Forfatterparet Maria Øksnes og Einar Sundsdal gir ut bok om å fremme lekens egenverdi - og er bekymret for den frie, barneinitierte leken.
Forfatterparet Maria Øksnes og Einar Sundsdal gir ut bok om å fremme lekens egenverdi - og er bekymret for den frie, barneinitierte leken. (Foto: Privat/Cappelen Damm)

Forfatterne kommer med et høyt og tydelig varsko på lekens vegne

– Vi har ikke tro på at barn lærer det vi voksne ønsker de skal gjennom å leke. Mest sannsynlig lærer de noe helt annet enn det vi hadde planlagt. Det sier Maria Øksnes og Einar Sundsdal, som nå gir ut boken «Lekelyst i barnehagen».

De to roper nå et høyt og tydelig varsko på lekens vegne. Lek for lekens egen skyld, den morsomme leken, den man leker kun for å ha det artig - ikke for å lære. 

– Lek oppfattes som «bortkastet tid», det er litt tendensen i samfunnet akkurat nå. At alt vi gjør skal være nyttig. Vi kan nesten ikke gå på kino eller teater uten at opplevelsen skal ha en nytteverdi, sier Maria Øksnes. 

– Vi vil særlig rette fokus mot den siden av barns lek som kan knyttes til deres lekelyst. Det gjør vi blant annet for å fremme et barneperspektiv på lek i barnehagen, sier Einar Sundsdal om bokutgivelsen.

Kontaktet av svensk forlag

Det er ikke første gang de to tar for seg temaet lek, et av de mest omdiskuterte temaene i barnehagepedagogikken.

Boken Lekens flertydighet. Om barns lek i en institusjonalisert barndom (2010) av Maria Øksnes er oversatt til flere språk. Hun er professor i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU, og forskningsinteressene hennes er først og fremst knyttet til områdene lek, fritid, barndom og ungdom. Øksnes har særlig tatt opp emner som danning, demokrati og motstand og barns lekekultur.

Einar Sundsdal er førsteamanuensis i pedagogikk ved Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU. Han har i sin forskning vært særlig opptatt av danningsteori og pedagogiske grunnlagsspørsmål, og har publisert en rekke artikler som tar opp barnehagepedagogiske problemstillinger.

Boken de nå gir ut sammen med Cappelen Damm som forlag, har sitt utspring i Sverige. 

– Det var et svensk forlag som kontaktet oss for to år siden. De ønsket en bok skrevet for barnehageansatte, med fokus på lekens egenverdi. Noe vi begge syntes var veldig fint, sier Øksnes. 

– Boken bygger på en del vitenskapelige artikler vi har skrevet tidligere. Vi har begge i flere år vært opptatt av temaet, legger Sundsdal til. 

FN slo alarm

De tar utgangspunkt i både forskning og egne opplevelser. Øksnes har også selv bakgrunn som barnehagelærer, og forfatterparet har sammen to barn på tre og fem år.

– Vi - i betydningen vi voksne, vi lærere og barnehagelærere -  har en tendens til å glemme at barn skal ha det artig. Vi har så mye annet vi skal gjøre. Selv om vi er svært opptatt av barns lek, er det ofte fordi vi vil den skal bidra til noe nyttig, sier hun. 

Det er de ikke alene om å mene. Også FN har rettet oppmerksomheten mot det samme. Det er blitt et viktig poeng i boken. 

FAKTA Lekelyst i barnehagen

Dette skriver forlaget om boken:

Leken har en sentral plass i barnehagen og er avgjørende for barns livskvalitet – men hvordan kan du som arbeider med barn bidra til fri og spontan lek?

Barnekonvensjonen gir alle barn rett til lek. Samtidig mener mange at barns lek nå er truet. Denne boken løfter frem lekens egenverdi og hvordan barnehagepersonalet kan arbeide med barnas frie og spontane lek.

Her presenteres teori og forskning som skaper bevissthet om lekens betydning. Budskapet er at voksne må støtte barnas lek og våge å være sammen med dem på lekende måter. Det finnes også praktiske ideer til hvordan man kan berike barns lek.

– FNs barnekomité publiserte i 2013 en kommentar til artikkel 31 der de uttrykte sterk bekymring for barns frie spontane lek. Noen vil hevde FN slo alarm på vegne av barn og deres lekkultur, sier Sundsdal.

I boken står det: 

Artikkel 31 i FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til lek. Mer presist står det at «Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder, og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet». Barnekonvensjonen er forpliktende for de land som har ratifisert den. Det betyr at samfunn og offentlige myndigheter skal bidra til at alle barn får nyte godt av de nedfelte rettighetene. Norge ratifiserte Barnekonvensjonen i 1989. Dette gjenspeiles i rammeplanen, der menneskerettighetene har en sentral plass.

Men når FN uttrykker bekymring for leken, skriver de blant annet dette: 

I mange deler av verden anses lek som bortkastet tid, som tid brukt på useriøs og uproduktiv aktivitet uten egenverdi. Foreldre, profesjonelle omsorgsytere og ansatte i offentlig forvaltning rangerer læringsarbeid eller arbeid for penger høyt, mens lek ses på som noe bråkete, skittent, forstyrrende og ødeleggende. I tillegg mangler ofte voksne den tryggheten, evnen og forståelsen som kreves for å kunne støtte opp om barnas lek og for å kunne være sammen med dem på en leken måte. Både barnas rett til å delta i lek og i tidsfordriv (…) er lite forstått og lite verdsatt. 

– Barnekomiteen som retter oppmerksomhet mot dette, er bekymret for leken som gir barn glede og moro. At de har valgt å skrive en generell kommentar til artikkel 31 om barns rett til lek betyr at dette er ganske alvorlig, sier Øksnes. 

Lek i rammeplanen

Den svenske utgaven kom i 2017. Etter at de startet arbeidet med den norske versjonen, er noe helt vesentlig endret i norsk barnehagepolitikk: Det er kommet en ny rammeplan. 

– Allerede i andre setning i rammeplanen står det: Å bidra til at alle barn som går i barnehage, får en god barndom preget av trivsel, vennskap og lek, er fundamentalt. Betyr ikke det at barns lek verdsettes i barnehagen? 

– Jo, vi tror det er veldig mange barnehagefolk i Norge som er oppmerksomme på den morsomme leken. Samtidig er det et veldig politisk press knyttet til mer skoleforberedelse i barnehagen. Noe vi ser tydelig i rammeplanen, der det blant annet står: Leken skal være en arena for barnas utvikling og læring, og for sosial og språklig samhandling, sier Øksnes. 

I forbindelse med arbeidet med boken, har de to forfatterne gått grundig gjennom den nye rammeplanen. 

– Hvis du teller ordene i rammeplanen, vil du se at ordet lek er det som nevnes flest ganger - rundt 60. Til sammenligning nevnes ordet læring rundt 20 ganger, og ordet dannelse bare 8. Samtidig blir dette bare overfladisk. Leser man nøyere, vil man se at lek ofte er knyttet til bestemte læringsaktiviteter og arbeid med fagområder som barna vil møte igjen som fag i skolen.  

Voksne som lekberikere

Boken som nå kommer ut er også praktisk rettet, med refleksjonsoppgaver etter hvert kapittel. Et kapittel vies også i sin helhet til barnehageansattes praktiske handlinger og aktiviteter i forbindelse med barns lek. Der drøftes blant annet hvordan ansatte kan berike og intensivere barns lek, og hvordan de kan inngå i lekne samspill med barn - uten å styre leken.

– Hvor ofte leker dere selv? 

– Vi leker jo en del med våre egne barn, som gjerne vil leke med oss. Kanskje særlig Einar. Samtidig merker vi at de er veldig interesserte i å lære nye ting og å tilegne seg kunnskap. Men da kaller vi det ikke lek, sier Øksnes, som samtidig legger til:

– Som barnehagelærer kjenner jeg selv på at tradisjonen med å hele tiden lære bort er noe som er veldig innprentet. Vi er mer fokusert på kunnskap enn på selve opplevelsen når vi forholder oss til barn. Det er vanskelig å slippe seg løs i leken bare fordi det er morsomt. 

I boken står det blant annet: 

Foreldre vil trolig ha ulike oppfatninger av hva som er barnets beste. Det vil også personalet. Noen vil verdsette barns muligheter til lek, mens andre vil verdsette at barn undervises for at de skal være best mulig forberedt til de skal begynne på skolen. Slike ulike interesser er ikke enkelt for barnehageansatte å forholde seg til. I denne boken presenterer vi noen tanker om dette forholdet som fremhever lekens betydning for barn. Det betyr ikke at vi avviser at barn skal få rom for læringsaktiviteter eller stimulert sin lærelyst. I et helhetsperspektiv ser det derimot for oss ut til at det er leken som må tas i forsvar.

– Når man styrer leken mot et pedagogisk mål mister den mening for barna. Vi tenker, på samme måte som mange forskere, at det er kun tilfeldig om barna lærer noe gjennom lek. Man risikerer at barna lærer det helt motsatte av det vi ønsker, sier Øksnes. 

– Barna selv skiller jo helt klart mellom hva som er lek og hva som ikke er lek, legger Sundsdal til. 

– Har man en hånddukke og prøver å formidle kunnskap, så kalles det kanskje lek. Men selv om det kan oppstå morsomme situasjoner, er det jo ikke lek. Det ligner mer på undervisning og kunnskapsformidling. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Arbeid med fagområdene og kunnskapsformidling skal ha sin plass. Men da bør det begrunnes som det og ikke med henvisning til noe det ikke er.

Sterke tradisjoner

Selv om de to forfatterne er klare på at leken kunne hatt bedre vilkår også her til lands, har de tro på at vi særlig i Norden og Norge vil ta vare på tradisjonene knyttet til fri barneinitiert lek. 

– Vi tror på den gode barndommen der ungene skal få leke trygt og fritt, og har et håp om at tradisjonen skal holdes i hevd. Det er derfor vi jobber for å understøtte denne  tradisjonen, og vise til forskning som sier det samme: Leken har verdi i seg selv. Særlig med de politiske føringene vi har, er det viktig at man skriver denne typen litteratur. Vi håper bare boka blir en bekreftelse på det mange barnehageansatte tenker, sier Øksnes. 

– Hvem er boka skrevet for? 

– Vi håper jo at den skal nå ut bredt. Både studenter, barnehageansatte og barne- og ungdomsarbeidere vil ha nytte av den. Også foreldre og besteforeldre... Rett og slett de fleste, avslutter forfatterne. 

Debatt

Til toppen