DEBATT

«De fleste står utenfor gjerdet til barnehagen akkurat nå, men det betyr ikke at avstanden må forbli stor,» skriver artikkelforfatteren.

Der gjerdet slutter, slutter ikke vi

«Nå er det viktigere enn noen gang å se, høre, lytte og vise at man er tilgjengelig for de som trenger det,» skriver Benedicte Hole.

Publisert

«It takes a village to raise a child» er et afrikansk utrykk som viser at hele samfunnet må samarbeide for å få en trygg, god og sunn oppvekst for barn. Nå i denne krevende tiden, må vi stå sammen for barna. De fleste barn med familier er utenfor gjerdet til barnehagen nå, selv om vi ikke sees lenger, betyr ikke det at samarbeidet vårt kan slutte.

Fremdeles er det mange små og store mennesker som trenger at vi bryr oss, at vi ser og våger å stille spørsmål om hvordan familiene har det akkurat nå.

Det kan være utfordrende nok å være forelder i en normal hverdag, når alt blir snudd opp ned blir det ekstra krevende for mange. Man veksler mellom å være pedagog, ansatt og seg selv. Hverdagen som vi kjenner, er på mange måter borte for en stund. Barnehagen er en viktig arena hvor familier og barn skal føle tilhørighet, et trygt sted hvor man kan få veiledning, støtte og undre seg. Vi har kommet inn i en tid hvor det er ekstra viktig at vi møter og ser familiene.

Nå er det viktigere enn noen gang å se, høre, lytte og vise at man er tilgjengelig for de som trenger det.

Vi må prøve å skape en slags normalitet, i møte med det unormale.

En ny måte å møte mennesker på

Holdningen vår, og menneskemøtene i barnehagen vår er på mange måter annerledes nå enn det var for et halvt år siden.

Vi har jobbet mye med hvordan vi møter foreldre, og bygger relasjoner basert på oppriktighet og ydmykhet. «It Takes A village» område 8 i boken Barn er budbringere – veiviser til psykisk helsefremmende barnehager, var et kapitel som traff oss rett i hjertet. Et kapittel som fikk oss til å reflektere rundt hvordan vi møtte foreldre i barnehagen. Både i gode samtaler, men også de i samtalene vi syntes var utfordrende.

Vi har endret måten vi er på i formelle samtaler, men også i de uformelle samtalene som finner sted i hverdagssituasjoner. Gjennom disse samtalene skaper vi relasjoner og tillitt hos foreldrene. Det er lenge siden vi begynte å se hele barnet, og bakenfor barnets handlinger, men nå tar vi i større grad hensyn og er undrende til foreldrene sin bagasje også.

Ved å være lyttende, oppriktig og ydmyk gir foreldrene oss en annen informasjon enn de har gitt før. Vi har klart å skape et rom hvor man kan snakke om alt, om barn som utfordrer, om voksne som strever, foreldre som søker veiledning for små og store problemstillinger. 

Ingenting er farlig, vi møter voksne på samme måte vi møter barn: Med ydmykhet, varme og respekt.

Nå, når hverdagen snus på hodet er jeg glad for tilliten foreldrene har gitt oss. Alt arbeidet med foreldresamarbeid som vi har jobbet med før denne krisen gjør oss bedre rustet til samarbeidet over telefon og e-post.

Barnehagen skal fremdeles være et trygt og godt sted for alle barn og foreldre, selv om vi ikke kan møtes fysisk.

Det er mange som er hjemme, som er redde, usikre og sårbare - som trenger at vi ser og våger å bry oss.

Den røde tråden i en kaotisk hverdag

I disse dager ringer alle pedagogene i min barnehage hjem til familiene på avdelingen sin.

Jeg gruet meg litt til å ringe hjem, følte at det var å bryte med det profesjonelle kanskje… at jeg krysset en grense. Jeg lyttet, fortalte at vi var tilgjengelig hvis noen trengte å prate med oss.

Barna syntes også det var fint å høre stemmen vår.

Det som var gjentagende hos alle var at de var så takknemlige for at vi ringte. At vi våget å bry oss.

 

Vi har sendt e-post med tips til aktiviteter, sanger og musikk vi bruker i barnehagen, og ansatte i barnehagen har utfordret komfortsonen ved å spille inn sanger og eventyr som barna gjenkjenner fra barnehagen. Jakten på den røde tråden mellom barnehagen og hjemmet er med oss, vi prøver å skape meningsfulle dager for små og store på utsiden av gjerdet.

Prosjektarbeidet vårt er om kunstneren Yayoi Kusama, hun har vi jobbet med siden barnehagestart sommeren 2019. Kusama har kommet på besøk i barnehagen ved flere anledninger. Hun har gitt oss ulike impulser, sendt oss brev, gitt oss oppgaver og vært levende i hverdagen til barna. Barna kjenner godt til de røde prikkene hennes, når de ser sirkler ute og inne undrer de seg over om Kusama har vært der.

I denne perioden sender hun oppgaver over video som blir delt med foreldrene.

«Finn fem ting som er formet som sirkler ute eller inne» var den første oppgaven hun sendte ut.

Barna har delt bilder av sirklene de har funnet, dette gir impulser til neste oppgave som kommer fra Kusama, nemlig en sirkel-bingo.

Det kommer et nytt spor fra Kusama. Denne gangen fra skogen, plutselig oppdager jeg mange prikker på trærne, de er røde.

Jeg lurer på hvem som har vært her?

Stien av røde prikker viser vei til et ark.

På arket er sirkel-bingoen barna skal få i oppgave å løse hjemme. Bingoen legges med videoen som PDF.

Tilbakemeldingene er utelukkende positive, det gir mening for familiene at vi byr på oss selv.

Jeg er stolt over arbeidet og utviklingen vi har fått til med foreldresamarbeidet, og måten vi jobber på i denne unormale tiden.

Det er ikke alltid så lett å endre praksis, det er hardt arbeid, og kan noen ganger gjøre litt vondt.

Men arbeidet med relasjoner til både barn og foreldre, opplevdes så meningsfylt i en tid hvor alt er rart og kaotisk.

De fleste står utenfor gjerdet til barnehagen akkurat nå, men det betyr ikke at avstanden må forbli stor. Vi går inn i en tid hvor vi må tørre å by på oss selv, møte mennesker på andre måter enn vi gjør ellers.

Spill inn en video, avtal telefontid, still spørsmål - bry deg.

Jeg lover deg at det er verdt det.

Powered by Labrador CMS