Nye betraktninger fra en fersk student

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

12,5 %

Første semester er unnagjort. Forrige fredag leverte jeg skriftlig eksamen i barns utvikling, lek og læring. Faget forkortes BULL, og selve eksamen gikk sånn at jeg ikke klarer å vurdere med egen magefølelse. Men jeg var der og jeg gjennomførte.

I dag har vi jobbet med leire, laget fingerdukker, krukker og annen «kunst». Vi har formet med hendene, gitt liv og uttrykk til en liten dukke. Læreren forteller at forming som fag er på vei ut. De har fjernet ordet fra fagplan og rammeplan, de har mistet timer og fortvilelsen over endringen hviler over lærerne i KKK. For forming som fag er nå samlet under paraplyen kunst, kultur og kreativitet.

Forrige uke jobbet vi med harde materialer, samtidig som vi saget og boret foregikk undervisningen. Alt vi omgir oss med har en form, vi er satt sammen av former og det er dypt forankret i oss at vi ønsker å skape form og uttrykk. Vi tegner der det er mulig, for som mennesker ønsker vi å sette spor. Slik har det vært igjennom hele menneskehetens historie. Fra helleristninger til Instagram. Det gir absolutt mening, selv om jeg ikke har sett slik på det selv.

Medvind og motvind

I høst skrev jeg at jeg hadde reist langt, langt før jeg kunne starte på studiene mine som barnehagelærer. Reisen jeg beskrev, var som en metafor for en kronglete vei gjennom livet. Jeg har giftet meg, jeg har skilt meg, jeg har fått barn, jeg har mistet et barn, jeg har hatt medvind og jeg har hatt motvind. Jeg har hatt folk som har jobbet med meg, og jeg har hatt folk mot meg. Og alt dette, og uendelig mange ting til, har formet meg til å bli akkurat den jeg er i dag.

I BULL-faget har vi blitt marinert med ordet danning. Hvordan barnet og barnets forståelse blir skapt av omgivelsene sine, av kultur og normer. Hvordan de er prisgitt sine signifikante voksne, hjemme og i barnehagen. Vi må forstå hvordan danning foregår, for som barnehagelærere skal vi forme barna – vi skal være med å forme den neste generasjonen.

Og hvordan gjør vi den jobben best…?

Les også:

«Tryggheten er som blåst vekk, frykten for å bli avvist har tatt over plassen»

Prosessen er det viktige

Som sagt har jeg bare gjennomført 12,5 % av studieløpet, så jeg har langt ifra alle svarene klare. Jeg vil aldri ha alle svarene klare. Men jeg er i ferd med å gjøre meg opp noen meninger og få en identitet som profesjonsutøver.

Jeg tror på det autentiske, det ekte i mennesket. Og skal vi være ekte, da tror jeg vi må omgi oss med det også. I drama øver vi på å komme i kontakt med oss selv - være oss selv bevisst kroppsspråk, ansiktsuttrykk og hvordan vi fremstår i relasjon. I musikken går stemmen høyt og lavt, vi bryter barrierer og må tørre å ta ukjente instrumenter i bruk.

Forming da, det faget som stadig taper terreng?

Det faget som introduserer nye materialer og nye muligheter over en lav sko. Det er et utall av teknikker og måter å gjøre det på. Gode og dårlige ideer, hånd i hånd. Skap, lag, betrakt, ta vare på eller kast. Kanskje det kan brukes til noe annet enn først tenkt. Stein, treverk, vann, leire, sand og lignende, emner vi i all tid har omgitt oss med. Og som vi i all tid har skapt bærekraftige produkter av.

Samtidig som jeg tror på det ekte, så tror jeg på overføringsverdi. Jeg tror barn som har blitt introdusert for forskjellige uttrykk og har fått lov til å prøve å løse utfordringer på forskjellige måter, enten de er abstrakte eller konkrete, er bedre rustet til å lage et godt liv for seg selv.

Jeg går for å gjennomføre nye 12,5 % av studiet. Danning er en livslang prosess og KKK er en viktig del av det å bygge grunnmuren til barna. I forming er vi opptatt av prosessen, hvordan sluttresultatet blir er ikke avgjørende. Akkurat som i livet for øvrig, det er veien igjennom som er av betydning.