Å bli sett er ikke bonus i barnehagen, det er fundamentet.

Jeg er heter Christoffer Pettersen er, barnehagelærerstudent ved Universitetet i Stavanger og har arbeidet som vikar i barnehage over tid. Jeg valgte dette studiet av en enkel grunn som likevel rommer mye. En barnehagelærer møtte meg som ny i jobben på en måte jeg ikke forventet. Hun så meg, ikke bare som en ekstra ressurs, men som et menneske og en medarbeider som trengte tydelighet, trygghet og tilhørighet for å gjøre en god jobb. Den opplevelsen ble starten på en profesjonsidentitet som gradvis har vokst fram igjennom praksis, veiledning og et stadig tydeligere bilde av hva barnehagelærerrollen faktisk innebærer.

Jeg har opplevd hvordan ledelse og arbeidsmiljø kan gjøre at en ny ansatt enten finner plass, eller blir sående på utsiden. Da jeg sluttet i stillingen for å utdanne meg på UiS, fikk jeg et kort signert av flere kollegaer. De beskrev at jeg var god til å se hva barna trengte, skapa fellesskap der alle kunne være med, gi tid og oppmerksomhet til de barna som trengte det mest, og møte situasjoner uten å dømme. De skrev også at jeg inspirerte leken ved å tilføre nye elementer, at jeg var til å stole på, raus, og at de opplevede at de hadde lært av meg. For meg ble det kortet et tydelig bilde

av hva barnehagearbeid faktisk handler om, og hva slags profesjon jeg ønsker å utvikle meg inn i.

Profesjonsidentitet

Når barnehagen diskuteres i media, handler det som oftest om bemanning, økonomi og sykefravær. Det er viktige temaer, men framstillingen kan bli bedre. Barnehagelærer omtales tidvis som noen som passer barn, eller som noen som skal få en krevende drift til å gå rundt. Jeg kjenner ikke igjen hele bildet. I barnehagen møter jeg profesjonsutøvere som arbeider med relasjoner, etikk, forebygging, inkludering og pedagogisk kvalitet i situasjoner som endrer seg fra minutt til minutt. Dette arbeidet er noe som ikke synes i statistikker, men som man legger merke til ved barns trygghet, språk, lek og mot til å delta i fellesskapet. 

Gjennom utdanningen lærer jeg at profesjonen ikke først og fremst formes av hva jeg kan forklare i etterkant, men av hvordan jeg handler i øyeblikket. Yrket sosialiserer oss inn i et ansvar som både er faglige og menneskelig. Det betyr at jeg må lære å ta ledelse i hverdagen uten å bli autoritær, være tydelig uten å bli hard, og være varm uten å bli utydelig. Profesjonsidentitet er derfor ikke et merke man får når man er ferdig utdannet. Den bygges igjennom møter med barn, foreldre og kollegaer, og gjennom de små valgene som avgjør om andre opplever seg sett og inkludert.

Mer presis samtale

Det er her jeg mener barnehagens samfunnsmandat blir tydelig. Barnehagen skal ikke bare være et sted barn oppholder seg mens ansatte jobber. Den skal være en arena for omsorg, lek, læring og danning. Når vi snakker om kvalitet, snakker vi samtidig som relasjoner, stabilitet og kompetanse. Vi snakker om at barn trenger voksne som har oversikt og ro nok til å være til stede, og som har vurderingsevne når konflikter oppstår, når noen faller utenfor leken - og når barn uttrykker

skal det tas på alvor.

Jeg skriver dette fordi jeg ønsker en mer presis samtale om barnehagen. Vi trenger å snakke om ressurser, men vi må også stille krav og gi tillit til en profesjon som hver dag bærer ansvaret for det mest sårbare og viktigste vi har. For meg startet dette med et menneske som så meg. Nå handler det om at vi som samfunn ser barnehagelæreren.