"Undringen er ikke ute etter årsaksforklaringer, men bekreftelser på at verden er dyp, vakker og merkelig", skriver Markus Lindholm i denne kronikken. Illustrasjonsfoto: Getty Images
Kronikk
"Undringen er ikke ute etter årsaksforklaringer, men bekreftelser på at verden er dyp, vakker og merkelig", skriver Markus Lindholm i denne kronikken. Illustrasjonsfoto: Getty Images (deucee_)

Barnehager uten vernebriller

Tidlig læring og labfrakker fører ikke til økt nysgjerrighet senere i kunnskapsløpet. Det fører bare til kunnskapstretthet, skriver Markus Lindholm.

  • Kronikk

RLandet vårt lever verken av olje, laks eller vannkraft. Det lever av nysgjerrighet. Det var nysgjerrigheten som skapte Norsk Hydro, det var nysgjerrigheten som fant olje. Vår velstand avhenger faktisk av nysgjerrige mennesker.

Mange tror nysgjerrighet er medfødt. Men det stemmer ikke. Knapt noen sivilisasjon har verdsatt nysgjerrighet. Menneskenes liv har stort sett vært styrt av gamle sannheter og gamle guder, uten sans for innovasjon og nysgjerrighet. Desto viktigere er det å finne ut hva den bunner i.

Men nysgjerrighetens anatomi ligger i mørke. Den prises riktignok stadig både i Nobel-middager og politiske taler, men hvordan den hemmes eller fremmes gjennom skole og utdanning har ingen noen formening om. De fleste tar for gitt at kunnskap i seg selv gjør jobben. Men i en tid med all verdens informasjon to museklikk unna er også kjedsomheten større enn noensinne, både i klasserom og auditorier.

Likevel økes læringspresset fra år til år, og særlig for de yngste. Landets andreklassinger undervises om fotosyntese, og Universitetet i Agder designer fysikkforsøk for førskoler.

Må få være barn

Rambøll foreslår realfaglige læringsmoduler for femåringer, NTNU undersøker hvor tidlig barn kan operasjonalisere begrepet «predator» (tidlig, viser det seg), og Naturfagssenteret låner ut vernebriller og hvite frakker til landets barnehager.

Men slike tiltak vil sannsynligvis bare forsterke kunnskapstrettheten. For skal nysgjerrigheten få næring, må barn ha hatt tid til å undres, over alt fra regnbuer og iltre maur til såpebobler og meitemark.

Mennesker fødes ikke inn til en barndom omgitt av ting og objekter, men til en emosjonalisert verden, der de får venner og store saker er på gang. Og der må barn få være til de selv har fått nok. Mange er der også en god stund etter skolestart – et sted der snømenn, skyer og knirkende trappetrinn mumler mystiske saker og ordløse gåter. For den undringen som modner til dyp nysgjerrighet og forskerglede har sine røtter i barndommen berørthet. Og god forskning handler ikke bare om skarpsinn, men også om naiv undring.

Eksistensiell forbløffelse

Riktignok spør og graver småbarn om alt mellom himmel og jord.

Derfor er det storartet pedagogikk å fortelle barnehage-barn om gullskatten ved enden av regn-buen, og elendig pedagogikk å for-klare at lys blir til ulike farger når det brytes.

Men de spør ikke egentlig etter årsaker. «Hvorfor regner det?» eller «Hvorfor rauter den kua sånn?» handler ikke nødvendigvis om meteorologi eller landbruksfag, men om en eksistensiell forbløffelse, beslektet med det muslimske Marsh Allah! – Hvilken underfull verden jeg er kommet til!

Derfor er det storartet pedagogikk å fortelle barnehagebarn om gullskatten ved enden av regnbuen, og elendig pedagogikk å forklare at lys blir til ulike farger når det brytes. For undringen er ikke ute etter årsaksforklaringer, men bekreftelser på at verden er dyp, vakker og merkelig, og det barnehager må gjøre er å gi tankebilder som fordyper og bekrefter underet barnet står overfor. 

Dette vet alle foreldre. Så hjemme får barna høre om tannfeer og julenisser, om Petter Edderkopp og om snegler som spiller jazz med gresshoppene i hagen. Men sånt er strengt tatt det motsatte av læring. For kunnskap handler om å redusere verdens kakofoniske mangfold så det «vesentlige» blir synlig. Til det trengs både vernebriller og hvite frakker.

Maksimisme

Markus Lindholm er forskningsleder ved NIVA og førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen. Foto: Privat

Men i barnehager skal virkeligheten maksimeres, ikke reduseres. Så la oss kalle det maksimisme: Maksimisme er det som lader virkeligheten, som varsler at barna har kommet til en verden der mye kan skje og mer er i vente.

Maksimismen er lettsindigheten som befolker barnebøker, filmer og tegneserier med eventyrlige skapninger. Den gir Tiger'n til Tommy og Knerten til Lillebror, og lader verden med forventning om mer. Maksimismen spenner begrepene og gir undringen nytt fotfeste. Kunnskaper om fotosyntese og fysikkforsøk med snø har motsatt virkning på barnesinnet: Det utarmer virkeligheten og melder at det ikke er mer i vente.

Barnehager skal være just det: hager som bereder grunnen for dyp nysgjerrighet. Så i barnehagen må naturfagene handle om vennskap - vennskap med meitemark, knirkende snø, sølevann og treige snegler. For dermed knytter barna bånd. Og bånd handler ikke om kunnskap i det hele tatt, men om troskyldighetens betatthet. Det er troskyldigheten som får venner. Og før noe kan læres må vennskapene ha slått rot.

Ødelegger nysgjerrighetskulturen

Et første grep for å styrke nysgjerrighetens kår ville følgelig være å forsterke maksimismen i landets barnehager, og være tilsvarende sparsom med reduksjonistiske svar og forklaringer.

Undring har ingen av-og-på-knapp, og for barn er ikke analytisk kunnskap noen kilde til undring i det hele tatt.

Men det motsatte er tilfelle. Jeg har selv vært pålagt å forelese naturfagsmetodikk for førskolelærere, der de små skulle gjøre forsøk med vann og studere predator-byttedyr-relasjoner i fjæra - mens de voksne instrueres om "å undres" med de små.

Men undring har ingen av-og-på-knapp, og for barn er ikke analytisk kunnskap noen kilde til undring i det hele tatt (selv om de naturligvis godt kan ha det gøy mens forsøkene pågår).

Forsøk og rasjonell kunnskap krever en fortolkningshorisont som først utvikles gradvis gjennom skolegangen.  Alt tyder på at det som i dag tilstrebes i norske barnehager bidrar til å ødelegge nettopp den nysgjerrighetskulturen som kunnskapssamfunnet mer enn noensinne avhenger av. For fysikkforsøk er potensielle torpedoer mot barnas gryende nysgjerrighet: De søker å møte barns betatthet med analyse i en fase der den heller skulle næres ved maksimisme.

Tidlig læring og labfrakker

Kunnskap er ikke faste størrelser som man kan tanke opp slik man gjør med bensin på en bil. Kunnskap er noe som gradvis vokser, som modner, synker inn og stadig må omdannes til noe nytt.

Men i bunnen ligger varmen fra barndommens vennskap med naturen – med krabbene under brygga, lukten av knuste blåskjell og den fryktsomme følelsen i tærne på stien med pissmaur.

Kunnskapsbaserte analyser og «predator»-definisjoner fratar dybden i barns erfaringer, i en periode der det omvendte bør skje.

Tidlig læring og labfrakker fører ikke til økt nysgjerrighet senere i kunnskapsløpet. Det fører bare til kunnskapstretthet, i en tid da både hver enkelt og fellesskapet mer enn noensinne trenger det motsatte.

  • Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten

Debatt

Til toppen