Som barnas advokater svikter vi

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit. 

Hvordan kan det ha seg?

Barnehageansatte tilbringer opptil 40 timer i uka med barna. Vi skifter bleier, trøster, leker og møter foreldrene daglig. Likevel kommer bare 4,4 prosent av bekymringsmeldingene om omsorgssvikt fra barnehagen (SSB, 2025). Samtidig har 1 av 20 barn opplevd alvorlig vold i hjemmet og 1 av 5 barn mindre alvorlig vold i hjemmet (FHI, 2020)

Regnestykket går ikke opp.

Vi skulle vært blant de viktigste stemmene for de mest sårbare barna, men i stedet mener jeg vi svikter dem.

Jeg tror ikke problemet er at barnehageansatte ikke bryr seg. Problemet er at vi ikke er godt nok rustet til å oppdage det vi faktisk er pålagt å se etter.

Liten plass for det viktigste

Etter å ha sett på barnehagelærerutdanningene ved universiteter i Norge, virker det for meg som at «barn i vanskelige livssituasjoner» får generelt liten plass i undervisningen. For eksempel skriver Universitetet i Stavanger at temaet «berøres» i fagområdet «barns utvikling, lek og læring». At et så viktig tema bare blir nevnt eller så vidt tatt opp, virker ikke tilstrekkelig. Det gir grunn til å spørre om studentene får god nok forberedelse til å møte barn som har det vanskelig.

Jeg er selv barnehagelærerstudent ved OsloMet, og denne kronikken tar utgangspunkt i hvordan undervisningen er organisert ved denne utdanningen. Samtidig er det viktig å understreke at dette kan være en utfordring som gjelder flere barnehagelærerutdanninger generelt. Hos oss består undervisningen om barn i vanskelige livssituasjoner av seks obligatoriske seminardager fordelt over tre år. I løpet av disse dagene skal studentene tilegne seg kunnskap om blant annet profesjonsetikk, lovverk, vold, overgrep, omsorgssvikt, samarbeid med barnevern og meldeplikt.

Dette er omfattende og krevende temaer. Likevel forventes det at de kan forstås og anvendes i praksis etter noen få dager, uten obligatoriske oppgaver og uten krav til forberedelse. Det fremstår som en undervurdering av hvor komplekst dette feltet faktisk er.

Jeg synes det er merkelig at vi på studiet har brukt like lang tid på å lære å lage en pinnemann i formingsfaget, som vi har hatt om omsorgssvikt på BIV. Her mener jeg det er noe grunnleggende feil i prioriteringen på studiet. I tillegg finnes det ikke noe obligatorisk lesing i seminaret, selv om det er anbefalt å lese. Når noe ikke er obligatorisk, vil det naturlig nok bli nedprioritert av mange studenter.

I undervisningen om barn i vanskelige livssituasjoner understreker foreleserne gang på gang hvor enormt viktig temaet er, og jeg er helt enig. Samtidig løfter de frem at barnehageansatte melder altfor lite i fra.

Når tema løftes frem som viktig og alvorlig, men samtidig får veldig begrenset plass i undervisningen, kan det sende et uheldig signal til studentene: Dette er ikke noe du kommer til å møte ofte. Dermed blir det også viet liten plass i undervisningen, noe man bare så vidt er innom eller berører. For barna vi overser, kan det få konsekvenser som varer livet ut.

I praksis er det sjelden at barn som opplever omsorgssvikt viser dette på en tydelig måte. Tegnene er ofte små og lette å overse. Det som for en voksen kan fremstå som ubetydelig, kan for et barn være et stille rop om hjelp.

Usikkerhet hindrer handling

Omsorgssvikt kan vise seg som små endringer i atferd, utrygghet i relasjoner eller barn som tilpasser seg på måter som gjør situasjonen vanskelig å oppdage. Ansatte kan kjenne på en uro, men la være å melde fordi de ikke er sikre nok. Dette er problematisk. For når man først er helt sikker, kan det allerede være for sent.

Tidlig innsats er avgjørende for å kunne hjelpe barn i utsatte situasjoner. Likevel kan usikkerhet og manglende trygghet i vurderingene føre til at bekymringer ikke meldes videre. Dette understreker behovet for bedre opplæring og mer trening i å håndtere slike situasjoner.

Jeg mener derfor at barn i vanskelige livssituasjoner må få en langt større plass i barnehagelærerutdanningen. Det bør være et eget emne, ikke et kort innslag i et større program. Studentene må få mengdetrening i å jobbe med reelle caser, øve på bekymringsmeldinger og lære å stå i usikkerhet over tid.

Dette er ikke kunnskap man kan “plukke opp” tilfeldig i praksis. Det er kunnskap som må trenes systematisk, fordi konsekvensene av å overse barn i vanskelige situasjoner er for store. Som nyutdannet er det ingen fare å glemme et vers i Per Spellmann, heller ingen fare å ikke huske alle tretypene vi har i Norge. Det er derimot en stor fare å bortforklare blåmerker, plutselig atferdsendringer eller andre tegn som kan tyde på omsorgssvikt. Her kan vi ikke prøve å feile, slik som vi kan i andre fagområder. Konsekvensene blir for store for det lille barnet.

Det er viktig for meg å løfte frem at kunst, musikk og natur er temaer som er viktige og har stor plass i barnehagen, og som gir mange barn glede. Dette er også viktig. Samtidig mener jeg at vi kan ikke fortsette å utdanne barnehagelærere som kan alle sangene, men som ikke kjenner igjen tegnene på at et barn ikke har det trygt hjemme. Hvis vi virkelig skal være barnas advokater, må vi også være rustet til å se det som er vanskelig, og handle når det gjelder.