Samiske barns rettigheter kan ikke bli en salderingspost

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Mange kommuner står i en krevende økonomisk situasjon. Når budsjettene strammes inn, blir barnehagestrukturen ofte gjenstand for vurdering. Når et samisk barnehagetilbud svekkes eller forsvinner, mister barna ikke bare et tilbud – de mister en unik mulighet til å vokse opp med sitt eget språk og sin egen kultur som en naturlig del av hverdagen.

I flere kommuner diskuteres det nå om samiske barnehager eller samiske avdelinger skal slås sammen med ordinære norske barnehager. I Røyrvik kommune har kommunestyret i juni 2026 vedtatt å legge ned sin samiske avdeling, Gaavalohke. Sametinget har også mottatt signaler fra andre kommuner om nedlegging av samiske barnehageavdelinger og argumentene som brukes handler gjerne om effektivisering, bemanning og økonomi.

Men spørsmålet er langt større enn økonomi.

Det handler om Norges ansvar overfor samene som urfolk, det handler om barns rettigheter og det handler om fremtiden til de samiske språkene.

For samiske barn er barnehagen langt mer enn et omsorgstilbud. Den er en av de viktigste arenaene for språkutvikling, identitetsbygging og kulturformidling. Nettopp de første leveårene er avgjørende for om det samiske språket blir barnets naturlige uttrykksform.

Norge har påtatt seg et særlig ansvar for å beskytte – og utvikle samisk språk og kultur. Dette ansvaret følget av Grunnlovens § 108, som pålegger statens myndighet å legge til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Ansvaret er videre konkretisert i sameloven, barnehageloven og rammeplan for barnehager, og bygger på internasjonale forpliktelser som ILO-konvensjon nr. 169, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og FNs barnekonvensjon artikkel 30. Disse forpliktelsene understreker at samiske barn har rett til å utvikle sitt språk og sin kultur; og at staten har et særlig ansvar for å legge til rette for dette.

Når kommuner velger å kutte i samiske barnehagetilbud fordi økonomien er presset, sender de samtidig et tydelig signal om hvilke rettigheter som anses som viktigst når det virkelig koster. Da blir samiske barns språk, kultur og identitet gjort til en salderingspost. Det er et valg – ikke en nødvendighet.

Ansvarlige politikere og myndigheter skal ikke tillate svekkelse av samiske barns rettigheter på bakgrunn av trange kommunebudsjetter. Dersom kommunene ikke har økonomi til å oppfylle sine urfolksforpliktelser overfor samiske barn, er det statens ansvar å sørge for at kommunene får de nødvendige ressurser – og ikke å akseptere at rettighetene uthules. 

Historien vil ikke spørre om hvor stort budsjettunderskuddet var. Den vil spørre om vi tok vare på det samiske språket da vi hadde muligheten. Hver samisk barnehage eller samiske avdeling som legges ned, er ikke bare en organisatorisk endring. Det er et tap av språk, kultur og fremtid – og et svik mot de barna Norge har lovet å beskytte.

Den dagen økonomiske hensyn får veie tyngre enn urfolks rettigheter, er det ikke bare samiske barn som taper. Da svekkes også Norges troverdighet som rettsstat og som en nasjon som hevder å ta sitt ansvar for samene som urfolk på alvor.