«For å vite om et verktøy faktisk bidrar til språkutvikling, må man strengt tatt gjennomføre et randomisert klinisk forsøk,» skriver kronikkforfatterne.
Kronikk
«For å vite om et verktøy faktisk bidrar til språkutvikling, må man strengt tatt gjennomføre et randomisert klinisk forsøk,» skriver kronikkforfatterne. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) )

Tidlig språkinnsats: Språklek med svakt forskningsbelegg

«Det minste vi kan kreve av et verktøy som kaller seg forskningsbasert, er at det bygger på et bredt utvalg nyere forskning som er relevant for målgruppen. Det gjør Bravo bare delvis,» skriver kronikkforfatterne.

  • Kronikk

Bravo-leken omtales på sine nettsider, og senest i A-magasinet (23. august), som en forskningsbasert lek for de yngste barna hjemme og i barnehagen (0-3 år). Leken skal bidra til at barn lærer flere ord og lærer å lese og skrive tidlig. Vista-rapporten som skulle evaluere Bravo, påstår at kommunene kan spare millioner av kroner ved å bruke Bravo i barnehagene.

Kronikkforfattere:

Nina Gram Garmann, professor ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet og MultiLing – Senter for flerspråklighet, UiO

Hanne Gram Simonsen, professor emeritus ved MultiLing – Senter for flerspråklighet, UiO

Pernille Hansen, postdoktor ved MultiLing – Senter for flerspråklighet, UiO

Anna Sara Hexeberg Romøren, førsteamanuensis ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet og MultiLing – Senter for flerspråklighet, UiO

Vi har tidligere kritisert Vista-rapporten (Aftenposten 30. juli): Utvalget er ikke bredt nok og forskningsgrunnlaget deres underbygger slett ikke påstanden om at Bravo styrker barns språkutvikling.

Et annet problem er at den økonomiske beregningen i rapporten forutsetter at samme metode kan brukes på alle og dermed styrke språkferdighetene hos alle barn. Den forskningen vi kjenner til, viser at ulike barn lærer på ulike måter. Ideen om at kommunene kan spare penger på å bruke leken i barnehagen står av den grunn uten fundament. Vi mener derfor at Bravo burde legge denne rapporten i skuffen fremfor å bruke den til å promotere verktøyet på sine nettsider.

Bravo som språkstimulering i barnehagen

Bravo-nettsidene viser hvordan barna får presentert fem ordkort med ordet skrevet på den ene siden og et bilde på den andre. Ordene leses opp og bildene vises fram i rask rekkefølge. Noen ord plukkes ut og utdypes gjennom bevegelse, lukt eller andre sanser. Leken sikter primært mot de yngste barna i barnehagen (0-3 år). Vårt spørsmål er hvor nyttig så spesifikk trening er så tidlig, og om det er riktig å satse på ordkort og bokstaver allerede i barnets første leveår.

Kan dette komme i veien for den naturlige og ofte barneinitierte interaksjonen mellom voksen og barn?

Verktøyet bygger angivelig på forskning, men for oss virker utvalget litt tilfeldig. Noe av forskningen er relevant, for eksempel den som viser at barn lærer mer av språklige ytringer som henger sammen med situasjonen, stedet, menneskene og tingene man er omgitt av, enn av løsrevne ytringer. Dette kan være noe av bakgrunnen for at ordkortene som brukes, ledsages av figurer, gjenstander og bilder, noe vi tror er nyttig for ordlæringen.

En annen del av forskningen som Bravo baserer seg på, viser at barn som er kjent med bøker, lærer å lese tidligere enn andre. Men det å sitte sammen med en voksen og lese en bildebok med sammenhengende tekst, og i de beste tilfellene en fengende historie, er jo noe helt annet enn å få servert ordkort i rask rekkefølge. Barn som blir lest for på et trygt fang blir glad i bøker og motivert til å lese fordi det er gøy og interessant. Ordkort som ramser opp grønnsaker kan umulig ha samme appellen.

Løfte «språksvake» barn

Bravo promoteres som en lek som kan brukes med alle barn, der hovedformålet er å løfte de såkalt «språksvake» barna. Hjerneforskningen som peker på verdien av tidlig stimulering og innsats, er relevant. Derimot refereres det overraskende nok så å si ikke til forskning knyttet til den viktigste målgruppen for språkleken, de såkalt «språksvake» barna mellom 0 og 3 år.

Både nettsidene og Vista-rapporten argumenterer med at det er viktig å gi tilbudet til hele barnegruppen, for da vil også de som strever med språket, være inkludert. Men da er forutsetningen at tilbudet egner seg for alle, og forskning viser nettopp at ulike barn har ulike behov.

Vista-rapporten bruker termen «språksvake» barn om barn med språkforstyrrelser (tidligere kalt språkvansker) og barn som snakker et annet språk enn norsk hjemme (flerspråklige barn). Det er imidlertid helt nødvendig å skille disse gruppene fra hverandre: Den første kan kanskje kalles «språksvak» (selv om det finnes mer politisk korrekte termer). De flerspråklige barna står i en helt annen posisjon: Noen av dem kan lite norsk, men de kan ha et godt utviklet begrepsapparat med tilhørende ordforråd – på sine hjemmespråk.

De aller fleste flerspråklige barn har en helt typisk språkutvikling, og kan lære å bruke både ord og setninger på et nytt språk etter bare noen få repetisjoner. Barn med språkforstyrrelser trenger på sin side mange repetisjoner, korte ytringer og langsomt tempo for å kunne lære. Dette tyder på at barn med språkforstyrrelser har behov for en helt annen type språkstimulering enn barn med typisk utvikling, uavhengig av hvilke(t) språk de snakker hjemme.

Høyt tempo

Vi savner en større bredde av språkforskning og pedagogisk forskning enn det vi kan finne på Bravo-lekens nettsider.

Et sentralt aspekt ved Bravo-leken er at ordkortene og bildene skal presenteres raskt. Det er uklart hva dette bygger på, for den forskningen vi kjenner til, viser at de yngste barnehagebarna prosesserer språk langsommere enn eldre barn, og dette er enda mer utpreget for barn med språkforstyrrelser. For at disse barna skal kunne oppfatte det som sies, og ha tid til å reagere, må man snakke relativt langsomt i korte setninger, med mange gjentakelser. Det som foregår fort, vil altså fly over hodet på barn som strever med språket. Ideen om at når alle er inkludert, vil alle hjelpes, ser fin ut på papiret, men det forutsetter at samme metode egner seg for alle. Det har ikke Bravo forskningsmessig belegg for, og dermed faller også de økonomiske beregningene i Vista-rapporten, som fremheves på verktøyets nettsider.

Vi vil understreke at vi mener barnehagene absolutt bør fokusere på språkstimulering, det er også en del av samfunnsoppdraget deres. Bravo-leken er en interessant innfallsvinkel, men for oss ser den ut til å være best tilpasset barn over tre år. Om man legger vekk bokstavfokuset og varierer tempoet, ser vi likevel ikke bort fra at den kan være nyttig også for de yngste, de som kan lite norsk, og de med språkforstyrrelser.

Forskningsbasert språkstimulering

For å vite om et verktøy faktisk bidrar til språkutvikling, må man strengt tatt gjennomføre et randomisert klinisk forsøk. Her ville ulike grupper barn tilfeldig bli utsatt for Bravo eller ikke, og barnas språkferdigheter måles før og etterpå for å se om det er systematiske forskjeller mellom gruppene. Dette er kanskje ikke verdt tiden og ressursene som kreves av en slik undersøkelse, men det minste vi kan kreve av et verktøy som kaller seg forskningsbasert, er at det bygger på et bredt utvalg nyere forskning som er relevant for målgruppen. Det gjør Bravo bare delvis.

Vi savner en større bredde av språkforskning og pedagogisk forskning enn det vi kan finne på Bravo-lekens nettsider. Uten en solid forskningsmessig forankring er det vanskelig å anbefale dette verktøyet framfor andre måter å drive språkstimulering på.

Debatt

Til toppen