– Leken skal være fri fra stress og prestasjon

Öhman er psykolog og familieterapeut, og har mer enn 40 års erfaring fra arbeid med barn og veiledning av ansatte i barnehage og skole. Hun har også skrevet flere bøker om lek og samspill. For tiden er hun aktuell med boka «La leken fremme språket».

Nylig var Öhman på barnehagekonferansen Nordiske Impulser for å snakke om et litt annet tema; hvordan de ansatte kan posisjonere seg i forhold til barns lek.

– Vi er alle linedansere i vår pedagogiske hverdag, innledet hun.

– Mitt utgangspunkt som psykolog er at alt barn lærer seg i det første fellesskapet, altså i felleskapet med sine viktigste og nærmeste voksne, det bærer de med seg inn i de andre fellesskapene med sine kamerater. Dermed blir det barn opplever i leken sammen med deg barnets første lekekapital. Og det tar de med seg inn i lek med andre barn.

«Det er liksom alle fargene i meg når jeg leker»

Öhman peker på at dagens barnegrupper ofte er store. Hun er derfor tilhenger av å dele barna inn i mindre grupper. Gjerne i såkalte lekegrupper:

– Vi rekker ikke å se alle barn, vi rekker ikke bekrefte og anerkjenne hvert barn om vi ikke gjør noe med strukturen. I lekegrupper får vi virkelig mulighet til å møte hvert barn, sier hun.

Da er det viktig å tenke på sammensetningen, understreker Öhman.

– Man må sette sammen gode lekensembler, altså må de barna som skal leke sammen passe sammen.

– Jeg er så heldig at jeg på mine gamle dager har en slik lekegruppe som jeg treffer én gang i uka. Da innleder jeg alltid med å spørre barna hva de vil være i leken, slik at vi kan ha en felles lekeramme. «Vi er unicorns!» «Jeg er en regnbue!» roper barna, og viser det med hele kroppen.

Etter at de har lekt spiser Öhman og barna eplebiter og snakker om hva de har lekt, hva som har vært bra, hva som ikke har vært så bra og hva de vil fortsette med neste gang.

– Jeg spurte barnet som sa at hun var en regnbue, om hva hun tenkte da hun sa dette. Barnet så på meg og svarte: «Jeg er regnbuen, det er liksom alle fargene i meg når jeg leker».

– Den tilliten, kjærligheten og respekten som barna byr på og som jeg byr på – det fellesskapet vi får når vi leker sammen – det er det som får leken til å fungere. Og det er det vi skal ha som utgangspunkt når vi inntar en posisjon i forhold til barns lek.

«Jeg elsker å leke med barna»

– Vi må være lekbare voksne. Barna må kunne se i ansiktet vårt og forstå ut fra vår holdning at de kan leke med oss. Først da blir vi invitert inn i leken, sier Öhman.

Hun jobber mye med utviklingsarbeid i svenske barnehager knyttet til nettopp det å møte barn i lek. Et utsagn hun har hørt mange ganger er: «Jeg elsker å leke med barna».

– Det er veldig bra at man elsker å leke med barna, men her er det også viktig å finne en balanse. Når vi elsker å leke er det utrolig viktig at vi er lydhøre for barnas innspill, for hvis vi leker for vår egen skyld, ender vi fort opp med å ta over leken slik at barna i beste fall blir statister, og i verste fall publikum, sier Öhman.

– Når jeg går inn i lek er jeg alltid veldig forsiktig først, for vi er gjester i barnas lekeverdener.

Det er barna som eier leken, påpeker hun.

– Når vi går inn med liv og lyst i barns lek, som deres medlekere, på like vilkår, på barnas premisser, da er det lekens egenverdi som skal stå i sentrum. Gleden, nysgjerrigheten, interessen og overraskelsen skal være i fokus. Opplevelsen av at jeg er kompetent, jeg klarer dette. Opplevelsen av at jeg kan styre leken litt i min retning. Leken skal være fri fra stress og prestasjon, sier Öhman.

– Alt dette bør man ha i bakhodet når man går inn i lek. Det skal være vår guide når vi er guide i barnas lek.

Lekosentrisk

Öhman hører av og til barnehageansatte si at barna ikke leker like bra lenger.

– Stemmer det? Eller leker de bare annerledes? Det er lett for oss å bli «lekosentriske». Altså at vi tolker lek som det vi lekte da vi selv var barn og at det må være det eneste riktige, og så ser vi ikke at barn i dag leker på sine egne måter.

– Vi blir også litt lekosentriske i at vi kanskje ikke ser at det finnes andre forutsetninger for lek nå, legger hun til.

Öhman peker på at barnegruppene har blitt større og at barna er yngre når de begynner i barnehagen enn de var for noen tiår siden.

– Ettåringer kan ikke leke så bra sammen på egenhånd. De trenger støtte fra oss, for de er nybegynnerlekere når de kommer til barnehagen. Vi blir de beste lekekompisene deres, men det betyr ikke at de jevnaldrende ikke er viktige.

– Det er utfordrende for små barn å leke sammen fordi det er flere som vil bestemme. Da blir det vanskelig for barna å ha oversikt og skape en felles lekeramme, og leken faller fort sammen. Den felles leken krever at man kan forhandle og det kan man ikke så godt når man er ett, to eller tre år. Det danner ofte grunnlag for konflikter.

Når man er med som medleker i barnas lek, blir man et slags anker i leken. Den som kan gjøre alle barna trygge, og hjelpe og støtte dem i forhandlingene hvis det er behov for det, påpeker Öhman.

«Jeg kan lære barna ting når jeg deltar i leken»

Öhman har også møtt pedagoger som sier: «Når jeg er med i leken kan jeg lære barna nye ord og utvikle deres kunnskap».

– Vi snakker av og til om at lek og læring er samme sak. Vi vet at barn lære masse når de leker, men det betyr ikke at lek er læring. For lek er først og fremst felles meningsskaping, der de som leker skaper sin egen kunnskap og mening, sammen. Og da må vi balansere lekens egenverdi mot det vi vil bidra med og gi barna i leken.

«Hvordan kan du være sikker på at det du vil bidra med til barnas lek her og nå, er viktigere enn det barna selv driver med?» sa en norsk kollega en gang til Öhman.

– Dette må vi også tenke over når vi går inn i barns lek, sier hun.

«Jeg pleier å avvente og følge leken, og bare gripe inn om det trengs»

Dette er et annet utsagn Öhman har hørt utallige ganger.

– «Jeg følger barnas lek utenfra» sier mange pedagoger. «Jeg griper bare inn hvis barna trenger det». Men hvordan vet du hva hvis er? Hvordan vet du når barna trenger deg? Og hvordan vet du hva barna trenger når du går inn i leken? Hvis du bare kommer inn for å korrigere når leken har gått i stå, hva lærer barna da? At det går an å mislykkes i leken.

– Barna trenger oss i leken når de vil ha hjelp til noe, når de vil ha bekreftelse på noe. De vil ha hjelp og støtte når noen bryter regler, og informasjon når noe ikke fungerer. De drar oss også inn i leken fordi vi har noen egenskaper, kvaliteter og kunnskap som de vil dra nytte av i leken. Det gjør barn oftere når de er nybegynnerlekere og mindre etter hvert, sier Öhman.

– Enkelte ansatte sier at barna aldri spør om de vil være med i leken. Det er fordi barna har forstått at du ikke er «lekbar», svarer jeg da.

Når noen uttrykker at de er redd for å forstyrre barns lek, handler det ofte om at man ikke er så god til leke å leke selv, tror Öhman.

Da må man lære seg å bli en god leker igjen, mener hun. Hun minner om at alle har vært barn og har kunnet leke en gang i sitt liv.

Å prate «leksk»

Lek er et eget språk, påpeker Öhman videre.

– Vi må kunne kommunisere på dette språket. Prate «leksk».

Det universelle lekespråket handler ikke så mye om ord, men om blikk, fakter og åpenhet.

– Å være en lekbar voksen innebærer å ha en åpen holdning, være nysgjerrig og modig, kunne improvisere og følge barnas lekeinitiativ, sier hun.

Barnehageansatte kan innta mange ulike posisjoner når det gjelder barns lek.

– Det viktige er at du vet hva du gjør. Og at du har klart for deg at barn har mange lekerettigheter, at det er ditt ansvar å sørge for at disse blir oppfylt og at det er lekens egenverdi som skal stå i sentrum, sier Öhman.

LES OGSÅ:

Ti nøkler for å skape god lesekultur i barnehagen