Hva med barnehagesektoren?

12. mars gikk Norge i «lockdown». 12. mars, kl. 14.00 stod jeg på jobb og hørte Erna Solberg si at barnehager og skoler stenger. Jeg forstod at det kom til å skje, men det kom som et sjokk likevel.

Hva vil skje fremover? Hvordan skal vi forholde oss til jobben vi gjør? Hvor mange barn vil fortsatt ha krav på barnehageplass i barnehagen? Hva med alle andre barn som får livet snudd opp-ned helt plutselig, i deres øyne?

Disse, og mange flere spørsmål har dukket opp de siste ukene. Inkludert spørsmålet om smittefare og smittevern. Smitteveien er betydelig større i en barnehage. Et barnehagebarn bor med flere mennesker. Det vil si at hvis et barn skulle være smittet av viruset vil barnet ta med seg smitten hjem, smitte sine foresatte og søsken. De reiser videre på jobb og skole hvor de møter flere mennesker, som igjen møter andre. Potensielt vil flere tusen kunne bli smittet av ett enkelt tilfelle.

Hvordan utøve omsorg på avstand?

Jeg tør å påstå at kommunen jeg jobber i har kommet med ekstremt gode smitteverntiltak som skal bidra til å hindre smitte og samtidig bevare barn og voksne i barnehagen. Men nå som det blir pratet om at man ønsker å åpne barnehagene igjen etter påske blir jeg bekymret.

Jeg blir bekymret av flere årsaker. For hvordan kan man opprettholde en viss avstand til andre mennesker når man jobber med barn fra 1-6 år? Barn som for øvrig hoster, nyser, putter leker i munnen uten å tenke seg om, fordi de har en iboende utforskertrang? Hvordan kan jeg som en tillitsfull, anerkjennende og omsorgsfull voksen støtte et barn som er lei seg i en leveringssituasjon? Hvordan kan jeg trøste et barn som gråter uten å være nær dette barnet? Hvordan kan jeg stoppe en konflikt mellom barn hvis jeg ikke kan gå inn i konflikten og veilede dem? Og sist, men ikke minst; hvordan skal barna holde denne avstanden til andre barn og voksne?

• Les også: Ekspertgruppe skal vurdere tiltak for skoler og barnehager under koronakrisen

Nye tiltak

Det kom nye tiltak i forrige uke, hvorav det ene tiltaket omhandler at man skal være maks fem personer sammen. Hvordan kan det da være forsvarlig å være alt fra 40-100 samlet på et sted om under to uker? Tallene på antall smittede i Norge ligger fortsatt på rundt 200 daglig, og dette er kun de som er testet. Det snakkes om mørketall, så kjære politiker; hvordan kan du mene at det er forsvarlig å gjenåpne barnehager hvor dere plasserer våre yngste samfunnsborgere først i denne «krigen»?

I den samfunnskrisen vi er i nå er barnehagetilbudet definert som et omsorgstilbud, ikke som et pedagogisk tilbud. Men hva er egentlig forskjellen for oss som jobber i barnehage? For vi barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere og assistenter har omsorg og anerkjennelse i ryggmargen. Vi har pedagogiske planer innarbeidet kognitivt. Vi jobber fortsatt pedagogisk, selv om tilbudet kun skal ivareta omsorgen. Samtidig undrer jeg meg over uttalelsene til politikerne og helseekspertene. De kaller det for et omsorgstilbud, men hvordan skal man kunne utøve omsorg slik vi er utdannet til å gjøre, hvis alt skal foregå på avstand?

Ikke på bekostning av barn og ansatte

Jeg er for at barnehagehverdagen skal gå tilbake til normalen så fort som mulig, men ikke på bekostning av barn og voksne som tilhører barnehagesektoren. Da er alternativet om å holde stengt bedre. Da er det opp til pedagogene å lage en plan som foresatte kan følge opp hjemme. Lærere gjør det, hvorfor skal ikke vi klare det? Vi har på lik linje med lærere en høyskoleutdanning. Vi har kompetansen. Vi er en egen profesjon. Hva er det som står i veien for å utøve vår praksis digitalt?

For hva skjer hvis smitten sprer seg like fort i barnehagen, og mange voksne blir syke? Hvem skal være med barna da?

Så mitt spørsmål er derfor; hvordan mener dere at en gjenåpning av barnehagen vil bidra til å redusere smitten i samfunnet?