Melaas har en fortid som pedagogisk
leder og universitetslektor. Han har i mange år forsket på lek i barnehagen og
har blant annet skrevet bøkene «Se meg, jeg vil leke!» og «Blikk for lek i
barnehagen». I dag er han en populær foredrags- og kursholder og kjent som «lekeombudet».
– Gjennom 12-13 års forsknings- og
utviklingsarbeid har jeg sett at det står ganske dårlig til med leken en del
steder, så jeg er bekymret, sa Melaas da han deltok på barnehagekonferansen
Nordiske Impulser tidligere i vår.
Han røpet at han kom til å gi
tilhørerne flere oppgaver i løpet av de 40 minuttene han hadde fått til
rådighet.
Sprite opp leken
Melaas mener tidtrøyte er et
omfattende problem i barnehagen.
Opp igjennom årene har han sett mye
lek som han omtaler som veldig repeterende og ganske kjedelig.
– «Så sykler vi den tiende gangen rundt
barnehagen, og den ellevte gangen rundt barnehagen». Det er her jeg vil at vi
som voksenkultur skal sprite opp leken. Hvis dette hadde vært en dram, hadde vi
sagt: Kan du blande den litt sterkere? sier han.
Observere og
analysere
I rammeplanen står det at personalet
skal støtte leken på barnas premisser. For å kunne gjøre det, må man kjenne
igjen barnas ulike lekeinitiativer, påpeker Melaas.
– Jeg ser i mitt materiale at det er
veldig mange kamprablinger. Og jeg tenker at det er en gave til de ansatte i
barnehagen, for dette er barn som tydelig sier: Jeg har lyst til å leke!
– Motsatt kan barn i
omsorgssviksituasjoner slutte å vise lekeinitiativ. De trekker seg ofte tilbake
og blir overtilpasset. Da er det ekstra ille med voksenkulturer som ikke fanger
dette opp og som ikke begynner å undre seg over hva det er som gjør at noen
barn ikke viser lekeinitiativ, legger han til.
– Veldig mange voksenkulturer sier: «Der
leker de, da ligger jeg unna». Det er motsatt, vi skal ikke ligge unna før vi
har observert og analysert.
Hemmelige rom
Det er ikke bare passive ansatte som kan
være til hinder for leken, men også kjedelige lekemiljøer, påpeker Melaas.
Han viser et bilde fra et uteområde med
mye asfalt og lite naturmaterialer og variasjon.
– Jeg ble kontaktet av de ansatte i denne
barnehagen som sa: «Vi sliter litt. Det blir ikke noe lek ute». Etter å ha sett
på bilder av uteområdet spurte jeg dem: «Gi meg én god grunn til at barna skal
ha lyst til å leke her?». De fant ingen.
– I mitt materiale ser jeg veldig
tydelig at der det er mye asfalt, har mange ansatte en tendens til å stå på
asfalten, og så flyr barna rundt omkring og tidtrøyter.
Barn har lyst til å leke i «hemmelige
rom». Mellom busker og kratt, påpeker han.
– Det er derfor jeg er tilhenger av
det jeg kaller for «narrative materialer». Narrativ handler om at barn leker
sine egne historier, og det er det beste. Hvis vi kan fylle sånne hemmelige rom
med kjeler fra besteforeldre eller gamle tekstiler og laken som ingen har bruk
for, da blir det gøy! Og da kan barna leke disse historiene som de er så gode
på, sier Melaas.
– Jeg vil at vi skal ha det gode
lekende blikket, slik at det blir gøyal lek og ikke tidtrøyte.
– Trenger noe å
være sammen om
Et av fellestrekkene for barnehager
som sliter med leken, er gjerne at barna ikke har noe å være sammen om, forteller
Melaas.
– Når de ikke har noe å være sammen om,
blir det vanskelig å leke. Da leker barna egentlig ikke, det blir bare «lekerablinger».
Og så tror de ansatte at barna bare leker kort tid av gangen.
– Derfor mener jeg at vi må jobbe på
to områder, for det finnes bare to situasjoner i barnehagen: Vi må jobbe i
leken, og så må vi jobbe i alle situasjonene på utsiden av leken.
Skal barn ha noe å være sammen om, må man altså binde det som skjer utenfor leken til leken. Derfor er det også vesentlig hva
slags prosjekter man har i barnehagen og hva som skjer i samlingsstunden, mener
Melaas.
– Det skal være tempo i
samlingsstunden. Og drama er et kjempeviktig virkemiddel vi kan bruke, sier han.
Deretter kommer han med dagens første
oppfordring til tilhørerne:
– Jeg vil at dere skal diskutere
hvordan man kan lage gode samlingsstunder. Og spørre dere: På hvilken måte blir
samlingsstunden produktiv for leken?
Metakontrakter
– Vi må jobbe i leken. Vi må jobbe i
alle situasjonene utenfor leken. Og så må vi også noen ganger gjøre noen valg, fortsetter
Melaas.
Han peker på at noen barn så vidt kommer
seg inn i lek før de faller ut igjen.
– Det må ikke skje for ofte, for da
skjer det noe med metakontrakten deres. Det er vanehandlinger som gjør at et
barn etter hvert forstår at «jeg er han som kommer inn i leken og snart blir
jeg kastet ut igjen».
– Dette er farlig for psykisk helse og
det er selvfølgelig dårlig for språkstimulering. Derfor skal vi noe ganger ikke
bare hjelpe barn inn i leken der og da, men kanskje først gjøre noe artig sammen
i samlingsstunden, slik at de får noen verktøy å bruke.
Lek i alt
Når man skal delta i barns lek, må man
vite hva det vil si å delta på lekens premisser, understreker Melaas.
Han ber tilhørerne snakke med
sidemannen om hva det egentlig innebærer.
– I veldig lekegode barnehager tenker
de lek når de spiser, lek i overgangene, lek i prosjektene og lek i alt. Styrerne
i disse barnehagene er veldig tydelige på at lek er det aller viktigste. Samtidig
er de ansatte veldig gode på å delta i leken på lekens premisser. De hilser
kanskje ikke på hverandre engang når de kommer om morgenen, fordi det kan sitte
en ansatt utkledd under et bord og da vet de at de ikke må forstyrre.
Fiksjon
– Vi skal drive med pedagogiske
handlinger som støtter barn til å leke med hverandre, slik at de kan leke mer
selvstendig, sier Melaas.
Under foredraget kommer han med et konkret
eksempel på hvordan han støttet to gutter inn i lek, og hvordan han hjalp dem til
å bli værende der:
– Se for dere to gutter som står og dunker
hodet inn i veggen. Dette må jeg stoppe tenker jeg, fordi det begynner å bygge
seg opp aggresjon. Det er alvorlig når aggresjon bygges opp og barna ikke
kommer videre til leken, men når barn får overgang fra kamprabling til lek, da
kan vi leke ting som ser aggressivt ut og da er det bare på lek. Det er fiksjon,
innleder han.
Felles fiende
Melaas går igjennom hvordan han
støttet guttene inn i leken, steg for steg:
– Jeg løper mot guttene og sier med rollestemmen
min: «Det kommer noen og skal ta meg! Kan jeg bli med dere hjem?» Jeg betraktet
altså kamprablingen deres som et lekeinitiativ. Ikke som et atferdsproblem, men
som: «Vi har lyst til å leke og vi har lyst til å leke noe kjempespennende!».
Videre tilfører han dramaturgi: En felles
fiende.
– Disse to guttene lærer hver dag at «nå
skal det bli konflikt mellom deg og meg», men denne gangen skal vi bruke en
felles fiende slik at de heller kan få erfaring med å samarbeide. Uten
samarbeid blir det ingen lek, sier Melaas.
– Videre sier jeg til guttene: «Vi får
lage oss noen kikkerter, så vi kan følge med på fienden». Her bruker jeg helt
vanlig Terje-stemme.
– Hvorfor har vi gått ut av leken? Jo,
det er fordi jeg nå får mulighet sammen med guttene som ikke har så mye erfaring
med å leke, til å regissere leken. Til å bli litt enige og skape forutsigbarhet
rundt hva som skal skje når vi går inn i leken igjen.
Rollelek er en avansert regellek med
mange skjulte regler, minner Melaas om.
Tilfører ny
dramaturgi
– I slike situasjoner er det viktig at
barnehagen har materialer som er spennende. For nå sier jeg til guttene: «Hva
er det vi skal gjøre etterpå?». De svarer: «Drepe fienden», «slå han hardt». Da
tar jeg litt kommandoen og sier: «Vi må ha et hus, skulle ikke du bygge hus? Og
så kan du lage mat.»
– Jeg gir guttene det jeg kaller spredningsoppdrag,
som er litt parallelle scener i leken.
Melaas går inn i leken igjen med
rollestemmen sin.
– Da er jeg veldig tydelig på at jeg må
reise på jobb fordi jeg har fått melding av sjefen, men at jeg kommer tilbake
senere.
Han blir ikke borte lenge:
– Jeg sjekker meg ut av leken slik at
barna får selvstendighetstrening. Når jeg trekker meg ut, tror jeg at de er i
stand til å kunne leke litt i de oppdragene de har fått.
Når Melaas kommer tilbake, har han med
seg to flasker.
– Jeg ser at konfliktnivået er på vei
opp. Da tilfører jeg ny dramaturgi. «Jeg tok med litt brus. Vi kan sitte her
inne i huset og drikke litt». Jeg begynner å åpne flaskene, og så sier jeg:
«Oi, nå er han på utsiden. Nå kommer han!» Da eskalerer det. «Eyy!» roper
guttene.
Avslutte på topp
Så avbryter Melaas leken: «Dere, nå må
vi stoppe for vi må spise».
– Jeg som er imot avbrudd, hvorfor
gjør jeg det? Fordi jeg vil at vi skal avslutte dette mens leken er på topp,
mens guttene er toppmotiverte. Og så vil jeg bruke måltidet som en arena til å regissere
hva vi skal gjøre når vi kommer ut igjen, forklarer han.
– Hvis jeg tenker at det ikke er nok ansatte
når vi skal ut etterpå, bør vi finne på noe annet. Så kan vi heller fortsette
leken neste dag, når det er større sannsynlighet for å lykkes.
Melaas oppfordrer tilhørerne til å spørre
seg: Gir dette eksempelet et annet utgangspunkt for å delta i leken på lekens
premisser? Er dette noe man kan gjøre mer systematisk?
Ta med en overraskelse
– Det skjer vel aldri at vi sier: «Vi
glemte å spise i dag». Eller: «Vi glemte å skifte bleie». Men vi glemmer av og
til leken, den tas for gitt, sier Melaas.
Før han kommer med en siste oppfordring:
– Hvorfor ikke tenke at tidligvakta
hver torsdag skal ha med en eller annen overraskelse til barnehagen, som kan
sprite opp leken?
