Nicolai Paul Celdran-Johannessen er tredjeårsstudent på deltidsutdanningen i barnehagelærer ved OsloMet. Foto: Privat
Kronikk
Nicolai Paul Celdran-Johannessen er tredjeårsstudent på deltidsutdanningen i barnehagelærer ved OsloMet. Foto: Privat

Noen applauderer meg fordi jeg som mann velger dette yrket, og at det er bra - fordi vi trenger noe annet enn «de tantene»

"Det virker som om det råder en generell oppfatning om at barnehagelæreryrket er en kosefest uten ende, hvor kaffekoppen sitter godt plassert i hånda og praten flyter konstant og at menn i barnehagen trengs fordi vi alle sammen er macho og leker voldsomt," skriver Nicolai Paul Celdran-Johannessen.

  • Kronikk

Jeg begynte å jobbe i barnehage som nittenåring i begynnelsen av januar 2013. Jeg visste ingenting om hva jeg gikk til, men fem år etter er jeg nesten ferdig med bachelorgraden min i barnehagelærerpedagogikk ved OsloMet. Om litt over et år kommer jeg til å være ute i arbeidslivet og fylle rollen som barnehagelærer og pedagogisk leder. Det er mye jeg ikke vet her i livet, men er det én ting jeg kan si med sikkerhet, så er det at barnehageyrkes status trenger et realt løft.

Jeg blir møtt med mange ulike reaksjoner når jeg forteller om hva jeg driver med. Noen rynker litt på nesen og applauderer meg fordi jeg som mann velger dette yrket, og at det er bra - fordi vi trenger noe annet enn «de tantene». Noen sier de synes det er så koselig at de ikke helt vet hva de skal gjøre av seg. Andre har vært så freidige at de har påstått at det er en lett utdannelse å ta, at det sikkert er deilig for meg å ha en skolegang som ikke er altfor krevende.

En kosefest uten ende

Det virker som om det råder en generell oppfatning om at barnehagelæreryrket er en kosefest uten ende, hvor kaffekoppen sitter godt plassert i hånda og praten flyter konstant og at menn i barnehagen trengs fordi vi alle sammen er macho og leker voldsomt. I forrige uke sammenlignet Sylvi Listhaug regjeringen med en barnehage i etterkant av at hun trekker seg fra stillingen sin, som videre belyser viktigheten av hvordan barnehagen omtales i offentlig sektor.

Før jeg går videre må jeg poengtere at det finnes mange ulike vinklinger til hvordan barnehagelæreryrket skal forsvares og omtales, og at det som kommer fram i dette innlegget kun er én av hundrevis av måter å se det på.

Jeg har tre ting jeg ønsker å si.

1. Jeg er ikke en onkel eller tante. Så vidt jeg vet har ikke min søster eller bror fått barn, og jeg er dermed fortsatt kun Nicolai, storebror, lillebror og sønn av to fantastiske foreldre. Jeg kan forstå at disse begrepene blir brukt fordi det forbindes med noe positivt, men av flere grunner seg jeg meg nødt til å sette ned foten.

Det jeg kommer til å bli er ikke en utdannet onkel, men en barnehagelærer. En profesjonsutøver. Som profesjonsutøver er jeg bundet av tre forpliktelser; til et samfunnsmandat, til et spesifikt kunnskapsgrunnlag og til etikken. Jeg utfører bestemte oppgaver på vegne av samfunnet. Disse oppgavene får jeg gjennom styringsdokumenter, blant annet barnehageloven, rammeplan for barnehagen og FNs barnekonvensjon.

Barnehagelærere er representanter for samfunnet. Med dette følger det med en bachelor eller mastergrad som gir oss et solid faglig grunnlag som dekker alt fra barns utvikling, lek og læring og hvordan vi utøver pedagogisk ledelse, til hvilke typer moser det vokser mest av i skogene i Norge. Kompetansen er bred og dekker mange ulike kunnskapsområder. Du kan se på oss som broen mellom samfunnet - med sine lover, forskrifter, ordninger og institusjoner - og barna med foreldrene sine.

Derfor blir jeg oppgitt når jeg blir kalt for onkel. Denne måten å omtale barnehageansatte på stammer fra en tid hvor barnehagen var noe annet enn det den er i dag, hvor ufaglærte som oftest satt med ansvaret. Ikke misforstå meg – ufaglærte mennesker innehar enormt med verdifull kunnskap, men det er her barnehagelærerens rolle som igangsetter og veileder av pedagogisk arbeid kommer inn, for å hindre stagnasjon. Dette er heldigvis ikke i dag, men det er viktig å forstå barnehagen ut i fra sin tid. I nåtidens barnehager kan vi se at store forandringer har skjedd de siste årene. I takt med samfunnets utvikling og behov, har barnehagens rolle stadig forandret, utviklet og tilpasset seg. Barnehagen er nå en utdanningsinstitusjon - ikke en arena for barnepass.

Barns rett til lek

Ja, jeg bruker store tider av hverdagen på å leke, men jeg leker på en veldig annen måte enn det mange tror.

Nicolai Paul Celdran-Johannessen

2. Ja, jeg bruker store tider av barnehagehverdagen på å leke, men jeg leker på en veldig annen måte enn det mange tror. Vi kan se på leken som en forlengelse av barnas bevissthet og seg selv. Leken er barns naturlige væremåte, og det er her læringen må skje for at den skal foregå på barns premisser.

Jeg ser meg nødt til å adressere bruken av ordet «frilek». Det gir en forestilling om at den verdifulle leken er noe som skjer under kontrollerte forhold, gjerne styrt av en voksen, og at det er denne leken som er å verdsette. «Frileken» er underforstått det barna gjør når vi voksne ikke følger med og er av mindre verdi.

Dette er en uheldig måte å omtale lek på. Lek er lek. Å diskutere hva som er god lek og dårlig lek er noe annet, men det skal jeg ikke gjøre her.

Noen av de viktigste oppgavene som barnehagelærer er å beskytte barns rett til lek, som er ratifisert i FNs barnekonvensjon. Jeg skal blant annet kunne støtte opp leken der jeg ser behov, veilede barna når konflikter oppstår, eller jobbe for at et barn som er utenfor også får komme inn i leken. Også får muligheten til å oppleve å være en del av et fellesskap, å kjenne på tilhørighet, å bli anerkjent og sett. Også får muligheten til å være seg selv, til å bearbeide alle inntrykkene som lagres i barnehjernen og som har behov for å komme til uttrykk.

For å kunne være barnehagelæreren som klarer dette, trenger jeg teoretisk og praktisk kompetanse. Det er ikke bare «å leke».

En annen viktig grunn til å ivareta barns rett til lek, er fordi leken kan videreføre vår kulturs befestede dannelsesinnhold; i leken kan normer som samfunnet vårt har opparbeidet seg over hundrevis av år, bli reprodusert, eller jeg kan trå inn som lekekamerat og sørge for at den blir en arena hvor barn får utfoldet seg og har muligheten til å skape sin egen ikke-normative selvdannelse.

Med andre ord, så kan jeg sørge for at barna jeg har i barnehagen får et godt grunnlag for å vokse opp til å bli reflekterte, selvstendige mennesker som evner å stille spørsmål til verden rundt seg. Eller så blir jeg med i leken for å gi barna impulser som kan drive leken deres videre. Grunnene til å verne om barns rett til å leke er utallige, men dette er noen av dem.

Ikke alle menn liker å løfte tunge ting

3. Det er et faktum at barnehageyrket er kvinnedominert. Barne- og familiedepartementet ga ut i begynnelsen av 2000-tallet Handlingsplan for likestilling 2004-2007, hvor målet var å ha 20 prosent mannlige ansatte i barnehagene innen 2007. Vi har fortsatt en lang vei å gå.

Ved at yrket er kvinnedominert, kan det være med på å reprodusere en diskurs om at kvinner er de eneste som er kompetente til å utøve omsorg. Ved å omtale menn som de som kan leke best, eller at vi er nyttige å ha fordi vi kan «ta de tunge løfta», er vi med på å reprodusere en diskurs om at å være mann er det samme som å være voldsom og sterk. Med diskurs mener jeg i denne sammenhengen usagte «sannheter» som ligger i språket vårt og som tas for gitt, og hvordan disse sannhetene reproduseres og videreføres ubevisst.

Menn skal altså ikke ansettes fordi vi er noe annet enn kvinner, men fordi vi i barnehagen kan vise barna et mangfold av væremåter for menn.

Nicolai Paul Celdran-Johannessen

At jeg er en mann kan ikke korreleres med at jeg kan leke voldsomt. Menn i barnehagen er ikke positivt fordi vi er noe helt annet enn kvinner og innehar helt andre egenskaper. Det er ikke slik at alle menn liker å løfte tunge ting og spille fotball. Personlig elsker jeg å bake. Jeg elsker å lese. Jeg elsker å leke frisør med barna i barnehagen. Jeg elsker å leke monster. Jeg elsker å synge, jeg elsker å fortelle eventyr, jeg elsker å danse. I blant tar jeg på meg parykk og er prinsesse når jeg er i lek med barna. Det er artig.

Poenget mitt er at jeg ikke vil defineres ut i fra mitt biologiske kjønn, men ut i fra mine mangfoldige egenskaper og ferdigheter som til sammen utgjør meg til den jeg er.

Menn skal altså ikke ansettes fordi vi er noe annet enn kvinner, men fordi vi i barnehagen kan vise barna et mangfold av væremåter for menn. Det er en stor forskjell fra å ansette oss ut i fra kjønnsforskjeller.

Derfor vil jeg ikke bli kalt for barnehageonkel.
Derfor leker jeg.
Derfor trenger vi menn i barnehagen.

Jeg vet jeg ikke klarer å forandre synet på barnehagen og heve statusen til yrket ved å kun skrive et leserinnlegg.

Men jeg tror at det er et godt sted å starte.


Bibliografi
Guss, F. G. (2014). Barnekulturens iscenesettelser: I lekens dynamiske verdener. Cappelen Damm Akademisk.
Hennum, A. B. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Cappelen Damm Akademisk.
Kunnskapdsdepartementet. (2006). Temahefte for menn i barnehagen. Kunnskapsdepartementet.
Skogen, E. H. (2017). Å være leder i barnehagen. Fagbogforlaget.

https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/89WWw/Solberg-Jeg-er-ingen-barnehagetante (20/03/2018)

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/7l4W69/Listhaug-gar-av-som-justisminister--Jeg-har-opplevd-dette-som-en-ren-heksejakt

Debatt

Til toppen