Bare en barnehagelærer?

Bare en barnehagelærer. En utdanning for de som ikke kommer inn på førsteønsket. En jobb med dårlig lønn og en utdanning med lavt snitt. For vi passer jo bare på unger, eller hva?

Flere ganger har jeg møtt på disse fordommene når jeg forteller hva jeg driver med. Disse holdningene finner man både hos foreldre og de uten barn. For det virker jo så lett. I deres øyne skal vi teknisk sett bare være til stede og sørge for at ingen blir skadet og at alle får mat.

Om man tar utgangspunkt i de som faktisk har barn selv, tror jeg neppe de ville sagt at det å være forelder er lett. Lite har de tenkt over at barna gjerne er i barnehagen nesten like mye som barnet faktisk er hjemme. Og er det så lett å være forelder? Det er den største gaven man kan få, men det er absolutt ikke lett. Og ihvertfall ikke i en barnehage hvor vi gjerne er 10-20 barn på en avdeling med en voksen per sjette barn.

Og hva med dem som ikke har barn selv? Som ser for seg at det eneste et barn trenger er en type vakt som passer på at det ikke blir skadet. Resten ordner barnet selv? Jeg sier på ingen måte at barn ikke er selvstendige, for det er de. Men de trenger veiledning og oppfølging. Det er derfor vi er her.

Vi er ikke et avlastningssted som kun skal passe på barna mens foreldrene er på jobb.

Vi er barnas andre hjem

Jeg vil tørre å påstå at vi blir barnas andre hjem, og barnas andre foreldre. Ikke på samme måte som de hjemme, men vi tilbringer gjerne like mye, eller mer tid med barna enn de i nærmeste familie sett bort fra foreldre.

Jeg sier på ingen måte at vi kommer lenger frem i rekken enn besteforeldre o.l. Poenget er at vi knytter bånd med barna vi jobber med. Vi blir glad i dem, og vi føler nesten at vi blir en liten familie i barnehagen. Vi ønsker kun det beste for barna, og alt vi gjør i barnehagen blir gjort for barna.

Det at noen kan komme og snakke ned om folk som jobber i barnehagen provoserer meg så grenseløst. I mine øyne sier dette mye om dem som snakker. Det sier mye om hvilke syn de har på barn og deres utvikling.

Vi er mer enn barnehagetanter og barnehageonkler

For vi er så mye mer. Mer enn tanter og onkler. Som barnehagelærere skal vi være venner, kolleger, omsorgspersoner og rollemodeller.

Vi skal trøste, gi trygghet, lede, planlegge og styrke både barn og voksne.

Vi skal ikke bare gjøre aktiviteter med barna, men vi skal også planlegge dem nøye og ta hensyn til barnas og foreldrenes behov og ønsker. Vi skal inngå et samarbeid med barn, foreldre og kollegaer, noe som ikke alltid er like lett. Hvert et valg man tar gjennom en dag skal være godt gjennomtenkt og skal samråde med retningslinjer for barnehagen, samtidig som man skal handle rett i forhold til hvert enkelt barn.

I yrket vi jobber i skal vi som tidligere nevnt opptre som rollemodeller. Hvilke verdier og holdninger vi viser i barnehagen, må derfor tenkes nøye gjennom.

Vanskelige situasjoner

Når man jobber i barnehage har man valgt et yrke som gjør at man risikerer å havne i vanskelige situasjoner. Både med barn, foreldre og ansatte. Det er nærmest garantert at man havner i vanskelige situasjoner flere ganger i løpet av arbeidslivet. Når man har en så stor gruppe av mennesker man skal ta hensyn til skal det mye til for at alle er enige i hvordan barnehagehverdagen styres. Vi kommer borti foreldre som er uenig i hvordan vi arbeider med deres barn, kolleger som er uenige i hvordan ting blir gjort og i verste fall barn som sliter med ulike ting.

Jeg personlig mener at en barnehagelærer kanskje har den viktigeste jobben i samfunnet. Vi er med på å forme neste generasjon.

Vi er så heldige at vi får være med i neste generasjons første møte med omverden og deres medmennesker.

Tenk over det en gang til

Så vær så snill, du som tenker vi har en simpel jobb. Neste gang du uttaler deg om barnehagelærere, tenk deg om. Har vi virkelig en så lett og simpel jobb som du skal ha det til?

Du har selv vært barn en gang og har eller kommer gjerne til å få barn selv. Betyr vi så lite? Vi som stiller opp for barna hver eneste dag. Vi som tørker deres tårer og ler sammen med dem. Vi som bruker timer på timer på å tilrettelegge for aktiviteter som skal styrke barnas utvikling.

Er vi virkelig bare barnehagelærere?