Fra symbol til samtale: Visuell støtte i arbeid med minoritetsspråklige barn

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I barnehagen jeg jobber i, er norsk som førstespråk blant barna sjeldent. Mange er i startfasen av å lære norsk, og hverdagen er preget av ulike språk, uttrykksformer og kommunikasjonsbehov.

For oss ansatte har visuell støtte blitt et viktig verktøy for å skape trygghet og forståelse. Vi bruker dagstavler, bilder, symboler og tegn-til-tale gjennom hele dagen. Når barna kan se hva som skal skje, blir overganger lettere, konfliktnivået lavere og deltakelsen større.

Særlig for barn som ennå ikke behersker norsk muntlig, kan visuell støtte være avgjørende for å forstå hverdagen og kjenne på tilhørighet.

Men etter hvert begynte jeg å stille spørsmål ved vår egen praksis:

Hva skjer når vi peker mer enn vi snakker?

Når symbolene fungerer

Det er liten tvil om at visuell støtte kan være til stor hjelp for minoritetsspråklige barn. Mange barn forstår langt mer norsk enn de klarer å uttrykke selv. Ved å bruke bilder og symboler sammen med språk, blir kommunikasjonen mer konkret og tilgjengelig.

Jeg ser dette daglig i samlingsstunder, garderobesituasjoner og måltider. Barn som bruker få ord, klarer likevel å følge rutiner og delta aktivt når de får støtte av symboler og visuelle hjelpemidler.

Slik kan visuell støtte fungere som en bro inn i fellesskapet. Rammeplanen legger vekt på at barna skal støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening gjennom dialog og samspill. Den understreker også betydningen av å anerkjenne barns ulike verbale og non-verbale uttrykk.

Ved bruk av visuelle hjelpemidler får barna mulighet til å delta før de fullt ut mestrer talespråket.

Det er viktig. Men det er ikke hele bildet.

Når støtte blir en snarvei

Etter hvert oppdaget jeg noe som gjorde meg urolig. I en travel hverdag ble symbolene ofte brukt som en effektiv løsning.

Jeg pekte på bilder i stedet for å bruke språk, og barna gjorde det samme tilbake.

Kommunikasjonen fungerte – men samtalen uteble.

I en travel barnehagehverdag kan det være fristende å velge den raskeste løsningen. Et barn peker på et bilde av vann, og den ansatte henter vann. Situasjonen er løst.

Men kanskje mistet vi samtidig en verdifull mulighet til språklig samspill.

Hva ville skjedd dersom den ansatte i stedet svarte:

«Ja, du vil ha vann? Skal jeg hente vann til deg?»

Da får barnet høre ordene i en meningsfull sammenheng og knytte dem til en konkret erfaring. Språket blir ikke bare noe barnet skal forstå, men noe det inviteres inn i gjennom samspillet med den ansatte.

Dette ble et viktig vendepunkt i refleksjonene våre på avdelingen. Vi ble mer bevisste på at visuell støtte ikke må erstatte språket, men fungere som en støtte for samtalen og den språklige utviklingen.

Å være en aktiv språkmodell

Gjennom arbeidet med visuell støtte har jeg blitt mer bevisst på at det ikke først og fremst er symbolene som skaper språkutvikling. Det er hvordan vi ansatte bruker dem.

Små justeringer i personalets bevissthet om sin egen rolle kan ha stor betydning.

En kollega fortalte at hun tidligere bare pekte på garderobesymbolet når barna skulle ut. Etter hvert begynte hun å sette mer språk på situasjonen:

«Nå skal vi finne dressen din. Først sko, så dress.»

Hun opplevde raskt at flere barn begynte å bruke ord tilbake.

Dette handler om å være en aktiv språkmodell. Når barn peker, nikker eller bruker enkeltord, har vi som ansatte mulighet til å bygge videre på barnets uttrykk. Vi kan utvide, bekrefte og invitere til dialog.

Rammeplanen er tydelig på at personalet skal legge til rette for at alle barn involveres i samspill og samtaler, og at barna skal få varierte og positive erfaringer med å bruke språk som kommunikasjonsmiddel.

Det er lett å tenke at vi må ha gode verktøy for å støtte språkutviklingen. Men kanskje handler det vel så mye om hva vi voksne gjør i de små øyeblikkene gjennom dagen.

Språk utvikles i relasjoner

Arbeidet med visuell støtte har også gjort meg mer opptatt av relasjonenes betydning for språkutvikling.

Barn lærer språk gjennom mennesker som lytter, svarer og viser interesse for det de prøver å uttrykke. Bilder og symboler kan senke terskelen for kontakt, men de kan ikke erstatte relasjonen mellom barn og ansatte.

Dersom kommunikasjonen hovedsakelig består av peking og korte beskjeder, kan samspillet bli mer funksjonelt enn relasjonelt.

Barnet får kanskje uttrykt behovene sine, men opplever ikke nødvendigvis å bli møtt.

Da må vi spørre oss: Er vi opptatt av at barnet skal forstå oss – eller er vi også opptatt av å forstå barnet?

Dette krever at vi bruker visuell støtte med bevissthet og fleksibilitet.

Barn som aktive deltakere

Visuell støtte handler også om makt.

Det er personalet som bestemmer hvilke symboler som brukes, hva de betyr, og hvordan de skal tolkes. Dersom systemene blir for styrende, kan vi risikere å begrense barns egne uttrykksformer.

Barn kommuniserer ikke bare gjennom ord og symboler, men også gjennom lek, kroppsspråk, lyder og fantasi.

Visuell støtte kan styrke barns medvirkning når den brukes på en måte som gir rom for barnas egne initiativ og uttrykk. Barna kan for eksempel få velge bilder selv, bruke symbolene til å uttrykke ønsker eller bidra til å lage nye symboler som gjenspeiler deres erfaringer og interesser.

Da blir ikke symbolene bare et verktøy personalet styrer, men en ressurs barna kan ta aktivt i bruk.

Rammeplanen legger også vekt på at barnehagen skal anerkjenne og verdsette barnas ulike kommunikasjonsuttrykk og språk.

Dette forutsetter at personalet er åpne for at barn kan uttrykke seg på andre måter enn gjennom talespråk.

Refleksjon må være en del av praksisen

Felles refleksjon i personalgruppen har vært viktig for å kunne se på praksisen vår med et nytt blikk.

Selv om intensjonene våre var gode, støttet ikke alltid praksisen vår opp om det vi ønsket å oppnå. Symbolene hjalp oss med struktur og flyt, men skapte ikke nødvendigvis noen utvikling når det gjaldt barnas språkforståelse eller vår relasjon til ungene.

Gjennom samtaler ble vi mer bevisste på hvordan vi møtte barna, hvordan vi brukte språket vårt, og hvilke roller vi tok i samspill og lek.

Det gjorde også noe med blikket vårt på barna.

Kanskje er dette noe av det viktigste i arbeidet med visuell støtte: at vi ikke bare spør om verktøyet fungerer, men også hva det gjør med måten vi møter barna på.

Visuell støtte er ikke nok alene

Visuell støtte kan være et verdifullt verktøy i arbeid med minoritetsspråklige barn. Det kan skape trygghet, oversikt og mulighet for deltakelse.

Men symboler alene skaper ikke språkutvikling.

Barn trenger ansatte som setter ord på hverdagen, inviterer til dialog og bygger relasjoner. Språkutvikling, tilhørighet og inkludering oppstår i samspillet mellom barnet og den ansatte.

Visuelle hjelpemidler kan støtte dette samspillet, men kan aldri erstatte personalet som aktive språkmodeller og relasjonsbyggere.

Kanskje er det nettopp dette som er det viktigste spørsmålet:

Bruker vi visuell støtte til å åpne for språk – eller til å gjøre kommunikasjonen raskere for oss voksne?