Hvordan skal utvikling skje når forskere blankt avviser barnehagenes erfaringer?

I en kronikk på barnehage.no 4. september går forskere ved Oslo Met og UIO ut med kritikk av Bravo-leken og Vista Analyses rapport om effektene av denne leken.

• Les innlegget her: Tidlig språkinnsats: Språklek med svakt forskningsbelegg.

La oss skrive det i klartekst: Intempo AS er ingen forskningsinstitusjon. Som Vista Analyse selv tydelig understreker i rapporten om Bravo-leken, er rapporten en evaluering av et praksisnært forsøk, ikke akademisk forskning. Vista Analyse har brukt en evalueringsmodell som er godt forankret innenfor det evalueringsfaglige og som har vist seg egnet for nettopp å kunne vurdere og dokumentere effekter av praksisnære forsøk.

Med andre ord: Vista Analyse har snakket med barnehager som bruker Bravo-leken og skoler som tar imot barn fra barnehager som bruker Bravo-leken.

Tilbakemeldingene er overveldende positive. Flere barn stiller til skolestart med et godt utgangspunkt for videre læring, færre barn viser en så svak språkutvikling at faren for vansker i utdanningsløpet er overhengende. Barnehagene forteller at leken passer godt inn i barnehagehverdagen uten å fortrenge frilek eller binde opp store pedagogiske ressurser.

Vista Analyse leverer dokumentasjon fra  praksisfeltet på at de som bruker Bravo-leken opplever positiv effekt. Mener forskningsmiljø innen barnehagepedagogikk at denne typen dokumentasjon fra praksisfeltet er verdiløs?

Det store spørsmålet er dermed: Hvordan tenker man i forskningsmiljøene at man skal drive innovasjon og fagutvikling i feltet? Hva er godkjent måte å dokumentere og dele praksisnære erfaringer på? Enkelt sagt: Hvordan framstille gode erfaringer uten å bli slaktet?

Avvist på teoretisk grunnlag

Kronikkforfatterne stiller seg tvilende til at leken i sin nåværende form kan ha effekt for de minste barna, blant annet på grunn av tempo og bruk av bokstaver. På teoretisk grunnlag avviser forskerne dermed de observasjoner og erfaringer barnehageansatte og lærere legger frem i Vista-rapporten.

Igjen melder spørsmålet seg: Hvordan skal barnehagefeltet utvikle seg, når observasjoner fra praksis møter en nærmest prinsipiell motstand i forskningsmiljøet?

Intempos arbeid er utviklingsarbeid. Vårt mål er å videreutvikle tilbudet barn i norske barnehager får, for på den måten å bedre Utdanningsdirektoratets dystre statistikk som viser at et av fem barn i norsk skole står i fare for å falle ut av utdanningsløpet, blant annet på grunn av svake leseferdigheter på 5. trinn. Erfaringer fra praksisfeltet viser at utviklingsarbeidet er fruktbart, og at verktøyet som er utviklet har positiv effekt for dem som har valgt å ta det i bruk.

 Hvorfor reagerer kronikkforfatterne, som representerer flere forskningsmiljø innen barnehagefeltet, utelukkende med avvisende kritikk, når Vista Analyse legger frem funn som kan vekke forskernes nysgjerrighet? Tenk om noe så enkelt som en språklek som Bravo faktisk kan ha så gode effekter som de som jobber med barna til daglig sier? Og til en lav kostnad.

Forskning og praksis

Det er riktig og viktig at forskere stiller høye krav til akademisk forskning, og dermed sikrer at ny, etablert kunnskap er pålitelig. Problemet som oppstår i denne situasjonen, er at erfaringer fra praksisfeltet blir blankt avvist av forskerne, i stedet for å vekke deres interesse og akademiske nysgjerrighet. Den forskningen som kronikkforfatterne etterlyser, er det ikke Intempo som har kompetanse til å legge på bordet. Denne kompetansen er det kronikkforfatterne selv og deres forskningsmiljø som har.

Kronikkforfatterne etterlyser forskning i form av et randomisert klinisk forsøk, men ser det tilsynelatende ikke som sin rolle som forskere å ta ansvar for å fremskaffe denne forskningen.

Ti års erfaring

Bravo-leken er ikke det eneste språkstimuleringsverktøyet, og vi har ikke grunnlag for å påstå at Bravo er bedre enn andre verktøy. Det vi ser etter ti års erfaring med Bravo-lek er at barns sjanser for å lykkes i skole og utdanning bedres ved bruk av denne leken og risikoen for forsinket språkutvikling og dermed lærevansker blir vesentlig redusert.

Tallmaterialet Vista Analyse legger frem viser et potensiale for innsparinger i kommuner som jobber systematisk med ekstra tidlig innsats i form av språkstimulering på småbarnsavdelinger i barnehager. Vista Analyse er også tydelige på at Bravo-leken er egnet som et generelt tiltak som hele barnegruppen kan delta i, men gevinstene de har regnet på gjelder kun en liten del av barnegruppen, det vil si de som står i fare for å falle etter i språkutviklingen og som har nytte av den ekstra stimuleringen som følger med Bravo-leken. Det er underlig at forskere kan hevde at de økonomiske beregningene forutsetter at språkferdighetene styrkes hos alle barn, når det faktisk ikke er tilfelle. Derimot er det et interessant funn at barna selv liker leken, etterspør den og har glede av aktivitetene og mestringsopplevelsen som følger med leken. Det har en selvstendig verdi selv om de økonomiske verdiene Vista Analyse har beregnet kun knytter seg til læringseffekter i en liten del av barnegruppen.

 Vi har full klarhet i vår rolle, og påstår ikke å være noe annet enn det vi er, men vi kan ikke stilltiende akseptere at den erfaringsbaserte kunnskapen vi legger på bordet etter ti års utviklingsarbeid blir behandlet som verdiløs av forskningsmiljøene.