En altoppslukende trang – til å få et fang

Vekkerklokka river meg ut av søvnen med et brak, på tide å stå opp, en ny dag venter med nye tak.

Med et smil om munnen er man ute av blunden, går på badet, griper kaffekoppen og kjører ut på veien i den stille morgenstunden.

Vel fremme på jobben låser jeg opp, løfter ned stoler, setter frem leker og forventer første barnetropp.

Telefonen ringer og i andre enden er det beskjeden om sykdom som klinger.

Med et marginalt vikarbudsjett ser jeg at dagens program blir intenst og tett.

Jeg flytter mellomvakt til senvakt og står i giv akt.

De første ettåringene kommer inn og leveringene går flott, barna tramper, tøyser og smiler så godt.

Lar den ene jenta kose seg med boka hun tar og sammen setter vi oss fornøyde ned, leser, peker og blar.

Neste som kommer inn er en travel far med en forgrått, storøyd, ettårig liten kar.

«Vi mistet en nær slektning i går», mumler faren stille mens han kler av og finner frem inneskoene til den lille.

«Han kan trenge et fang», og legger forsikrende til: «Jeg kommer tilbake så snart jeg kan».

Faren forsvinner med en beklagende mine og jeg vinker forståelsesfullt, vet han må reise til gjøremålene sine.

Jeg griper hånda til den lille som er uvanlig stille, og går inn til barna som er i gang med å synge og spille.

• LES OGSÅ: - Bemanningsnorm nå!
• LES OGSÅ: Ikke lenger mangel på barnehagelærere

Lyden av «Edderkopp» klinger mens føttene springer og trommestikkene svinger.

Jeg smiler stort til dem, ser at de er glade, de uttrykker tilfredshet ved å danse og sprade.

Det siste barnet tar jeg på fanget mitt, stryker mykt og holder litt.

Han smiler forsiktig opp til meg.

Jeg ser raskt at andre oppgaver kommer min vei.

Fire ettåringer står i garderoben klare og spente, så fang og nærhet må herved vente.

Jeg vet den andre avdelingen har en viktig foreldresamtale, så å spørre om hjelp kommer ikke på tale. Jeg vandrer rolig ut i garderoben med barna i hale.

«God morgen», kvitrer jeg. Men noe er galt. At jeg tok den lille av fanget ble for fatalt. Brutalt.

Han trengte omsorg, nærhet og det viktige fanget - men et sted i systemet var det noe som stanget.

Løftet om kvalitet og et likeverdig barnehagetilbud ble brutt så brått.

Fra livsviktig relasjonsbygging til et ansikt som er tårevått.

Politikere, øk tilskuddet til barnehagene og gjør bemanningsnormen snarest gjeldende!

Dette kan være med på å utviske de kvalitetsmessige forskjellene.

Barna trenger nok voksne: Voksentetthet på 1:3 for små barn og 1:6 for store barn, foreslår bemanningsnormen (NOU, 1: 2012) tydelig og klart. Ved sykdom og manglende vikartilskudd blir det raskt sårbart.

La oss tenke at vi var små og prisgitt de styrendes logistikk:

Ville vi da sett på de minstes behov med et mykere blikk?