"Som voksne i relasjoner med barn har vi alltid noe av deres liv i våre hender, som pedagoger og medmennesker. Uavhengig om vi leker eller tilrettelegger, leder eller veileder, deltar eller samtaler, lærer bort eller oppdager, så utøver vi makt på et eller annet vis," skriver kronikkforfatteren. Foto: Getty Images
Kronikk
"Som voksne i relasjoner med barn har vi alltid noe av deres liv i våre hender, som pedagoger og medmennesker. Uavhengig om vi leker eller tilrettelegger, leder eller veileder, deltar eller samtaler, lærer bort eller oppdager, så utøver vi makt på et eller annet vis," skriver kronikkforfatteren. Foto: Getty Images (vernonwiley)

Anerkjennelse og gjenkjennelse

Å framheve barn som subjekter, er en barnehagefaglig selvfølge. Å praktisere det, er derimot en annen ting, skriver Anders Ek.

  • Kronikk

Barn skal få være til på egne premisser og forholde seg til et sett av utviklings- og læringskriterier. De skal leve ut sin barndom, på kunnskapens vei. Det er barnehagens todelte mandat.
Å fremheve barn som subjekter i dette dikotomiske spenningsfeltet, er ikke lenger veldig fremsynt, men snarere en barnehagefaglig selvfølge. Å praktisere det, er derimot en annen ting. Det er hårfine balanseganger som skiller kartlegging fra kategorisering, observasjon fra selvbekreftelse og maktutøvelse fra maktmisbruk.

Barnehagens dobbeltmandat

Nasjonale utdanningsstrategier og lokale pedagogikkregimer definerer barns stemmer og egenart inn i standardiserte former. For tiden betraktes barn ut fra bemanningsnormer, trygghetssirkler, nulltoleranseprosjekter og språkverktøy. Om fem år er det noe annet.

Tillit og anerkjennelse er livsbetingelser, like viktig som læring og utvikling, uansett alder. Hvordan man benevner dette – at barn er subjekter, kompetente, livsmestrende eller meningsskapende – kan være det samme. Hensikten er at barna skal være deltakere i egne liv og ha reell innflytelse i saker som angår dem.

Subjekt og objekt

Det er ikke feil å observere eller vurdere barns ferdigheter, men vi skal vite at når vi gjør det, ikke lenger ser barna som subjekter.

Hvis premisser vi møter barn ut fra er avgjørende for hva vi ser. Observerer vi barn på grunnlag av generell utviklingsteori, ser vi etter avvik og bekreftelser på forventninger tilknyttet alder. Observerer vi barn ut fra et kjønnsperspektiv, ser vi etter jente- og gutteatferd. Observerer vi barn ut fra språk, lytter vi etter uttale og begrepsforståelse. Det er ikke feil å observere eller vurdere barns ferdigheter, men vi skal vite at når vi gjør det, ikke lenger ser barna som subjekter.

Et subjekt står for seg selv, uavhengig av andres forventninger og fordommer. Et objekt er noe som gjøres til gjenstand for andres mål og meninger. Barn er subjekter når de gis mulighet til å bli møtt ut fra egne tanker og meninger, og i tillit får definere seg selv og sine egne liv. Barn er objekter når de vurderes ut fra allmenne utdanningskriterier og utviklingskurver.

Sansing og forståelse

Ingen er fri i møte med andre mennesker, men vi kan bestrebe oss på å legge forutinntatthet til side, og ha et reflektert forhold til hva slags kunnskap og viten vi bærer med oss. Å være åpen mot verden er å la den tre frem som den er, uavhengig av hva vi selv vet og kan. Sansing er avstandsløs, uten forhistorie og gjør at noe kan erfares i sin opprinnelse.

Ingen er fri i møte med andre mennesker. Erfaringer og virkelighetsoppfatninger danner grunnlag for hvordan vi opplever verden. Vi er helt avhengig av teorier og begreper for å unngå kaos og uforutsigbarhet i hverdagen. Forståelse og faglige vurderinger gjør at vi får overblikk og klarer å holde orden på tingenes tilstand.

Sansing er umiddelbar og gjør at vi oppdager noe som var det for første gang. Forståelse rasjonaliserer og skaper nødvendig avstand til det vi sanser. Begge deler er viktig og avhenger av hverandre. Vi kan ikke forstå uten å ha sanset, og vi kan ikke anvende det vi sanser, uten forståelse.
Å vite når vi skal være nær og når vi skal være på avstand, når vi skal møte barn som subjekter og når vi skal lede, er et spørsmål om faglig skjønn.

Faglig skjønn

Faglig skjønn er aldri statisk, men drives frem av dynamikken mellom teoretisk kunnskap og handling, sansing og forståelse, væremåte og normkrav.

Våre fordommer og faglige ståsted penser verden inn på gjenkjennelige spor. Vi ser det vi vil se. Uten at vi tenker over det, brytes unike øyeblikk ned til hverdagshendelser. Skreddersydde svar og løsninger forsvinner til fordel for standardiserte fortolkinger og rutinetenkning.
Faglig skjønn er å anerkjenne og gjenkjenne med utgangspunkt i det umiddelbare og unike i situasjonen, og på dette grunnlaget gjøre vurderinger. Faglig skjønn er aldri statisk, men drives frem av dynamikken mellom teoretisk kunnskap og handling, sansing og forståelse, væremåte og normkrav. Alt basert på relasjonen og menneskene i den.

Makt

Nevner man ordet makt for en barnehagearbeider, skvetter han til og ser mistroisk på deg, tror at du anklager ham for noe. Men det er maktaspektet, relasjonenes asymmetri – i prinsippet de voksnes kunnskaps- og erfaringsmessige overlegenhet, som gjør at vi kan bistå barna. Som voksne i relasjoner med barn har vi alltid noe av deres liv i våre hender, som pedagoger og medmennesker. Uavhengig om vi leker eller tilrettelegger, leder eller veileder, deltar eller samtaler, lærer bort eller oppdager, så utøver vi makt på et eller annet vis.

Lederskap og væremåter

Barn er prisgitt sine omgivelser og den enkelte barnehage. Ledere og ansattes utøvelse av makt og faglig skjønn avgjør på mange måter hvem barna er og skal få være. Barn er subjekter – meningsskapende mennesker, i den grad de får definisjonsmakt og handlingsrom til å være det.
I hver relasjon, hver vurdering og hvert utsagn finnes en mulighet for voksne til å anerkjenne og gjenkjenne. Å velge hvordan og i hvilken rekkefølge er et skjønnsmessig og individuelt valg, men også en konsekvens av de verdiene og faglige prioriteringene som råder i den enkelte barnehage.
Som resten av arbeidslivet handler det om lederskap og de ansattes væremåter, og kulturen de sammen skaper.

Barns integritet

I en verden styrt av tall, hvor det målbare har forrang, hvor læring later til å være viktigere enn danning, metodene viktigere enn prosessene og forståelsen av barns subjektivitet utvannes i diskursen om medbestemmelse og medvirkning, er kunsten å jobbe kvalitativt i et kvantitativt landskap.
I mylderet av teorier, planverk og gode hensikter er ett av målene å aldri miste barnas integritet av syne.

Debatt

Til toppen