Uten barnehagene stopper Norge

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det nærmer seg valg igjen, så nå har politikerne begynt å krangle om hvorvidt det skal bli gratis barnehage eller ikke. Jeg ser og hører hvordan de leter etter forskjellige løsninger, og det bunner selvfølgelig ut i et pengespørsmål. Men jeg sliter fortsatt veldig med å forstå hvorfor de ikke hører på oss som jobber der. Vi er nemlig en veldig viktig brikke i det de lover.

Før de lover det norske folk gratis barnehage, bør de jo merke seg at vi nærmest skriker etter hjelp. For vi er for få.

Må snart bli hørt

Jeg er så heldig å få være en av dem som jobber i en av de cirka 5200 barnehagene vi har her til lands. Og dette mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg har en helt fantastisk jobb, og ville ikke byttet den ut med noe annet. For i mine øyne har vi Norges viktigste og beste jobb. Men sammen med mine 95 000 kollegaer, har jeg et veldig sterkt ønske. Og det er at vi snart må bli hørt.

For barnehagen er nemlig mer enn en oppbevaringsplass for barn mens foreldrene er på jobb. Den er selve grunnmuren i barns liv og utvikling – og dermed i hele samfunnets fremtid. Her bygges verdier, ferdigheter og relasjoner som barn vil bære med seg resten av livet.

Til tross for dette undervurderes fortsatt barnehagens betydning, og de som arbeider der.

Hvorfor i alle dager er det sånn?

Barna betaler prisen

Jeg har jobbet i barnehagesektoren i over 20 år. Jeg har sett hvordan ting har forandret seg, og ikke alltid til det bedre. Hverdagen vår er blitt fylt med stadig flere krav, møter og dokumentasjonsoppgaver. Og de som utformer alle kravene vet nok svært lite om hvordan hverdagen vår faktisk ser ut. Det virker som at de tror vi har all verdens tid og ressurser til å fylle ut skjemaer og delta i møter av ymse slag. Men sannheten er en helt annen.

Vi har ikke tid, for vi er nemlig altfor få.

Og når vi mangler folk, er det barna som betaler prisen. Det er barnet som ikke får en trygg favn å falle sammen i når angsten slår inn. Det er barnet som ikke får hjelp til å forstå følelsene sine før de blir til utagering. Vi rekker ikke alltid å være der når et barn trenger en trygg hånd å holde i. Vi rekker ikke alltid å oppdage den lille skjelvingen i stemmen før barnet går inn i fullstendig taushet. Vi rekker ikke alltid å fange opp et blikk fylt av frykt før det er for sent.

Vi er ikke bare «barnepassere» – vi er omsorgspersoner, pedagoger, konfliktløsere og rollemodeller. Vi sørger for at barna er trygge, lærer empati, utvikler språk og får erfaringer som former deres syn på verden. Samtidig må vi håndtere alt fra påkledning og trøst, til å fange opp tidlige tegn på mistrivsel eller utviklingsutfordringer. Og midt oppi dette må vi sørge for at alle føler seg sett og hørt – både barn og foreldre. Det er et enormt ansvar, men vi står i det fordi vi brenner og elsker jobben vår.

Men vi er for få.

Farlig utvikling – bokstavelig talt

Vi ser også en utvikling i samfunnet hvor stadig flere ting oppfattes som «farlige». Det virker som om vi er i ferd med å beskytte barna våre så mye at det hemmer deres mulighet til å utforske verden på egen hånd. Metaforisk sett blir putene under armene deres så store at døråpningene i barnehagene snart må utvides for å slippe dem ut.

Selv om det er viktig å prioritere sikkerhet, må vi være forsiktige med å la frykten for risiko ta overhånd. Selv det å klatre i et tre, har jo blitt farlig. Barn trenger erfaringer – også de som innebærer små fall, skrubbsår og utfordringer. Det er gjennom slike opplevelser de lærer å bli selvstendige, utvikler motstandskraft og vokser som mennesker. Overbeskyttelse kan i verste fall frata dem verdifulle muligheter til å lære og utvikle seg naturlig.

Men vi trenger flere ansatte som er til stede i barns lek.

Kampen for bedre ressurser

Flere ansatte er ikke bare et ønske – det er en nødvendighet. Uten flere hender og kloke hoder på laget, vil kvaliteten i tilbudet svekkes. Dette går til syvende og sist utover barna, som er de mest sårbare i denne situasjonen.

Og nå skal det muligens satses på gratis barnehage.

Hva med å satse på oss som jobber der?

Min største bekymring er hva som skjer hvis vi ikke tar dette med bemanningen på alvor. For vi ser allerede at mange barnehageansatte forlater yrket fordi de ikke orker mer. Utbrenthet er en voksende utfordring, og det er ingen hemmelighet at dette er et yrke hvor belastningen ofte er høyere enn det man får igjen i ressurser og anerkjennelse.

Barnehagen er Norges motor

Så jeg mener av hele mitt hjerte at det nå er på høy tid at vi retter søkelyset mot denne sektoren og de fantastiske menneskene som jobber der. Barnehageansatte fortjener, respekt og støtte i jobben de gjør – hver eneste dag. For sannheten er enkel: Uten barnehagene stopper Norge.

Hvis vi ønsker at samfunnet skal fungere, må vi ta vare på dem som tar vare på barna våre.

Så når en hel sektor bestående av 95 000 barnehageansatte nærmest skriker etter hjelp, må det tas på alvor. Vær så snill, hør på oss.

Vi vet hva vi prater om.

Ikke lov bort gratis barnehage som valgflesk, før vi som faktisk jobber der blir tatt på alvor.