Når allmennpedagogikk og spesialpedagogikk må holde hender

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehagen er først og fremst et fellesskap. Her skal barn få leke, lære, kommunisere og utvikle seg sammen med andre. Samtidig er noen barn avhengige av særskilt tilrettelegging og spesialpedagogisk hjelp for å kunne delta på lik linje med andre.

I møte med disse barna oppstår det derfor et viktig spørsmål: Hvordan kan vi sørge for at spesialpedagogiske tiltak blir en naturlig del av det ordinære barnehagemiljøet, uten at barnet eller den ansatte med spesialpedagogisk ansvar blir stående på siden av fellesskapet?

Det er lett å tenke at barnet med vedtak «tilhører» støttepedagogen. I praksis kan dette føre til en uheldig oppdeling mellom «barnet med vedtak» og «barnehagegruppen». Støttepedagogen kan bli den som følger barnet gjennom dagen, mens det øvrige personalet i større grad fortsetter med det ordinære pedagogiske arbeidet.

Men et barn med vedtak er fortsatt et barn i barnehagen.

Støttepedagogens oppgave er ikke å overta ansvaret for barnet, men å bidra med kompetanse, tilrettelegging og tiltak som gjør barnet bedre i stand til å delta i fellesskapet. Samtidig har barnehagen et ansvar for å skape et miljø hvor disse tiltakene faktisk kan fungere.

Når spesialpedagogikken blir avhengig av én person

Spesialpedagogiske tiltak krever ofte tid, planlegging og kontinuitet. Det kan innebære arbeid med kommunikasjon, selvstendighet, overganger, lek, sosial deltakelse og tilrettelegging av det fysiske og pedagogiske miljøet. Mye av dette arbeidet skjer ikke nødvendigvis direkte sammen med barnet. Det kan også innebære å lage materiell, planlegge tiltak, observere, evaluere, samarbeide med foresatte og andre fagpersoner og delta i møter.

Samtidig er effekten av tiltakene avhengig av hva som skjer resten av dagen.

Dersom et barn øver på en ferdighet sammen med støttepedagogen, men ikke får mulighet til å bruke den sammen med andre voksne, kan utviklingen bli sårbar. Dersom et barn lærer en strategi for å mestre en overgang, men strategien ikke benyttes når støttepedagogen ikke er til stede, kan mye av arbeidet måtte gjentas.

Dette betyr ikke at barnehagepersonalet ikke ønsker å bidra. Barnehagehverdagen er kompleks, og ansatte skal ivareta en hel barnegruppe samtidig som enkeltbarn har ulike behov. Tidspress, bemanning, kompetanse og mange parallelle oppgaver påvirker hva som faktisk lar seg gjennomføre.

Nettopp derfor er samarbeid så avgjørende.

ASK er ikke bare et tiltak – det er kommunikasjon

Dette blir særlig tydelig når vi snakker om alternativ og supplerende kommunikasjon, ASK.

For et barn som bruker ASK som sin primære måte å uttrykke seg på, er kommunikasjonssystemet ikke bare et spesialpedagogisk hjelpemiddel som tas frem når støttepedagogen er til stede. Det er barnets språk.

Hvis ASK skal bidra til reell inkludering, må barnet kunne bruke kommunikasjonsformen sin på tvers av situasjoner, aktiviteter og personer.

Hvis støttepedagogen er den eneste som bruker ASK aktivt, kan det paradoksalt nok føre til at kommunikasjonen blir mer knyttet til støttepersonen enn til fellesskapet. Barnet kan få god kommunikasjon én-til-én, men færre muligheter til å kommunisere med andre barn og voksne.

Da risikerer vi å bygge ned det vi egentlig ønsker å bygge opp: selvstendighet og deltakelse.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å ha ASK tilgjengelig. Den må være en naturlig del av barnehagens kommunikative miljø.

Dette krever at flere voksne kjenner systemet, vet hvordan det skal brukes og våger å bruke det i hverdagslige situasjoner – også når støttepedagogen ikke er til stede.

Inkludering krever et felles ansvar

Det er samtidig viktig å se begge sider.

Allmennpedagogikken skal ivareta hele barnegruppen. Personalet skal skape gode lekemiljøer, håndtere konflikter, følge opp rutiner, være emosjonelt tilgjengelige og sørge for at alle barn får en trygg og utviklende barnehagehverdag.

Spesialpedagogikken skal på sin side bidra med kunnskap om barnets individuelle forutsetninger og behov, og utvikle tiltak som kan gjøre deltakelse mulig.

Ingen av delene kan stå alene.

Dersom spesialpedagogikken arbeider isolert fra barnehagens ordinære praksis, kan tiltakene bli kunstige og personavhengige. Dersom allmennpedagogikken arbeider uten tilstrekkelig spesialpedagogisk støtte og kompetanse, kan barn med særskilte behov risikere å ikke få den tilretteleggingen de trenger.

Det er derfor ikke et spørsmål om allmennpedagogikk eller spesialpedagogikk. Det er et spørsmål om allmennpedagogikk og spesialpedagogikk.

De må holde hender.

Fra «ditt barn» til «vårt ansvar»

Kanskje må vi også endre språket vi bruker.

«Det er ditt barn» kan virke som en praktisk måte å beskrive ansvarsfordeling på, men kan samtidig skape en avstand mellom barnet og resten av barnehagen.

Barnet er ikke støttepedagogens.

Barnet er ikke pedagogisk leders.

Barnet er ikke «barnet med vedtak».

Barnet er en del av barnehagens fellesskap.

Støttepedagogen kan ha et særskilt ansvar for oppfølgingen av tiltakene, men det betyr ikke at ansvaret for barnets deltakelse kan isoleres til én person.

På samme måte skal ikke støttepedagogen være en ekstra bemanningsressurs som settes inn der det mangler folk. Rollen må få beholde sitt faglige innhold. Den spesialpedagogiske kompetansen skal brukes til å styrke både barnet, personalet og miljøet rundt barnet.

Når vi lykkes, trenger barnet oss mindre

Et viktig mål med spesialpedagogisk arbeid er å øke barnets mulighet til å mestre og delta selvstendig.

Det innebærer et paradoks:

God støtte skal på sikt gjøre barnet mindre avhengig av individuell støtte.

For å oppnå dette må kunnskapen flyttes fra enkeltpersonen og inn i miljøet.

ASK må brukes av flere.

Strategier må brukes av flere.

Kunnskap om barnet må deles.

Tilretteleggingen må være tilgjengelig også når støttepedagogen ikke er der.

Og de andre barna må få mulighet til å bli en del av barnets kommunikasjon og lek.

Da beveger vi oss fra en modell hvor støttepedagogen «følger opp barnet», til en modell hvor barnehagen tilrettelegger for barnet.

Det er en viktig forskjell.

Vi trenger ikke velge side

Diskusjonen om inkludering kan fort bli en diskusjon om hvem som gjør nok – allmennpedagogikken eller spesialpedagogikken. Det er kanskje feil spørsmål.

For dersom målet er at barn med vedtak skal oppleve tilhørighet, deltakelse og utvikling, trenger vi begge perspektivene. Allmennpedagogikken kjenner barnehagens hverdag, fellesskapet og barnegruppen. Spesialpedagogikken kan bidra med fordypet kunnskap om individuelle behov, funksjon, kommunikasjon og tilrettelegging.

Når disse perspektivene møtes, kan vi skape et miljø hvor barnet ikke må forlate fellesskapet for å få den hjelpen det trenger. Det er kanskje nettopp dette inkludering bør handle om:

At vi ikke bare spør «Hvordan kan vi hjelpe dette barnet?»

men også:

«Hvordan kan vi utvikle barnehagen slik at dette barnet får delta?»

For når allmennpedagogikk og spesialpedagogikk holder hender, blir spesialpedagogikken ikke en parallell verden ved siden av barnehagen.

Den blir en del av den.

Og da kan vi komme nærmere det målet vi alle ønsker: En barnehage hvor også barn med vedtak får være deltakere i fellesskapet – ikke gjester i det.