«Vi er folk som sier og gjør feil, og det er ikke så himla nøye»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

STM og NHB, for de øvde, de lærde og allerede utdanna profesjonsutøverne er kodene innlysende. For meg er de fremmede og sjåføren får en strafferunde i rundkjøringa i det hun skal forklare meg. Vi ler, vi er i gang igjen og vi har mye å snakke om. Det er oppstart på skolen, vi er tilbake på OsloMet.

På t-banen hele veien fra Kålsås skravler vi i et kjør om hva vi har i vente – strenge øyne titter opp på oss over en bokrygg. Det er for tidlig å prate høyt, men vi klarer ikke styre oss.

«Hvordan kan en pedagog mene på ekte at vi ikke skal hilse på nye barn?»

«Hvordan skal jeg få avdelingen mer ut på tur?»

«Hvordan skal vi overleve matteeksamen?»

Spørsmålene hagler i det vi samles til frokost i Eva Balkes hus på campus.

Læreren i natur, bevegelse og helse deklamerer høyt at han er glad han er ferdig med eksamen - for alltid. Ingen trøst å hente der. Men han lover å ruste oss, dersom vi blir med og holder dagens energinivå oppe.

Fjorårets studenter har sendt inn tilbakemeldinger på studiestrukturen, det kommer kullet vårt til gode. Det informeres grundig om alt fra praksis, fravær (de prøver seg på omvendt psykologi og sier nærvær), pensum og oppgaver. De er trygge i stemmen og har tydeligvis veiledet mange studenter i sin tid på universitetet.

Hvordan bruke stemmen snakker læreren i språk, tekst og matematikk om. Sørg for variasjon i toneleie, begrepsbruk og språkfunksjoner. Da hun kommer til den poetiske funksjonen så våkner jeg på ekte fra sommerferiedvalen min. Dette er «min» måte å kommunisere på. Jeg kjente ikke til at det hadde et navn, min måte å fable, undre, rime og kåsere på.

Initiativ, respons og evaluering fortsetter hun, dialog struktur. I det en samtalepartner evaluerer det som blir sagt, kan samtalen stoppe opp. Jeg innser at det ikke er meg. Jeg hater pinlig stillhet og er tydeligvis sterk i det som heter kontaktfunksjon. Det er samtalen der det viktigste er å være i kontakt fremfor at det det snakkes om er så særlig viktig. Også kalt small talk.

På Sankthans Haugen forsnakker naturfagslæreren seg og kaller edderkopp for insekt. Hun retter fort opp i feilen og viser seg fra den menneskelige siden jeg liker aller best. Vi er folk som sier og gjør feil, og det er ikke så himla nøye. Det er akkurat sånn jeg prøver å være selv, og vil at barna i barnehagen skal oppleve meg. Jeg er ikke et leksikon, men jeg skal dele med de det jeg kan. Og etter to dager på skolen så kan jeg utrolig mye mer.

I morgen har jeg tidligvakt. Jeg skal møte barna med et smil og et rim. Jeg skal la de klatre høyt i trærne og løpe fort i trappa. Jeg skal øve på å forklare hvorfor risikolek er viktig. Jeg skal la foreldre få øve på å fordøye at risiko faktisk er nødvendig. Samtidig som barna skal få øve opp kvaliteten på bevegelsene sine, øve opp språket og forståelsen av omgivelsene rundt seg.

For den som øver den blir god…

Lykke til med oppstart alle sammen, husk at vi ikke trenger å være så gode fra start.

Følg Åshild på veien fra fagarbeider til barnehagelærer:

«Tryggheten er som blåst vekk, frykten for å bli avvist har tatt over plassen»

Nye betraktninger fra en fersk student