I sitt doktorgradsarbeid har Boldermo forsket på hvordan utdanning for bærekraftig utvikling kan forstås gjennom barns meningsskaping av tilhørighet i barnehagen.
– Utgangspunktet mitt er at barnehagen er et lite lokalsamfunn, og at det å begynne i barnehage kan være barnets første møte med samfunnet utenfor nærmeste familie. Opplevelsen av å bli sosialt inkludert i et fellesskap starter dermed ofte i barnehagen, sier Boldermo som er universitetslektor ved UiT Norges arktiske universitet og tilknyttet BARNkunne – Senter for barnehageforskning.
Forskeren har vært særlig interessert i barn med migrantbakgrunn sin opplevelse av tilhørighet i barnehagen. Dette kan for eksempel være barn av personer som har flyttet til Norge for å studere, barn av flyktninger og barn av arbeidsinnvandrere, opplyser hun.
– Norge blir et stadig mer mangfoldig samfunn. Da blir også opplevelsen av tilhørighet stadig viktigere. Barna tilbringer mange timer daglig sammen i barnehagen. Og de erfarer at barnehagens steder, aktiviteter og gjenstander gir ulike muligheter, samtidig som dette stiller ulike krav. Barna lærer å samhandle, medvirke og å delta i et fellesskap. Tanken min er at opplevelsen av å ha betydning og en plass i et sosialt fellesskap kan bidra til å gjøre barns sosiale verden bærekraftig, sier Boldermo.
Tilgang til fellesskapet man identifiserer seg med
Forskeren har gjennomført feltstudier i to urbane og flerkulturelle barnehager. Datamaterialet består av observasjoner, feltnotater, bilder og videoopptak.
Boldermo fulgte blant annet en gruppe med toåringer og fant at forhandlinger om tilhørighet og om å få være en del av et fellesskap, var til stede allerede blant toåringene.
– I mitt arbeid dreier «forhandlinger om tilhørighet» seg om ulike måter å få tilgang til det fellesskapet man identifiserer seg med og ønsker å være en del av. Behovet for slik tilhørighet er til stede hos de aller fleste barn, uavhengig av hvem de er og hvor lenge de – eller foreldrene deres – har bodd i landet, utdyper forskeren.
– Jeg fant at forhandlingene mellom toåringene i stor grad var preget av det som skjedde «her og nå» i barnehagen, altså trekk ved jevnalderkulturen i den enkelte barnehage. Barna tok i bruk en del ritualer, symboler og gjenstander. Disse hadde stor påvirkning på deres forhandlinger. For eksempel kunne fargen rosa brukes for å definere at man «hørte sammen»: Vi har begge rosa på oss, derfor er vi sammen.
Søkte sammen på tvers av kjønn
Småbarnas forhandlinger om tilhørighet dreide seg ofte om å identifisere likheter og forskjeller, opplyser Boldermo.
– Toåringer er jo veldig interessert i å sammenligne for å finne likheter og forskjeller, men hudfarge, kjønn eller språk var aldri et tema i de situasjonene jeg observerte. Når de skulle finne ut hvem som skulle være med, var det helt andre temaer som kom opp, for eksempel hvem som hadde en bestemt leke eller en bestemt farge på klærne, forteller hun.
– Alder og fysisk størrelse kunne også være tema for diskusjon, hvis barna for eksempel lekte at de var «skoleelever» som skulle «gå på skolen». Jeg observerte at ett av barna som slett ikke var blant de yngste, men som var fysisk mindre enn de andre ikke fikk delta i leken fordi vedkommende, ifølge de andre barna, var «for liten» og «en baby». Dette barnet argumenterte godt verbalt og hentet også frem liknende klær og utstyr som de andre «skoleelevene» for å forhandle om sin plass i dette fellesskapet, men lyktes ikke i dette.
Fikk velge hvor de skulle sitte
Boldermo fant at måten tilhørighet ble forhandlet på var sterkt påvirket av kulturen i den enkelte barnehage.
– Barna forhandlet ut fra hva som ga mening i den kulturen de skapte seg imellom. Jeg mener også å kunne se at denne kulturen ble skapt mye ut fra de rammene som barnehagens ansatte la til grunn, for eksempel hvor mye tid barna fikk være sammen og organisering av måltidene, forteller hun.
I den ene barnehagen fikk toåringene selv bestemme hvor de skulle sitte under måltidene. Dette åpnet opp mange muligheter for fellesskapsopplevelser, opplyser Boldermo.
– Det kan være vanskelig å oppleve tilhørighet uten at man er del av et fellesskap, og de ansatte i barnehagen var veldig oppmerksomme på dette. Deres bevisste arbeid med å tilrettelegge for felleskapsopplevelser, påvirket i stor grad kulturen mellom toåringene.
– Kanskje la særlig organiseringen av lunsjmåltidet til rette for fellesskapsopplevelser som igjen påvirket kulturen mellom barna. Eventuell uro eller lek med maten og andre ting som ofte kan påkalle irettesettelser og lignende ble ikke særlig kommentert. Barna fikk lov til både å snakke sammen, stryke, klemme og ta litt på hverandre, og leke litt ved matbordet. De fikk også bevege seg litt mellom bordene og hjelpe og trøste hverandre, utdyper Boldermo.
– Da for eksempel ei jente ved det ene bordet veltet vannglasset sitt over seg og begynte å gråte litt, spratt et barn fra det andre bordet opp, hentet papir og begynte å tørke opp og trøste jenta. Det ble en fin stund mellom disse to toåringene, og de ansatte oppmuntret gjennomgående til slike væremåter mellom barna.
Fellesskap over tid
Forskeren fant at de barna som hadde lekt sammen i utetiden også hadde en tendens til å søke sammen ved matbordet. Plasseringen varierte dermed fra dag til dag ut fra hvem som hadde lekt med hverandre før lunsj.
– På denne måten åpnet barnehagen opp for at barna kunne oppleve fellesskap over tid. Barna hadde lekt sammen ute, de var sammen i garderoben og fikk sitte sammen i lunsjen, sier hun.
Den digitale verden
Boldermo gjorde også funn som illustrerer at «semi-institusjonelle miljøer» som lokale og globale nettverk utenfor hjem og barnehage, kan skape forutsetninger for barns meningsskaping av tilhørighet gjennom bruk av steder og gjenstander i barnehagen.
– Et eksempel som gjaldt et litt eldre barn med migrantbakgrunn, var fotball og ønsket om en fremtidig sosial identitet som fotballspiller og tilhørighet til et fotballag, eller tilhørighet til det å være en ekte supporter av det lokale fotballaget, opplyser forskeren.
Barna brakte også med seg elementer fra den digitale verden inn i barnehagen.
– En gruppe barn diskuterte dansen fra dataspillet Fortnite. Å ha kunnskap om «Fortnite-dansen» ble i denne situasjonen avgjørende for om du var med eller ikke. Barna ga først uttrykk for at de som skulle være med på leken måtte ha fylt fem år, men til slutt var det heller det å kunne bevegelsene til dansen som ble avgjørende for om man var «med» eller ikke, forteller forskeren.
– Slike eksempler tyder på at barnehageansatte bør ha en viss oversikt over hva som gir mening i barns tilværelse utenfor barnehagen. Dette var nok enklere tidligere. Før i tiden kunne man forutsette at barn hadde tilgang til de samme TV-programmene, men nå som tilbudet er blitt så uendelig stort kan ekskludering foregå på bakgrunn av kunnskap som de ansatte ikke klarer å forutse. Barn påvirkes også av eldre søsken, som i eksemplet over, så det er umulig for den enkelte ansatte å sette seg inn i alle muligheter som finnes, men en viss kunnskap bør man nok ha. Kanskje særlig når det gjelder spill, sier Boldermo.
– Praksis påvirker kulturen
– Hva slags kunnskap kan avhandlingen din bidra med?
– Den viser at viktige forhandlinger om tilhørighet skjer allerede på småbarnsavdeling. Barna orienterer seg tidlig mot det å være en del av fellesskapet og det å ikke være en del av fellesskapet. Dette mener jeg barnehageansatte bør være oppmerksomme på, slik at man hele tiden jobber aktivt med å skape tilhørighet og fellesskap. Det er også viktig å være bevisst hvordan de institusjonelle praksisene påvirker kulturen barna skaper seg imellom. De institusjonelle praksisene legger føringer for hvilke muligheter barna har, sier Boldermo, og legger til:
– Ettersom Norge blir et stadig mer mangfoldig samfunn er det svært viktig å sørge for at alle barn, uavhengig av bakgrunn, opplever fellesskap og får en soleklar trygghet på at de hører til.
Sosial bærekraft
I forbindelse med sitt doktorgradsarbeid gjorde Boldermo også en litteraturgjennomgang av eksisterende forskning på bærekraftig utvikling i barnehagen.
– Jeg finner at det er relativt lite forsking på den sosiale dimensjonen av bærekraftig utvikling. Mye av forskningen har handlet om det å ta vare på naturen, sier hun.
Tilhørighet og fellesskap bør i større grad løftes frem som temaer man kan jobbe med under paraplyen «bærekraftig utvikling», mener forskeren.
– FN’s 2030-agenda for bærekraftig utvikling, har oppfordret til økt fremdrift knyttet til å forstå bærekraftig utvikling fra sosiale perspektiver som ulikheter og utfordringer til sosial inkludering.
– Rammeplanen understeker at barnehagene skal jobbe med bærekraftig utvikling. Mange er veldig opptatt av dette, men kanskje snevrer noen det inn til kun å handle om klimaendringer og det å ta vare på naturen. Hvis man løfter frem betydningen av tilhørighet og felleskap som en særlig viktig del av den sosiale dimensjonen av bærekraft, åpner man for at barnehagene kan jobbe med bærekraftig utvikling på et enda bredere nivå, sier Boldermo.
