Ser foreldrene det vi gjør, eller det de leser?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Bemanning er temaet som sjelden slipper taket i barnehagesektoren. Det er ikke uten grunn. Rekrutteringsutfordringene er reelle, sykefraværet er høyt, og mange barnehager kjenner presset hver eneste dag. Dette kom også tydelig frem under USN-konferansen i Drammen 9. desember, der styrere, eiere, fagforeninger og politikere løftet frem både alvoret og behovet for felles løsninger.

Konferansen viser én ting: Dette er ikke en debatt skapt av mediene, det er en reell utfordring som preger både kvaliteten og hverdagen til barn og ansatte. Samtidig viser Udirs Foreldreundersøkelse at foreldrenes vurdering av bemanningstetthet har falt jevnt siden 2017. Dette skjer til tross for at bemanningsnormen ble innført i 2018. Det er et tydelig signal, men også et signal som reiser et mer sammensatt spørsmål:

I hvilken grad bygger foreldrenes svar på egne erfaringer og i hvilken grad påvirkes de av samtalen om bemanningskrise som har preget offentligheten de siste årene?

Dette handler ikke om å underkjenne foreldres vurderinger. Det handler om å forstå hvordan inntrykk dannes i et landskap der barnehagen er både en personlig erfaring og en del av en større samfunnsdebatt.

Når den nasjonale samtalen møter den lokale hverdagen

Foreldre møter gjerne barnehagen i korte øyeblikk ved levering og henting. De ser sjelden hvordan bemanningen faktisk organiseres gjennom dagen: hvordan team samarbeider, hvordan pauser og sykdom dekkes, hvordan personalet håndterer skiftende behov hos barna og utøver profesjonelt skjønn.

Samtidig møter de en offentlig debatt som lenge har vært preget av sterke ord og stort engasjement. Foreldreopprøret, Barnehageopprøret, fagforbund, nyhetssaker og politiske debatter tegner et bilde av en sektor i kontinuerlig krise. Bildet er ikke uten sannhet, mange barnehager står i krevende forhold, men det favner ikke hele variasjonen.

For det finnes også barnehager med stabile team, lav turnover og sterke fagmiljøer. Når dette blandes med den nasjonale debatten om bemanningskrise, er det naturlig at foreldrenes vurderinger av egen barnehage også påvirkes.

Dermed oppstår et faglig spørsmål som er viktig å stille:

Når vurderingene i Foreldreundersøkelsen faller, vet vi da om det reflekterer lokale forhold, eller om vurderingene er påvirket av den nasjonale samtalen om bemanningssituasjonen?

Hvordan inntrykk formes

TALIS Starting Strong, OECDs internasjonale studie av barnehageansattes arbeidshverdag, viser at ansatte i norske barnehager både trives og opplever høyt arbeidspress, stress og behov for mer støtte og tid. Samtidig peker undersøkelsen på noe som ofte forsvinner i debatten: Norske barnehageansatte bruker en større del av arbeidstiden i direkte kontakt med barna enn ansatte i mange andre land. Det viser en sterk faglig tilstedeværelse, men også hvor sårbar hverdagen blir når bemanningen er presset.

Dette er relevant fordi det minner oss om at kvalitet alltid må forstås i lys av rammene ansatte arbeider under. Når arbeidsflyten er presset eller uforutsigbar, kan det prege stemningen i barnehagen og påvirke hvordan hverdagen fremstår for foreldre.

TALIS Starting Strong viser hvor sammensatt profesjonsutøvelsen er. Ansatte vurderer arbeidshverdagen sin i møte med strukturelle forhold som tid, ressurser, samarbeid og krav. Det gir et viktig speil til foreldreundersøkelsen: Også foreldre danner sine inntrykk som en kombinasjon av erfaringer og forventninger, hvor den offentlige debatten er med på å sette rammen. Dette gjør ikke foreldrestemmen mindre viktig. Det gjør den mer kompleks og derfor viktig å forstå i riktig kontekst.

En sektor som trenger både løsninger og nyanser

Rekrutteringskrisen er reell. Sykefraværet er krevende. Barnehagene trenger flere kvalifiserte ansatte og bedre rammevilkår. Samtidig viser både forskning og praksis at sektoren er mangfoldig (Østrem, 2018). GoBaN-studien dokumenterer også betydelig variasjon i kvalitet og pedagogisk praksis mellom norske barnehager, noe som viser at barnehager ikke kan forstås som én samlet virkelighet (Alvestad et al., 2019). Mange barnehager leverer kvalitet hver eneste dag, selv med pressede rammer. Når Foreldreundersøkelsen brukes som styringsverktøy, er det derfor avgjørende å forstå hva foreldrenes svar faktisk uttrykker. Er det den konkrete hverdagen i barnehagen? Er det samfunnsdebatten som påvirker forventningene? Eller en kombinasjon?

Med en bedre forståelse om disse nyansene vil tiltakene som settes inn treffe mer presist både politisk og lokalt. Dette er også bakgrunnen for at jeg i min masteroppgave ønsker å undersøke hvordan foreldrevurderinger av bemanning utvikler seg over tid, og om samfunnsdebatten spiller en rolle. Ikke for å tone ned utfordringene, men for å bidra til et mer treffsikkert kunnskapsgrunnlag i en tid der tillit, kvalitet og forventninger er tett sammenvevd.

Kanskje trenger sektoren nå et mer nyansert bilde i det offentlige, et bilde som rommer både utfordringene og alt det gode arbeidet som skjer, ofte utenfor medienes søkelys.