det fundamentale grunnlaget for å lykkes. 

– Du mener rett og slett for å sette en gullstandard for barnehager? 

– Nettopp. Jeg er så lei av at vi hele tiden skal holde minstestandarden. La det heller være gull og diamanter. Da snakker vi om barndom på barnets premisser og til deres beste, avslutter Tove Heggen Larsen.

Debatt

Til toppen