DEBATT

«Fra vi tar imot om morgenen helt til døra låses og vi sier «takk for i dag» ved stengetid. Barna trenger sensitive og varme voksne i barnehagen,» skriver artikkelforfatteren.
«Fra vi tar imot om morgenen helt til døra låses og vi sier «takk for i dag» ved stengetid. Barna trenger sensitive og varme voksne i barnehagen,» skriver artikkelforfatteren.

«Men jeg elsker deg jo»

«Det vi legger inn av omsorg, trøst og ømhet kommer ut igjen som psykisk helse hos barna vi jobber med,» skriver Jenny Gjendem.

Publisert

Hvert øyeblikk er en byggekloss. Fra vi tar imot om morgenen helt til døra låses og vi sier «takk for i dag» ved stengetid.

Barna trenger sensitive og varme voksne i barnehagen.

Metaforen om å se på barnet som ei lampe

Barn som ankommer. Forventningsfulle, glade og klare for en ny dag. Mest opptatt av rosinskatten som er i matpakka. Hopper fornøyde inn til frokostbordet. Andre utrøstelige og klamrer seg fast. Fordi de aller viktigste gikk. Mamma og pappa. Gråter høyt og vil springe til døra.

Personalet kobler seg på. Setter i et usynlig støpsel. Støpselet som går fra oss og inn til barna. Som skal gi dem kraft, energi og styrke. Slik at de kan lyse og virke. Leke og utforske. Et fang og gode armer. Som favner om. Som tåler å være sammen med barna i alle følelser.

Det å involvere seg i trøst og gråt. I barnehagen tar dette aldri slutt. Den jobben tar vi alvorlig. Det handler om å «se følelsene» til barna. Så enkelt og samtidig så vanskelig. Vi jobber med psykisk helse hver dag. Hele tiden.

Godhet

Godheten for barna. Det aller viktigste. At de får oppleve å speile seg. I våre gode blikk som ser dem. Det er ganske så herlig. Og ganske så heftig. Viktig at vi greier å ta dette innover oss. Det at vi er så betydningsfulle i barnas liv. Som en god nr. 2 etter mamma og pappa.

I barnehagen har vi mange barn vi skal være glade i. Vår profesjonelle kjærlighet er tidsbegrenset. Gjelder fra den dagen barnet starter til sluttdato og skolestart. De lagres i barnehagehjertene våre under ulike kategorier.

Etter over 30 år i barnehageyrket har jeg opprettet et «godhetslager». Av barn, ansikter, stemmer og situasjoner. På samme måte som jeg bruker tid på å knytte meg til – og bli kjent med barna ved oppstart, bruker jeg tilsvarende tid på å logge meg av når de slutter. En svakhet og en styrke.

Behovene står i kø

Behovene står i kø enkelte dager. Det er ikke alltid lett å etterleve mantraet om å være «større, sterkere, klokere og god».

Hvor man skal starte? Jeg velger å «redde» en fregnete 2-åring. Lykkelig over å ha mestret sitt Mount Everest. Hun sitter smilende oppe på stellebordet. En nøye uttenkt handling. Hun har hentet en stol hun kunne stå på. Innmari klok. Med hånda godt under vannstrålen. Slik at det spruter skikkelig. Utover hele gulvet. Jeg iler til. Utfører redningsaksjon av motvillig – og viljesterk fjellklatrer. «Skjønner det er gøy å klatre lille venn, men det får du ikke gjøre her alene.»

«Olai» på 3 år vil også ha kontakt. Drar meg i skjorta. «Du må vente,» sier jeg idet jeg observerer en ny situasjon som må håndteres. Kraftfulle og skjønne «Eline» på 2 år er nemlig rasende. På vennen «Georg». Som er over gjennomsnittet interessert i fottøy. Han har nemlig tatt den rosa støvelen. Som er ny og bare hennes. Hun har en dinosaur hevet. Klar til kamp. Målet er Georg sitt krøllete hode. Superhelten i meg griper inn. Anerkjenner følelsen til Eline: «Jeg så han tok støvelen din. Da ble du skikkelig sint! Det skjønner jeg godt!» Grønn dinosaur konfiskeres og hodeskade avverget. Tar den rosa støvelen fra en hylende Georg. Gir den tilbake til rettmessig eier. «Jeg vet at du er så glad i støvler. Du kan få låne min!» Han stikker foten fornøyd ned og stabber av gårde. Oppdrag utført.

Forbindelsen

Oppsummering. Jeg har avverget fallskade fra stellebord. Samt slag mot hode fra dinosaurleke. Jeg har anerkjent eiendomsrett til rosa støvel. Fikset alternativ løsning til støvelelskende Georg. Ganske så fornøyd med meg selv.

Hele tiden har Olai stått ved siden av. Napper meg i ermet. «Vent!» sier jeg. Igjen. Har nemlig observert en ny luring. Av typen 1 år. Med tung bleie og smilehull i knærne. Han er i ferd med å dekorere veggen og seg selv. Med sprittusj. Jeg iler til. Får avverget dekorering i ansikt. Skiftet bleie etter forsøk på å fjerne krusedullene fra liten mage.

Olai fortsetter å dra meg i skjorta. «Du må vente Olai!». Stemmen min ble kanskje litt vel skarp? Blikket mitt også? Skjønner det idet det er sagt. Og idet det er gjort. Setter meg på huk. Får øyenkontakt. Roer meg litt og tuner meg inn med stemme og blikk. «Hva er det du vil Olai? Du har ventet så lenge du nå?» Han svarer ikke. Virker som han har glemt. Glemt hva det var han ville for 15 minutter og ørten situasjoner siden.

Han ser på meg. Intens blikkontakt. Tar hånda mi og kysser den. «Men jeg elsker deg jo!» sier han. 3-åringen som har ventet så lenge på kontakt.

Da kjenner jeg det. Godheten. At vi har en forbindelse han og jeg. Han behøver at jeg kobler meg på. Dette lille og tålmodige mennesket som vil være sammen. Med meg. Hver eneste barnehagedag.

Powered by Labrador CMS