Reidun Landro, barnehagelærer og masterstudent i barnehagekunnskap ved HVL, reflekterer over hvordan vi håndterer barn som vi kan oppfatte som litt vanskelige. (illustrasjonsfoto)
Reidun Landro, barnehagelærer og masterstudent i barnehagekunnskap ved HVL, reflekterer over hvordan vi håndterer barn som vi kan oppfatte som litt vanskelige. (illustrasjonsfoto) (Foto: Getty Images/privat)

Hvordan håndterer vi barns motstand?

– Det er et mangfold av norske barnehager, både når det gjelder satsingsområder, kultur og bruk av pedagogiske virkemidler. Men er vi like gode til å ta vare på mangfoldet hos barna? spør Reidun Landro i denne kronikken.

  • pedagogikk

Noen barn passer tilsynelatende ikke så godt inn i rammene vi setter for å være barn i barnehagen. Noen strever med å finne seg til rette i barnehagehverdagen. Men kan man da si at barnet har tilpasningsvansker? Eller kan det like godt være rammene for hva det vil si å være barn i akkurat denne barnehagen som er for snevre?

Mangfold – et gode eller en utfordring?

Norske barnehager er ulike. Noen ulikheter er tydelige, og man merker dem med én gang, allerede før man har gått innenfor porten. Andre ulikheter er mer skjulte, og det kan ta lang tid å oppdage dem. Det er et mangfold av norske barnehager, både når det gjelder satsingsområder, kultur og bruk av pedagogiske virkemidler, og vi holder sterkt på retten til å tilpasse barnehagen vår etter lokale forhold. Men er vi like gode til å ta vare på mangfoldet hos barna? Får alle barn oppleve at de blir respektert for sin måte å tenke og handle på? Får alle barn kjenne på anerkjennelse for den de er, og at de har en verdi i fellesskapet, slik det står i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 11-12)?

I denne kronikken vil jeg rette oppmerksomheten mot de barna som ser ut til å utvise stor motstand mot aktivitetene som foregår i barnehagen. De som ikke vil, ikke klarer, ikke er interessert i å delta i samlingsstunden. De som ikke er interessert i å lage julepynt. De som ikke har lyst til å kle på seg regntøy for å gå ut og leke, eller ta av igjen det samme regntøyet for å gå inn og spise. Klarer ikke å stå fint i kø for å vaske hendene, vil ikke vaske hendene i det hele tatt. Viser ingen vilje til å gjøre noe av det de voksne sier at de skal gjøre – er rett og slett et vanskelig barn. Eller? Er det noe vi har oversett?

Uenig eller ulydig?

Motstand hos barn blir ofte sett på som en tilpasningsvanske, at barnet ikke mestrer situasjonen det står oppe i og dermed utviser ulydighet. Barns motstand blir dermed gjerne møtt med motstand tilbake fra den voksne, som til slutt «seirer». Makten ligger tross alt hos den voksne, det er vi som definerer hva man kan og ikke kan gjøre i barnehagen.

Men det som kan tolkes som tilpasningsvansker, kan også være et uttrykk for at barnet holder på å utvikle subjektivitet (Biesta, 2015, s.122), at det arbeider med å «finne sin egen stemme». For er barnet uenig eller ulydig? Og hvilke muligheter gir vi barn for å vise sin uenighet? Anerkjenner vi barnet også når det er uenig med oss, eller er det bare variasjoner av samme meninger som vi selv har som blir anerkjent?

Ofte kan ting tyde på at når barnet yter motstand, har vi voksne oversett barnets forsøk på dialog i forløpet til motstanden (Lanas & Corbett, 2011). Det kan være at vi har oversett barnets forsøk på å kommunisere, at vi har glemt å ta hensyn til at barnet er opptatt med noe annet som er viktigere for dem akkurat da, eller at vi ikke har forsøkt eller maktet å forstå barnets intensjoner.

Barnet som akkurat nå holdt på med å bygge verdens høyeste klossetårn har kanskje ikke lyst til å delta i samlingsstunden i dag, tårnet rekker jo snart opp til skyene! Barnet som hadde sett for seg å lage et monster av modellérkitt synes kanskje det er meningsløst akkurat nå å lage julepynt av filthjerter og glitter. Og barnet som leker i dukkekroken synes ikke det passer å kle på seg regntøy akkurat nå når babyen skulle få mat…

Ulike perspektiver

Hvordan møter vi voksne disse barna? Klarer vi å ta barnets perspektiv, og forstå barnets intensjoner? Møter barnet en voksen som har forståelse, eller møter barnet motstand? Hvis vi tenker oss at barnet som bygger klossetårn ikke bare har oppmerksomheten sin et annet sted enn der vi skulle ønske akkurat nå, men også har hele engasjementet sitt der. At det befinner seg i en altoppslukende prosess med stor mestringsfølelse, og at det er det som er det vesentlige for barnet akkurat nå – hvordan vil vi da velge å avbryte aktiviteten? Eller ville vi da velge å ikke avbryte i det hele tatt?

Dette er et velkjent hverdagsdilemma for de fleste som jobber i barnehage. Mange ganger kan det være vanskelig å vekte hensynet til individuelle aktiviteter eller ønsker opp mot fellesaktiviteter, også av rent praktiske årsaker.

Vi lager dermed regler, regler som gjelder for alle barna. Men dersom vi tenker oss om vil vi se at noen av reglene egentlig er til for oss voksne, for at vi skal få en enklere arbeidshverdag, for at vi skal slippe å komme i krevende dilemmaer der vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre – der vi lett kan føle at vi kommer til kort.

Men én av oppgavene vi voksne har er å støtte barnets engasjement som handlende og ansvarlig subjekt, og ikke bare gjøre det til et objekt som bare skal tilpasses andres planer.

Situasjonene der det oppstår ulike motiver og intensjoner må ikke reduseres til å bli en konkurranse der den ene parten skal seire over den andre, men heller ses på som en prosess og dialog der målet er at alle parter skal ytes rettferdighet. Det kan være lett for oss voksne i barnehagen å prøve å overvinne de barna som yter ekstra mye motstand, med risiko for å ødelegge motstanden som finnes i barna.

Men det er heller ikke riktig å ty til det andre ytterpunktet; å vike helt unna, og dermed ikke la barna kjenne på motstand til sine handlinger. Utfordringen er å bevege seg mellom disse ytterpunktene, og forholde seg til den som yter motstand uten å prøve å knuse motstanden (Biesta, 2015, s. 115-117).

Vanskelig? Helt klart. «Det finnes ingen enkle løsninger når det gjelder møtet med motstand og evnen til å være i dialog med verden. Det er en langsom og langvarig prosess» (Biesta, 2015, s. 120), og det gjelder både for voksne og barn.

Får alle barn den respekten de fortjener?

La oss gå tilbake til barnet som bygget klossetårn da det var tid for samlingsstund, og som kjente på presset om å avslutte leken. Kanskje ryddet det fint opp kloss for kloss, satte klossekassen på riktig sted og kom og satte seg i samlingskroken med én gang. Kanskje skrek det høyt til den voksne og til de andre barna, før det sparket til klossekassen og rev tårnet ned med stor kraft slik at klossene spratt veggimellom, før barnet selv gjemte seg under bordet og nektet å komme frem igjen. Eller kanskje noe midt i mellom.

Måten vi voksne møter dette barnet på vil utgjøre en vesentlig forskjell på hvordan barnets opplevelse av situasjonen blir. Hvordan blir vårt bidrag til barnets danning av egen subjektivitet? Klarer vi å yte barnet den respekten det fortjener, uansett hvordan barnet reagerer i ulike situasjoner? Blir alle barn ytt rettferdighet?

Ingen barn ønsker å være det vanskelige barnet. Ingen barn ønsker å være barnet som ikke får til det som andre barn mestrer helt fint. Men ingen ønsker vel egentlig å være det «korrekte» barnet heller, som gjør alt det andre forventer, og der egen vilje blir usynlig.

Det som er sikkert er at alle barn ønsker å kjenne på mestring, på anerkjennelse, og på at noen er glad i dem for akkurat den de er. Du kjenner helt sikkert et barn som akkurat i dag kunne trengt et ekstra klapp på skulderen, noen gode ord, en følelse av at det duger til noe. Som akkurat i dag kunne trenge litt mindre motstand - eller kanskje mer.

Finn det barnet, og lag dagen god!

Litteratur:

Biesta, G. (2015). Hva skal vi gjøre med barna? Om utdanning, motstand og dialogen mellom barn og verden. I J. Klitmøller & D. Sommer (Red.), Læring, dannelse og utvikling. Kvalifisering for fremtiden i barnehage og skole (s. 109-126). Oslo: Pedagogisk forum.

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagen. Innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Lanas, M. & Corbett, M. (2011). Disaggregating Student Resistances. Young, 19(4), 417-434.

Debatt

Til toppen