DEBATT

– Å redusere mitt innlegg til uttrykket fra en frustrert kunstner i en vanskelig tid, er meget alvorlig, skriver Sonia Loinsworth.
– Å redusere mitt innlegg til uttrykket fra en frustrert kunstner i en vanskelig tid, er meget alvorlig, skriver Sonia Loinsworth.

Skal midlene gå til offentlig forvaltning? Eller skal de gå til kultur for barn?

Jeg snakker med 1500 barnehager hvert år. Jeg er ikke i tvil om hva de mener, skriver artikkelforfatteren.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg ser av svaret til Øystein Strand, Kulturtankens direktør at 70 millioner til Kulturtanken kommer fra en annen post enn de 285 millioner som går til DKS.

Det var jeg ikke klar over. Det gjør i grunnen situasjonen verre.

I mitt innlegg tar jeg utgangspunkt i lønnskostnader for både Kulturtankens administrasjon og for frilans kunstnere. Det vil si lønn inkludert sosiale kostnader. Kunstnerne på frilans-feltet rapporterer å tjene et gjennomsnitt på 320 000 per år i honorar som selvstendig næringsdrivende, altså inkludert lønnskostnader.

Standardsatsen for kunstnere i Den Kulturelle Skolesekken er 5 151 kroner per formidlingsdag. Dette faktureres som honorar til kunstneren som selvstendig næringsdrivende, og inkluderer altså lønnskostnader.

Hvis en kunstner jobber fulltid for DKS med 200 forestillinger over 100 dager pluss reisedager, som er maks kapasitet av hvor mye hun kan turnere uten å ødelegge instrumentet sitt, tjener hun 515 000 i honorar som selvstendig næringsdrivende, altså lønnskostnader inkludert sosiale kostnader.

Det utgjør 52 prosent av gjennomsnittlige lønnskostnader i Kulturtanken.

Det som forundrer mest, er at Kulturtankens direktør svarer med en forklaring av de kompliserte og svært dyre strukturene innen offentlig forvaltning, men unnlater å besvare følgende punkter fra mitt innlegg:

1) Hvorfor ligger kunstnerens lønnskostnader (honorar) på halvparten av Kulturbyråkratenes lønnskostnader, hvis disse arbeider på full kapasitet med 200 forestillinger per år?

2) Hvorfor har man langsiktige ordninger i fast stilling for byråkratene, mens kunstnerne må legge sitt arbeidsliv ut på anbud en gang i året og få alt fra 0 - 20 uker i oppdrag?

Å redusere mitt innlegg til uttrykket fra en frustrert kunstner i en vanskelig tid, er meget alvorlig.

Her er tallene:

Når DKS bruker 285 millioner kroner på 1,5 millioner kunstnermøter totalt (årsrapporten s. 22), koster dette 190 kroner per kunstnermøte per barn.

I Barnas Musikkteater gjennomførte vi kunstnermøtene per barn for 85 kroner.

Private tilbydere av barnekultur kunne altså tilbudt 2,2 kunstnermøter per barn for hvert kunstnermøte i DKS, innenfor dagens budsjettramme. Så kommer 70 millioner til Kulturtanken i tillegg, med gjennomsnittlige lønnskostnader på 982 000 per årsverk. Disse midlene skal også hentes fra norske skattebetalere.

Med vår form for organisering kunne samtlige norske barnehagebarn fått 4 kunstnermøter i året på dagens budsjett, og skolebarna kunne fått mye mer kultur.

Kulturdepartementet har altså valgt å rydde private tilbydere av barnekultur av banen under pandemien, gjennom å ekskludere dem fra kompensasjonsordningene. DKS bruker mer enn dobbelt så mye per kulturopplevelse per barn, i tillegg til 70 millioner fra statskassen til Kulturtanken.

Spørsmålet er derfor det samme: Skal midlene gå til offentlig forvaltning? Eller skal de gå til kultur for barn?

Jeg snakker med 1500 barnehager hvert år. Jeg er ikke i tvil om hva de mener.

Mon tro hva foreldrene til 277 000 barnehagebarn mener?

Skal statskassens midler øremerket barnekultur primært gå til kulturopplevelser, eller skal de i så stor grad brukes på offentlig forvaltning at barna deres ikke får kulturopplevelser

Powered by Labrador CMS