Vikar eller barnehageleder?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

En ansatt ringer syk mandag morgen, det er ingen vikarer tilgjengelig, så barnehagelederen hiver seg inn på avdeling. Selvfølgelig. Det er forståelig. Barna trenger voksne, dagen må gå rundt og man ønsker ikke å la kollegaene stå i det alene. Og hvem skal ta ansvar hvis ikke lederen gjør det? Men etter å ha sett dette gjenta seg, både andres og periodevis i egen praksis, har jeg begynt å stille spørsmål ved hva det egentlig koster. Ikke bare i tid og energi, men i organisasjonens utvikling. For hjelper det egentlig? Eller kamuflerer det bare problemer som burde vært synlige?

I tillegg er det et økonomisk aspekt vi sjelden snakker høyt om. Når en styrer eller daglig leder stadig må steppe inn som vikar, bruker man i realiteten en av organisasjonens dyreste ressurser på å fylle et hull som kunne vært løst på andre og langt rimeligere måter. De timene lederen tilbringer på avdeling, er ikke gratis. Den koster både i kroner og i tapt lederarbeid. Det er ressurser som kunne vært brukt på å styrke strukturer, utvikle faglig kvalitet eller følge opp ansatte. Det er rett og slett dårlig økonomi å bruke en barnehageleder som vikar.

Systemet skal tåle fravær

Som leder er oppgaven ikke å dekke hull, men å bygge struktur som forebygger. Et system som bare fungerer når lederen trår til, er i praksis ikke et system, men en avhengighet. Og over tid svekker det både kvaliteten og bærekraften i organisasjonen. Likevel ser jeg hvor lett det er å havne der. Fordi det gir en umiddelbar gevinst: Man løser noe, hjelper noen, får dagen til å gå opp. Men koster det kanskje mer enn det smaker? Hvordan måle det som går tapt i utviklingsarbeid, oppfølging og lederstøtte?

Når hjelp blir kultur

Når lederen gang på gang trer inn som vikar, normaliseres det. Det etableres en stilltiende forventning om at lederoppgaver kan vente. At driften alltid går først. Men på sikt undergraver det selve lederrollen, og sender et signal om at ledelse er fleksibelt og sekundært.

Det skaper også en kultur der systemfeil forblir uadressert. For så lenge lederen «fikser det», er det lite insentiv til å spørre hvorfor problemet oppsto i utgangspunktet.

Å bry seg er ikke alltid å stille opp

God ledelse handler ikke om å være overalt, men om å ha oversikt og handlekraft der det trengs mest. Barnehagen trenger ikke ledere som er redningsarbeidere. Den trenger ledere som bygger beredskap og struktur. Som har tid og blikk for mønstre, og som tør å prioritere det langsiktige fremfor det akutte.

Det er ikke alltid lett. Det krever at vi står i ubehaget av å ikke «redde dagen», men heller sikrer at dagen kan reddes uten oss.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen. Vi gjør det ikke fordi det er den enkleste løsningen, men fordi vi bryr oss. Nettopp derfor må vi også tørre å trekke grensa. For hvis lederen alltid må være vikaren, får man aldri gjort lederjobben. Og da mister organisasjonen det den egentlig trenger mest: en leder som faktisk får lede.