Å gi barn erfaringer er ikke det samme som å sikre kvaliteten i erfaringene

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvordan gjenspeiles kvalitet i måten rammeplanen brukes i barnehagene?

For noen er kvalitet å arbeide etter mandatet som er beskrevet i rammeplanen, og dokumentere dette arbeidet. Etter å ha lest mye dokumentasjon skrevet etter denne oppskriften – en arbeidsform som barnehagelærerutdanningen ofte løfter frem som et kvalitetsstempel – opplever jeg fortsatt store forskjeller i praksis når det gjelder hva god kvalitet innebærer.

Dette samsvarer med funn fra en undersøkelse gjennomført i forbindelse med bacheloroppgaven min, der et stort flertall av de 164 respondentene – mange med lang erfaring som barnehagelærere – oppgir at det er tydelige forskjeller i kvalitet mellom barnehagelærere med samme utdanning.

Rammeplanen er i utgangspunktet utformet med stor metodefrihet. Selv en tilsynelatende enkel lek som «Bjørnen sover» kan få et bredere perspektiv tolket gjennom rammeplanen. Kanskje er dette nettopp noe av hensikten: Å gi personalet et spillerom der engasjement kan få vokse frem.

Samtidig er rammeplanen formulert på en måte som gir stort handlingsrom. Den beskriver i stor grad hvilke erfaringer barn skal få møte, men sier mindre om kvaliteten i møtene som oppstår rundt dem. Å gi barn erfaringer er ikke det samme som å sikre kvaliteten i erfaringene.

Dermed oppstår også et nytt spørsmål: Hva er det egentlig vi legitimerer når praksis oversettes til rammeplanens språk?

Det oppstår en spenning når arbeidet i barnehagen i stor grad skal synliggjøres gjennom dokumentasjon. Når praksisen fremstår faglig forankret og forsvarlig på papiret, kan det bli vanskeligere å få øye på spenningene i hverdagen. Sektoren etterspør mer ressurser, mens hverdagen blir strammere.

I lys av dette kan det også være verdt å stille et spørsmål: Når rammeplanen i så stor grad brukes til å dokumentere og legitimere praksis utad, kan det være at den egentlig egner seg bedre som et arbeidsverktøy for faglig refleksjon og bevisstgjøring i personalet? Kanskje var dette hensikten fra starten av – men praksisen tok en annen retning.

En stor drivkraft bak kvaliteten

Engasjerte ansatte blir ofte trukket frem i personalmøter og faglige diskusjoner når man snakker om barnesyn, pedagogikk og arbeidsmiljø. Engasjementet deres blir sett på som en nøkkel til kvalitet – noe også mange foresatte peker på. Men hva som faktisk gjør ansatte engasjerte i møte med barn, er ikke alltid like tydelig, selv om svaret kanskje er mer jordnært enn man skulle tro.

Mange ansatte har interesseområder de også bruker i privatlivet – noe de brenner for, og som naturlig finner veien inn i arbeidet med barna. Slike interesser kan fange både barn og voksnes oppmerksomhet. Det kan nesten se ut som om den ansatte leker med disse interessene, og hvis det er noe barn lett kjenner seg igjen i, så er det nettopp leken.

Det kan være kunstneren, gameren, jegeren, frisøren, filosofen eller fotballspilleren. Slike interesser harmonerer ofte med ett eller flere av fagområdene i rammeplanen, og kan også gjenkjennes i mange barnehagers profiler – enten det handler om natur, estetiske uttrykk eller idrett.

Når barn og voksne gjør noe meningsfullt sammen, blir det lystbetont. Samtidig oppstår mange av de etterspurte verdiene ved fellesskap som rammeplanen beskriver. Ikke nødvendigvis gjennom samlinger om «vennskap», øvelser i «sosial kompetanse» eller regler for hvordan man skal oppføre seg, men gjennom det å gjøre noe sammen.

Engasjerte ansatte kan også åpne nye dører for barna. Når barn møter voksne som brenner for noe, kan de bli nysgjerrige på aktiviteter de kanskje ikke ville valgt selv. Slik kan barn gradvis bevege seg utenfor sin egen komfortsone – ikke fordi de blir presset dit, men fordi noe nytt oppleves meningsfullt å være med på.

Noen barnehager har fanget opp dette. Der kan det nesten fremstå som en gjennomgående strategi – fra ansettelser til yrkespraksis, dokumentasjonsarbeid og utviklingen av en lærende kultur. Engasjementet blir ikke bare noe enkeltpersoner bringer med seg inn i arbeidet, men noe som også får rom til å utvikle seg og påvirke barnehagens praksis over tid.

Engasjerte ansatte skaper også både etterspørsel og spenninger. Når noen få lykkes særlig godt, er det likevel ikke plass til alle under avdelingens tak – for både barn, foresatte og kollegaer vil gjerne være der drivet merkes, særlig når det regner andre steder.

Men engasjement kan også slites ned. Når få bærer mye av drivkraften i en barnehage, kan etterspørselen bli så stor at engasjementet gradvis spises opp av forventninger, oppgaver og behov som stadig melder seg. Mange av dem som omtales som ildsjeler eller arbeidsjern gir også langt mer enn det som formelt forventes av dem. Det kan være lettere å bære i noen livsfaser enn i andre.

I en slik situasjon er det forståelig at man ønsker å samle alle under samme hus og skape noe felles. Forskjellene forsøkes jevnet ut, slik at kvaliteten ikke skal være avhengig av enkeltpersoner alene – og heller ikke forsvinne dersom den slites ut.

Er det systemet som slukker flammer?

Kanskje er det også her ideen om den lærende organisasjonen har sitt utspring. En praksis der erfaringer deles, utvikles og danner grunnlag for ny praksis. Intensjonen er forståelig: Gode erfaringer skal ikke være avhengige av enkeltpersoner alene, men komme fellesskapet til gode.

Samtidig har denne logikken også en bakside. Jo mer kunnskap og erfaring vi får om hva kvalitet innebærer, jo sterkere kan fristelsen bli til å komme med svaret på forhånd.

Der det tidligere kanskje var større rom for å utforske de mange dørene som kunne føre til kvalitet – leve i mangfoldet og utvikle praksisen gjennom prosessen – kan jakten på kvalitet gradvis føre til at disse dørene samles til én. Der det en gang fantes mange innganger, kan det etter hvert oppstå én stor dør som alle forventes å gå gjennom.

I en slik bevegelse kan noen bli stående i front og vise vei, mens resten forventes å følge etter. Et personlig engasjement som i utgangspunktet var indremotivert hos én person, kan etter hvert bli en ytre forventning for andre. Om alle skal bli fortellere, hva skjer da med fotballspilleren? Mange ansatte er lojale og følger med, men engasjementet som springer ut fra noe indremotivert kan gå tapt på veien. Og gjett om barna merker dette. Det er ofte ikke interessen i seg selv som vekker barnas oppmerksomhet, men engasjementet den bæres av.

For praksisen bæres av kontinuitet i relasjoner, håndterlige barnegrupper og et handlingsrom som ikke kan utvides uten at kvaliteten i møtene med barna endres. Når kvalitet forsøkes delt eller utjevnet, skjer det ofte ved å flytte på personalet – i tråd med ideen om en lærende organisasjon – men det som fungerer ett sted lar seg ikke uten videre flytte, og lar seg vanskelig overføre gjennom møter alene.

Kanskje kan det være nyttig å snu perspektivet et øyeblikk. Mangfold har en sentral plass i rammeplanen, og handler om mer enn etnisitet. Barn anerkjennes som subjekter, med ulike måter å være i verden på. Vi kan ikke fortelle dem hvordan de skal være barn gjennom voksnes øyne – vi må finne ut av det sammen.

Likevel bruker sektoren mye tid og ressurser på å forsøke å fastsette hva god praksis skal være – utenfra, ovenfra og på forhånd.

Det er mye som er i kontinuerlig forandring i barnehagen, og barna er ofte mer i øyeblikket enn oss andre. Slik sett kan det å mobilisere eksisterende kompetanse være mer verdifullt enn å forsøke å forme den. Men da må det også finnes noe å mobilisere – og et handlingsrom som gjør det mulig å ta det i bruk.

Kanskje ikke alle trenger å gjøre alt likt – eller kunne alt. Kanskje handler kvalitet i barnehagen nettopp om at det finnes mange dører. Spørsmålet er kanskje ikke hvilken dør som er den riktige, men om vi fortsatt lar dem stå åpne.