«Meg selv som leder?» 

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

 Før et styrermøte i kommunen fikk alle lederne i barnehagene i Østre Toten en oppgave: Beskriv deg selv som leder. 

Meg selv som leder? 

Jeg brukte litt tid på å finne ut av det. Det er så mange måter å lede på, så mange teorier og metoder. Jeg landet etter hvert på at det må være relasjonsledelse, myndiggjørende ledelse og transformasjonsledelse som ligger meg nærmest.

Samtidig er jeg også opptatt av at det enkle ofte er det beste. 

Men hvordan skulle jeg så legge frem dette?

For hva gjør jeg egentlig i det praktiske, hvordan ser hverdagen min som leder ut? Hvilke redskaper bruker jeg? 

Øyne og ører

Når det kommer til det siste, er nok ørene det redskapet jeg bruker mest. Jeg bruker dem til å høre på hver enkelt ansatt, eller andre som har noe på hjertet. Fordi det er viktig å lytte. Virkelig lytte, ikke bare høre med ett øre og være mer opptatt av hva jeg selv skal si eller mine egne meninger. 

Også øynene er et viktig redskap. 

De trenger jeg for å observere hva som skjer. Hvor er de ansatte, hvordan jobber de, hvordan er deres tilstedeværelse, hvordan ivaretar de verdiene våre? Hvor mye har de å gjøre, hvilke valg må de ta - og hva velger de å gjøre? 

Noe som kan være en utfordring i hverdagen, er å gi ros, tenker jeg videre. 

Ros kan være et tveegget sverd. I medarbeidersamtaler er tilbakemeldingene at det er fint med ros, men ikke når rosen er vilkårlig. 

Man trenger for eksempel ikke gi ros for at folk kommer seg på jobb, eller gjør jobben sin. Det skulle bare mangle, det er det man er betalt for. Ros bare for rosens del mister verdi. Å gi ros i akkurat passe mengde, slik at mottageren skjønner at man er verdsatt, er en kunst. 

Selv om jeg bruker tid på det, er det ikke alltid jeg lykkes like godt med akkurat det. Der har jeg nok litt å lære - og takk for det. 

På den andre siden ligger de vanskelige samtalene. 

Alle som jobber i barnehagen vår vet at det kreves mye av dem. De vet også at hvis jeg som leder ikke er fornøyd med innsatsen, venter en samtale med meg. Ikke av typen «inn-på-teppet-prat», men en samtale der vi tar opp det som ikke fungerer godt nok, og hva som skal til for å bedre praksisen. 

Skal man lykkes med slike samtaler, er det avgjørende at de ansatte vet at jeg som leder vil deres beste. At jeg ønsker at de skal være den beste utgaven av seg selv, på samme måte som jeg ønsker det beste for barnehagen. 

Alt vi gjør i Bjørnsgård barnehage er tuftet på kunnskap. Målet er å utvikle oss, år for år, og bli bedre - litt som en årgangsvin. Da må jeg som leder gå foran, og hjelpe til slik at man kan korrigere eller på ny finne veien til kunnskapsbasert praksis. 

Målet er også at alle som har møtt til en slik samtale, skal komme løftet ut av den. Bare da vil vi komme videre, både den ansatte, jeg som leder og barnehagen. Det er alltid en slik vinn-vinn-situasjon vi streber etter. 

Vi - og sjefen

For det er mye vi hos oss. Det er vi som sammen løfter barnehagen. Det betyr ikke at vi har flat struktur, tvert imot. Vi har et helt klart organisasjonskart med klare arbeidsoppgaver og ansvarsfordelinger. 

Jeg som leder er sjef. Et ord mange har en negativ oppfatning av, men slik er det ikke hos oss. 

Et annet viktig redskap i min måte å lede på, er kunnskap om de fem F-ene. 

Kjenner du folka dine? 

De fem F-ene minner meg på å snakke med folka mine. Jeg skal kjenne deres fortid, framtid, familie, fag og fritid. 

Så skal jeg følge de opp på det de forteller. En naturlig arena for å gjøre dette, har for min del blitt om morgenen. 

Jeg kommer som regel tidlig på jobb. Da setter jeg på kaffen, tar ned stoler, setter fram leker og gjør barnehagen klar for en ny dag. Slik at den første som kommer på jobb føler seg velkommen til arbeidsdagen. Det gir en gyllen mulighet til en prat med tidligvakta, om så bare noen minutter, før det kommer andre ansatte eller barn. 

Det er verdifulle minutter, viet akkurat denne ansatte. 

Det samme gjelder pausene, der jeg er bevisst på at jeg deler de opp, slik at jeg rekker å veksle noen ord med alle som er på jobb den dagen. 

Mens jeg reflekterer over meg selv som leder, kommer jeg på noe jeg plukket opp fra et kurs en gang: TTT. Ting tar tid. Akkurat det har jeg vært nødt til å ta innover meg, jeg vil jo helst at alt skal foregå i mitt tempo. 

Når jeg nå sitter og tenker over hvor barnehagen skal tas videre, må jeg ha med meg TTT. Medarbeiderne er ikke inne i hodet mitt, de vet ikke hva som er tenkt, dermed må de også få tid til å fordøye og bli kjent med eventuelle endringer som kommer. De må også få anledning til å spille inn forslag og idéer. Vi må rett og slett bruke tiden det tar. Alle skal hektes på. 

Det betyr også en god balanse mellom tålmodighet og å aksjonere, Man kan ikke bare ruse på og kjøre i full fres hele tiden, det må være balanse. Det er noe jeg stadig må minne meg selv på, det er ikke alltid like lett. 

Å jobbe som leder er å jobbe med utvikling. Å jobbe med utvikling starter ikke med det man vil utvikle: Det starter lenge før, og på en helt annen måte enn selve utviklingen. Det må være et fundament. 

Ærlighet

Jeg kommer nok ikke langt som leder hvis jeg ikke er ærlig, slår det meg. Men jeg tenker at mine ansatte vet at jeg ikke har noen skjult agenda. At jeg kaller en spade for en spade. Og så tror jeg man kan si veldig mye når det som blir sagt har et positivt fortegn. 

Ærlighet er viktig. Det skaper trygghet og relasjoner. 

Jeg tror også det har stor betydning at jeg har hjertet med meg i det jeg gjør som leder. Hjerte for jobben min, og hjerte for de ansatte.

I ærlighetens navn kan jeg også mange ganger si at det å være leder er en tøff jobb. Det er mye jobb, det er slitsomt,. og noen ganger blir jeg også dritt lei. 

Samtidig: Jeg har vært leder i Bjørnsgård barnehage i 22 år. Når jeg nå blir tvunget til å reflektere over min rolle som leder, må jeg også stille spørsmålet om det har vært 22 dårlige år. 

Det har det ikke, langt ifra. 

Det har vært utrolige, fantastiske år, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg digger folka mine. 

De gir meg også masse utfordringer. Jeg må utvikle meg, om jeg skal klare å være en god leder for dem. De har så mye kunnskap og er så gode i jobben sin, at de fortjener den beste lederen jeg kan være. Det er både skremmende og moro på samme tid.

Men når jeg gleder meg til å samle flokken igjen etter ferien, kjenner jeg på at det er mest moro. 

Perfekt leder? 

Når jeg leser det jeg har skrevet til nå, slår det meg: Det kan nesten framstå som at jeg er en perfekt leder. Men det er jeg jo ikke. Jeg gjør stadig mange feil, sier feil og gjør feil. 

Jeg tenker det må komme fram, at det er helt greit å vise at man ikke er feilfri. Å jobbe med en leder som ikke gjør feil, må være stressende! Det må tvert imot være rom for de dagene som ikke bare er lykke og harmoni, der man ikke spaserer gjennom arbeidsdagen på en rosa sky. Har man likevel med seg en positiv innstilling og vilje til å se løsninger, går det som regel bra likevel - og man har gode, herlige, morsomme og utfordrende arbeidsdager!

Oppsummert tenker jeg at meg selv som leder, etter 22 år i samme barnehage, fremdeles har mye å lære. Heldigvis.