Vår viktigste helsepolitiske prioritering

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg var invitert til NHOs Oppvekstkonferanse 28.april for å snakke om helsefremming i barnehagen. Dette fordi jeg nylig avsluttet en mastergrad i folkehelse og undersøkte temaet i min masteroppgave. Jeg sitter igjen med mye livsgnist og håp for fremtiden etter en dag preget av dyp kompetanse og et brennende engasjement for de minste i samfunnet vårt. Som siviløkonom brenner jeg for å flytte fokus fra reparasjon til forebygging, da dette er uendelig mye mer lønnsomt på lang sikt. Konferansen bekreftet at vi står overfor et kritisk behov for et nasjonalt retningsskifte da det i helsebudsjettet i dag brukes kun 3 % til helsefremming og forebygging, resterende 97 % til allerede oppstått sykdom og skade.

Barneombud Mina Gerhardsen satte tonen ved å beskrive de første 1000 dagene i et barns liv som en magisk periode der selve grunnlaget for resten av livet legges. Hun påpekte at barn og unge ikke opplever tjenestene som separate sektorer, men som én hverdag. For barna henger skole, helse og fritid sammen, og det blir et stort problem når vi voksne organiserer oss som om dette er helt ulike verdener. Altfor mange foreldre ender opp som koordinatorer mellom tjenester som egentlig burde snakke sammen. Vi trenger voksne som samarbeider og deler informasjon for å se hele barnet, ikke bare sin egen lille sektor.

Dette perspektivet ble delt av statssekretær Sindre Lysø, som understreket at oppvekstpolitikk ikke bare er velferdspolitikk, det er samfunnsbygging i praksis. Hvordan vi lykkes med barn og unge i dag har direkte betydning for tilliten i samfunnet og fremtidig deltakelse i arbeidslivet. Henrik Asheim minnet oss på at tidlig innsats er det mest effektive vi kan gjøre for å utjevne forskjeller før de får satt seg. Han var tydelig på at vi ikke har råd til å tenke kortsiktig; hvis vi kutter i kvaliteten tidlig i løpet, må vi betale for det senere, både menneskelig og økonomisk.

For at barnehagen skal lykkes som en forebyggende arena, er det ikke nok at barna bare er der. Kommunalsjef Monica Andersen poengterte at det er innholdet og kvaliteten som avgjør om barnehagen faktisk virker. Ratib Lekhal fra BI trakk frem at vi må bli flinkere til å identifisere de barna som trenger noe mer, og at vi ofte venter for lenge med å sette inn tiltak. Noen barn trenger at vi aktivt lokker og lirker dem inn i språk, lek og samspill for å gi dem erfaringer de kanskje ikke får hjemme. Denne tidlige innsatsen er avgjørende for de sårbare barna, slik at vi slipper å bruke mer kraftfulle og inngripende tiltak når utfordringene har vokst seg store senere i skoleløpet.

I min egen masteroppgave har jeg undersøkt dette gjennom intervjuer med ti kommuneoverleger fra hele landet. Funnene er krystallklare: De viktigste helsevalgene tas ikke på legekontoret, men i sandkassa. Likevel går under tre prosent av Norges samlede helseutgifter til forebygging, mens 97 prosent brukes på reparasjon. Dette er et økonomisk paradoks. Ved at barna får lære sosialt samspill, lek og samhandling i barnehagen, bygger de en robust grunnmur for sin psykiske helse.

Vi ser også hvordan barnehagen kan snu en vond spiral knyttet til kosthold og helse ved å inkludere barna i matlaging, og hvordan naturen kan fungere som en uforløst psykolog. Å lære å like naturen tidlig gjør barna kapable til å bruke den til rekreasjon og mental avkobling når livet senere byr på tøffe perioder. Grunde Almeland minnet oss om at det mest grunnleggende er tilknytning og trygghet, og at staten må støtte familiene uten å nødvendigvis kreve en diagnose som inngangsbillett for å gi hjelp.

Dette leder frem til et helt sentralt funn i min oppgave som også ble løftet frem på konferansen: Den mentale helsen skapes i sandkassen og ikke på BUP. Det ble sagt av flere gjennom dagen at det er langt billigere for samfunnet å investere i barnas robusthet tidlig, enn å måtte reparere voksne som har falt utenfor senere i livet. Som flere påpekte under konferansen, er ikke utfordringen mangel på kunnskap, men måten systemene våre er bygget opp på. Finansieringsmodeller og sektorgrenser står ofte i veien for det gode samarbeidet rundt barnet.

Mitt ønske med dette innlegget er å meddele at vi nå trenger et nasjonalt retningsskifte der barnehagen anerkjennes som vår aller viktigste helsepolitiske investering. Vi trenger nå et nasjonalt retningsskifte der oppvekstfeltet rigges for samarbeid og barnehagen anerkjennes som vår viktigste helsepolitiske investering. La oss slutte å bruke milliarder på brannslukking og heller investere i sandkassen mens leken er god. Fremtidens voksne vokser opp mens vi diskuterer disse systemene. De venter ikke.