Barn trenger ikke å være robuste – vi voksne gjør det

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I et raskt nettsøk dukker titler som «Slik gjør du barna robuste» (Utdanningsnytt), «Dette bidrar til robuste barn» (Klikk.no), «Fire veier til robuste barn» (Gyldendal), og til og med kommunale satsinger som «robuste barn i barnehagen» opp. Også Bufdir, Forskning.no og ulike kurstilbydere bruker begrepet uten reservasjoner.

Når ordet «robust» brukes så bredt og ureflektert, virker det som om det er blitt et slags fellesmål for hva vi vil «få til» med barn. Og det er det som uroer meg.

For hva betyr det egentlig når vi sier at et barn er robust? Og hva skjer med barn – og familier – som ikke oppleves slik?

En dyptliggende forventing

Som pedagogikkstudent og mor har jeg fulgt denne språkbruken med økende motstand. Ikke fordi jeg er imot utvikling eller mestring, men fordi måten vi snakker på avslører en dyptliggende forventning: At barn skal tåle. At de skal prestere i følelsesliv, tilpasning og atferd – uavhengig av bakgrunn, situasjon og støtte.

Men barn lever ikke isolert fra verden. De vokser opp i familier som bærer på sykdom, sorg, økonomisk press, nevrodiversitet, systemkollaps – eller tilfeldige stormer av små og store hendelser. Mange lever i hjem der alt går rundt – så vidt. Selv foreldre med utdanning, varme verdier og trygge rammer kan oppleve perioder der det røyner på. Det er ikke feil. Det er livet.

Når vi da – i utdanning, fagmiljøer og politikk – løfter fram «robusthet» som ideal, gir vi en indirekte beskjed: Barn som reagerer sterkt på livet, er mindre vellykkede enn de som virker upåvirket. Det marginaliserer ytterligere dem som allerede står i marginen. Og det skaper press på foreldre som kanskje allerede føler seg utilstrekkelige.

Jeg er redd barn skal overhøre voksne snakke om robusthet som valuta. At de skal begynne å lure: «Er jeg robust nok? Tåler jeg nok? Er det noe galt med meg når jeg føler for mye?»

Og jeg er bekymret for at du som leser dette nå kan være en av de som synes jeg bruker ordet «redd» for mye, slik at du trekker inn følehorna og avviser «hardhudet» og hardnakket at det kan være noe i det jeg skriver.

En frykt mange følsomme og reflektive mennesker bærer: Nemlig at selve formen på det de sier – det følelsesnære, det forsiktige, det sårbare – skal brukes som grunn til å avvise innholdet. At det ikke høres «robust» nok ut, ironisk nok.

«Her anerkjenner vi menneskets kompleksitet»

Det jeg ønsker å peke på, er et systemisk problem: At språket og samtalekulturen vår favoriserer det harde, det kontante, det «rasjonelle» – og at sensitivitet ofte leses som svakhet eller irrasjonalitet, snarere enn som visdom.

Og jeg er redd foreldre skal føle at de har sviktet – fordi barnet deres ikke passer inn i maler for funksjon og motstandskraft. Foreldre som står i noe krevende – sykdom, sorg, utmattelse, eller rett og slett livet – får høre mellom linjene at de burde ha gjort barna sine mer robuste.

Dette er ikke bare urettferdig – det er uvirkelig. Det er ikke barna som skal være lett håndterlige. Det er vi voksne og systemene rundt dem som skal være robuste nok til å tåle dem.

Derfor drømmer jeg om barnehager som tør å si nei til dette språket. Som ikke snakker om barn som robuste eller ei – men som tar ansvar for å være robuste selv. Barnehager som takler variasjoner. Som ser hele barnet med hele dets familie – uten å vurdere, måle eller analysere om det «tåler nok».

For det krever faktisk mot å si noe annet enn det språket som er i vinden. Det krever styrke å være den barnehagen som sier: «Her måler vi ikke barns tåleevne. Her anerkjenner vi menneskets kompleksitet».

Kanskje det er det vi trenger: Ikke robuste barn, men trygge, tilstedeværende voksne og systemer som rommer dem. Robusthet i struktur, ikke i barnet. Omsorg i praksis, ikke bare i planverk.

Jeg vet at mange bruker ordet med gode intensjoner. Og innholdsmessig kan vi være enige om hva som er godt. Det handler ofte om psykisk helse, motstandsdyktighet eller sosial kompetanse. Men jeg skulle ønske de visste at det finnes foreldre, fagfolk og barn der ute som vrenger seg i møte med det ordet. Som spyr inni seg. Som føler seg analysert, målt og vurdert – i en verden som allerede krever altfor mye av dem.

Vi trenger å få sagt dette høyt. Ikke for å være vrange – men for å gi plass til menneskelighet. Det er ikke barna som skal tåle mer. Det er vi som skal tåle dem – og oss selv.