Hvilken funksjon har bemanningsnormen når den ikke fungerer i praksis?

Det nærmer seg to år siden regjeringen vedtok den nye bemanningsnormen for barnehagene. Normen innebærer at det stilles krav til at barnehagene har en bemanning som tilsvarer en ansatt per tre barn under tre år og en ansatt per seks barn over tre år. Samtidig vedtok de en pedagognorm som innebærer en pedagog per sju barn under tre år og en pedagog per fjorten barn over tre år.

Rammeplanen sier at «i barnehagen skal alle barn oppleve å bli sett […] og få den hjelp og støtte de har behov for». De fleste er nok enige at dette er viktig. Problemet oppstår når det er helt avgjørende at bemanningen er optimal for at alle barna skal få denne oppfølgingen. Det er den ikke.

Langt foran nabolandene

I en pressemelding fra regjeringen som ble publisert 11.09.2018 skriver Jan Tore Sanner at han er glad for at norske barnehager har god bemanning og nevner samtidig at vi ligger godt an sammenlignet med OECD landene. I Norge er det gjennomsnittlig fem barn per voksen. I øvrige land er det samme tallet elleve.

Fantastisk! Vi ligger langt foran nabolandene våre når vi snakker om voksentettheten i de norske barnehagene og vi er innenfor bemanningsnormen en knapp måned etter den trådde i kraft. Foreldrene kan lene seg tilbake i den gode tro om at deres barn og alle de 23 andre barna på avdelingen hele tiden får oppfølging når de trenger dette. Tro om igjen. 

Tallene i bemanningsnormen er forankret i det totale antall barn delt på antall ansatte. På en avdeling med 24 barn og sju ansatte ville det derfor være tilstrekkelig med fire ansatte.

Utfordringen her er at bemanningsnormen ikke er tilrettelagt for planleggingstid, møter, kurs, foreldresamtaler, matlaging eller at de ansatte har krav på en halv time pause hver. Oppå dette igjen kommer også ferier, avspaseringer og sykefravær. Disse medregnet er plutselig bemanningsnormen langt fra reell.

Hvilken funksjon får da bemanningsnormen når den ikke fungerer i praksis?

Med alle disse utfordringene daglig vil det være nærmest umulig for de ansatte i barnehagen å se alle barna på lik linje til enhver tid. Å opprettholde rammeplanens krav om støtte og hjelp på et tilstrekkelig nivå, kan du bare glemme.

Jobber for barna

Jeg tør å påstå at alle som jobber i barnehagen jobber for barna og for at de skal ha det bra. Derfor er det mange som syntes det er vondt å være syke. Dette tærer på de gjenværende ansatte og på barna.

Hvis budsjettet tillater det blir det satt inn vikar som hverken kjenner til rutiner eller kjenner barna. Dette er ugunstig når det plutselig kan komme fem forskjellige vikarer på samme uke hvis fraværet varer lenger enn en enkelt dag. Barna rekker ikke å føle seg trygge rundt vikaren før det kommer ett nytt ansikt inn.

Barnehageprofesjonen er utsatt for mange fordommer om arbeidet vi gjør. Som barnehagelærerstudent føler jeg et ansvar for å begrave disse fordommene der jeg kan.

Dessverre finnes de i alle hold. Fra de som ikke har barn, men også fra foreldre. Jeg har til og med opplevd at min egen familie stiller spørsmål ved jobben barnehagelæreren gjør. Da er det kanskje ikke så rart at regjeringen vår gjør det samme?

Som barnehagelærer gjør man mer enn å leke med barna hele dagen. Det er absolutt en viktig del av det vi gjør. Men vi forstår også at det er viktig med annerkjennelse fra første dag og hvor viktig det er at barna opplever at de blir sett og hørt dersom de skal være trygge. Vår jobb er på sett og vis å oppdra barna sammen med foreldrene. For å realisere dette er vi avhengig av at bemanningsnormen utvides.

Mangler kunnskap om barnehagehverdagen

Politikerne skriver lover og regler de forventer at barnehagene skal følge. Det er bra at vi har noe å forholde oss til, men de mangler kunnskap om barnehagehverdagen når de mener at dette er mulig å gjennomføre på et tilstrekkelig nivå når bemanningsnormen er slik den er.

Det er dette jeg mener når jeg sier at det virker som at samtlige, deriblant regjeringen vår, stiller spørsmål ved jobben vi gjør. De har gjennom denne bemanningsnormen gitt et signal om at barnehagelærere er «profesjonelle lekekamerater» som igjen bidrar til at fordommene fortsetter.

Det er foreldre og barnehageansatte som oppfatter ringvirkningene rundt dagens bemanningsnorm i aller største grad. I verste fall kan barna oppleve vansker i forhold til språk, motorikk eller sosialisering som vil få konsekvenser for dem senere i livet. Det er derfor viktigere enn noen gang at foreldre og barnehagene står sammen.

Alternative løsninger

Siden vi ikke kan gjøre noe med bemanningsnormen må vi finne alternative løsninger. Jeg oppfordrer til bruk av foreldremøter. Dette er den viktigste kilden foreldrene har til å endre praksis i barnehagen for sine barn og en arena hvor alle kan bli enige om løsninger på en allerede innviklet situasjon.

Åpningstidene i barnehagen er lenger enn en vanlig arbeidsdag og er en medvirkende faktor for at bemanningsnormen ikke fungerer. Er det viktigere for foreldrene at barnet deres har ett fang å gråte på når det har behov for det? Eller at barnehagen er fleksibel i forhold til foreldrenes arbeidstid?

Jan Tore Sanner hadde hatt helt rett dersom barnehagens eneste oppgave var å tilfredsstille barnas behov for lek. Men når det stilles større krav til oss enn tittelen «profesjonell lekekamerat» blir Sanner sitt utsagn ett dårlig forsøk på glatte over problemer som norske barnehager står ovenfor og å ta den enkle utveien.

Dette ser jeg som student enda jeg kun befinner meg i barnehagen sju av 52 uker i året.

Jeg er sikker på at du kan gå innom en hvilken som helst barnehage og du vil ikke finne en barnehage som ikke står ovenfor disse utfordringene. Vi skylder alle barn i norske barnehager en god barndom med mulighet til å bli sett og hørt. Det starter med bemanningsnormen. 

Ikke glem at det er de som en dag skal hjelpe oss når vi ender opp på sykehjem.