«Jeg ser på jobben min som verdens beste og jeg ville ikke byttet ut yrket med noe annet,» skriver Marius Emil Kjørstad.
Kronikk
«Jeg ser på jobben min som verdens beste og jeg ville ikke byttet ut yrket med noe annet,» skriver Marius Emil Kjørstad. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) )

«Barnehageonkel» eller «tante» - hvor blir det av den respekten vi fortjener?

«Barnehagen og dens ansatte har større respekt i dag enn før, men vi har fortsatt en lang vei å gå,» skriver Marius Emil Kjørstad.

  • Kronikk

Jeg melder meg med dette leserinnlegget på det Nicolai Paul Celdran-Johannessen skrev i sitt leserinnlegg, om barnehageyrkets anerkjennelse og respekt i det norske samfunnet, som ble publisert på barnehage.no den 26.03.2018.

I likhet med ham, begynte jeg å jobbe i barnehagen uten egentlig å vite hva jeg gikk til. Jeg hadde på den tiden jeg begynte i barnehagen egentlig tenkt å ta en helt annen utdanning. Jeg trodde barnehagen ikke var noe for meg, ikke et yrke jeg kunne trives i. Litt på grunn av slik samfunnet rundt meg fremstilte yrket, og litt på grunn av den lave anerkjennelsen og respekten jeg da opplevde at barnehageansatte hadde. Det tok derimot ikke lang tid før jeg begynte å revurdere mitt yrkesvalg. Ett år etter at jeg begynte som vikar i barnehage valgte jeg å legge bort alle tidligere planer, og heller begynne på barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne Høgskole i Trondheim.

I dag er jeg svært glad jeg tok dette valget. Jeg ser på jobben min som verdens beste, og jeg ville ikke byttet ut yrket med noe annet.

En del av utdanningsløpet

Jeg ser på jobben min som verdens beste, og jeg ville ikke byttet ut yrket med noe annet.

Marius Emil Kjørstad, pedagogisk leder

Barnehagene ble i 2005 flyttet fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet og ble på grunn av det, og på grunn av revisjonen av rammeplanen av 2006, offisielt anerkjent som en del av det norske utdanningsløpet. Høsten 2013 ble i tillegg navnet på profesjonsutdanningen endret fra førskolelærer til barnehagelærer.

Disse to endringene har gjort at barnehagen har blitt mer anerkjent og respektert i det norske samfunnet. Med navnendringen høres det ikke lenger ut som om barnehagen bare er en plass barna må være mens foreldrene er på jobb, frem til de blir gamle nok til å begynne på skolen. Jeg mener tittelen barnehagelærer gir en større identitet både til utdanningen og profesjonen generelt.

Lang vei å gå

Barnehagen og dens ansatte har større respekt i dag enn før, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har flere ganger i min så langt korte karriere, på litt over fire år, både opplevd å bli kalt «barnehageonkel» og opplevd at folk rundt meg har sagt at det er bra jeg velger barnehagen for de trenger litt flere macho menn.

Når det gjelder oss macho menn, er det slik at det er bare vi menn som herjer og leker «voldsomt» med barna? Og liker alle mannlige barnehageansatte disse herjelekene?

Jeg er også sterkt for at flere menn skal velge yrket, men ikke på grunn av at vi kanskje er mer macho enn damene. Jeg ønsker derimot dette fordi barna skal få oppleve en større del av det store mangfoldet vi har i samfunnet, og med dette få oppleve at det er greit å være forskjellig. Vi er alle det!

En viktig del av barns oppvekst

Over 90 prosent av norske barn går nå i barnehagen, og barnehagen har derfor blitt en viktig del av barnas oppvekst. Det barn gjør i barnehagen og de erfaringene de får der, får betydning for trivsel og utvikling både på kort og lang sikt.

Marius Emil Kjørstad. Foto: Privat

Barnehagen har gjennom de siste årene endret seg mye. Barn helt ned i ettårsalderen har begynt i barnehagen. I disse tidlige leveårene er det opplevelsen av grunnleggende trygghet som er det viktigste. Barn i denne alderen har kanskje aldri vært fraskilt sine foreldre og kan derfor oppleve dette som svært skremmende. Spesielt siden de ikke har noe tidsperspektiv for når foreldrene kommer tilbake. Vi har alle en medfødt preferanse for sosialt samspill med våre omsorgspersoner, og i dette samspillet er nettopp denne tryggheten og avhengigheten sentrale elementer. For at barnet i det hele tatt skal utvikle seg i positiv retning er barnet avhengig av å føle seg trygg, og føle at deres omsorgspersoner forstår og imøtekommer hvert enkelt individ sine behov.

Vi som jobber i barnehagen tilbringer nesten mer tid med barna enn det foreldrene gjør, så vi har derfor en viktig rolle når det kommer til å legge til rette for barnas videre utvikling.

Helhetlig utvikling

Som også Celdran-Johannessen er inne på, er det flere som når de skal omtale dette yrket, sier at vi leker jo bare med barna på jobb. Så de mener blant annet derfor at jobben vår, som Celdran-Johannessen skriver, «høres ut som en kosefest uten ende».

Vi legger ikke til rette for at barna skal få tid og rom til å leke fordi vi voksne skal kose oss. Vi legger til rette for den frie leken der barna får leke på egne premisser, fordi dette er den beste arenaen for barnas helhetlige utvikling.

Det betyr ikke at vi voksne ikke leker med barna, og at vi ikke er der og følger med hvis vi ikke er delaktige i en lek. Vi er inne og veileder, støtter og trøster barna hvis vi ser at leken tar en uheldig vending. Barnas videre utvikling er meget kompleks og sammensatt av mange ulike faktorer. Gjennom leken kommer alle disse faktorene inn samtidig. De får øvd seg på å være i sosialt samspill med andre, de får utforsket ukjente tema de vil vite mer om og dermed tatt utforskningen til et nytt nivå.

Det er gjennom sosialt samspill med andre at barna lærer seg å håndtere både gjenstander og personer rundt seg på forskjellige måter. De lærer seg hva ulike gjenstander kan bli brukt til, og de utforsker følelser, humor og ulike sinnsstemninger for å se hvilken påvirkning det de gjør har på andre personer rundt seg.

Derfor legger vi i barnehagen så stor vekt på at barna skal få tid og rom til å leke!

Liker ikke å bli kalt «barnehageonkel»

Som Celdran-Johannessen påpeker i sitt leserinnlegg, er ikke vi som jobber i barnehagen opplært/utdannet onkel eller tante til barna.

Vi er opplært/utdannet til å legge til rette for at barna skal få de beste mulighetene til å utvikle både språket, evnen til å ta seg frem i omgivelsene, evnen til å tenke logisk og bruke fantasien, evnen til å stå i sosialt samspill med andre, som er avgjørende for menneskelig trivsel og velvære. I tillegg til alle andre ferdigheter som trengs for å klare seg selv i samfunnet.

Det er ingen i dag som kaller en lærer eller en annen person som jobber med barn for onkel eller tante!

Derfor liker ikke jeg å bli kalt barnehageonkel. Vi er barnehagelærere!

Med å vise at vi står sammen, tror jeg flere kan få en større respekt for den viktige jobben vi gjør!

Referanseliste:

Celdran-Johannensen, N. P. (2018, 26. Mars). Noen applauderer meg fordi jeg er mann og velger dette yrket, og det er bra – fordi de trenger noe annet enn disse «tantene». Hentet fra Webområde for barnehage.no: https://www.barnehage.no/artikler/noenapplauderer-meg-fordi-jeg-som-mann-velger-dette-yrket-og-at-det-er-bra-fordi-vitrenger-noe-annet-enn-de-tantene/433256

Drugli, M. B. (2014). «Emosjonell utvikling og tilknytning». I: Glaser. V, Størksen. I, Drugli. M. B. (red.) Utvikling lek og læring i barnehagen Forskning og praksis. (ss. 47-73). Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS

Glaser, V., Størksen, I & Drugli, M. B. (2014). Utvikling lek og læring i barnehagen –forskning og praksis. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.

Larsen, H. (2013, 12. April). Fra førskolelærer til barnehagelærer. Khrono. https://khrono.no/omlegging-universitet-barnehagelaerer/fra-forskolelaerer-tilbarnehagelaerer/190379

Solli, A. (2010, mai-juni). Barnehagen som en del av utdanningssystemet. Hentet fra webområde for Utdanningsnytt: https://www.utdanningsnytt.no/globalassets/filer/pdfav- forste-steg/2010/forste-steg-2-2010.pdf

Öhman. M. (2012). Det viktigste er å få leke. Oslo: Pedagogisk Forum

Debatt

Til toppen