DEBATT

Det er viktig å oppdage de sårbare barna og ha nok fokus på hvordan de faktisk har det i barnehagen og på skolen, skriver Erle Sellevåg.

– Han har ikke byttetøy i dag heller!

– Er vi bevisst våre ordvalg og vår tilrettelegging rundt de sårbare barna? spør Erle Sellevåg. De barna som aldri har med seg matpakke eller byttetøy.

Publisert Sist oppdatert

Erle Sellevågs kronikk om de sårbare barna, som aldri har med seg matpakke eller byttetøy, er fortsatt like aktuell. Kronikken ble første gang publisert i 2016. Nå har kronikkforfatteren oppdatert den, og vi publiserer den her i ny versjon.

Barnas matpakke trekkes opp av sekkene. De er flotte med smilefjes og friske farger. Og der sitter Jonatan og kjenner seg forvirret. Hvorfor er det slik? Han får skiver smurt av den voksne, og fikk ikke velge pålegget sitt. Igjen. Han tøyser og gjør ablegøyer, barna rundt ham ler. Dette er hans forsvarsmur, noe de færreste vet.

I garderoben slenges dressene på gulvet, skoene skal på. Jonatan sin dress har hull i og den er skittenblå. Det mangler en knapp og strikken er vekk. Han vet hva som venter, han blir kald og våt. Ikke som de andre, som bærer brannmannregntøy og regnvotter som varmer. Heldigvis fikk han låne en fleece i dag også.

Så kommer de inn igjen, jammen var det gøy ute. Der er de like, der leker de i sin sosiale trygghet sammen. Så fritt, så enkelt. Han er rask og klatrer høyt. Her synes ikke forskjeller like godt som andre steder. Men Jonatan venter på kommentaren:

– Han har ikke byttetøy i dag heller. Han får låne av Alexander, men nå får de se å komme tilbake med det.

Hvorfor alltid meg, tenker Jonatan? Hvorfor ikke Alexander? Han kunne ønske han kunne låne vekk klær til Alexander en gang, det hadde vært fint. Det våte tøyet slenges i en pose og henger der til det står.

Åh, nå kom han på noe. Det er lekedag i dag. Kanskje han får låne en leke? Jannicke som jobber i barnehagen, bruker å ha en på lur til Jonatan, en dinosaur.

Så får han det med seg, som alltid:

– Hvorfor får Jonatan en sånn?

– Han hadde ikke med seg leke i dag, så han fikk låne en.

Når den klumpen er svelget, kan han starte sin jakt på å få låne en stilig leke han ikke har hjemme.

Han er litt annerledes, Jonatan. Og han vet det. Han vet det i en alder av fire år. Han føler det, han ser blikkene, blikkene av medlidenhet og oppgitthet over mor. Han hører bemerkningene fra sine venner, som barn er, brutalt ærlige. Han er ikke fullt ut bevisst sin egen forsvarsmur, men forhåpentligvis skjønner de voksne det.

Men så godt at Jonatan går i barnehage, her er han ønsket og viktig. Her har han sin plass, sitt støttesystem. Verre er det på skolen. Hvem skal da skjerme Jonatan da? Lærere kan prøve, men rutter med det få.

Da er det viktig at Jonatan lærer seg at han er viktig, at han er god, herlig, snill og alle andre viktige benevnelser, slik at han er best mulig rustet første skoledag, mellom alle matpakkebarna der ute.

Vi snakker og leser mye om hvordan oppdage de sårbare barna, hvordan de har det hjemme. Men har vi nok fokus på hvordan de faktisk har det i barnehagen og på skolen? Er vi bevisst vårt ordvalg og vår tilrettelegging rundt disse barna?

Dette er barn av foreldre som gjerne sliter økonomisk, som kanskje har havnet litt på utsiden en periode av livet. Kanskje er mor arbeidsledig og mottar offentlige ytelser? Kanskje er far under utdanning for å prøve å skape en ny hverdag for seg og sine?

Kanskje er de der hjemme sliten og har det vanskelig med å nå opp til de «kravene» som settes av såkalte «ressurssterke» foreldre som sitter i FAU og legger listen for hva alle foreldre skal kunne takle av både avslutninger og gave til personalet?

Det er også tilfeller der det handler om manglende omsorgsevne som er uoppdaget.

Samme hva situasjonen er kan alle som jobber med barn smykke seg med rollen som en av barnas viktigste sekundære omsorgsperson. I tilfeller der barn ikke har et stort nettverk utover sine foresatte er dette ofte avgjørende.

Å jobbe forebyggende kan virke overveldende noen ganger, særlig når bemanningskabalen ikke går opp. Da tror jeg at dersom vi bryter det ned til at det handler om enkel medmenneskelighet, så får vi gjort mye under de rammene som foreligger i dag. Vi må være raus, ikke tenke at alt må være likt for alle. Vi kan strekke ut en hånd til foreldre som kanskje sliter litt. Og vi kan bevisstgjøre hverandre at barn får med seg alt vi prater om «over hodet» på dem.

Når jeg nå jobber med mennesker som har havnet på utsiden av arbeidslivet av ulike grunner ser jeg enda klarere at vi må tenke sammenhenger, jo før jo bedre. Holdninger dannes tidlig, og kompenserende tiltak er avgjørende.

Dette er mange fantastisk god på allerede rundtom i barnehager – fortsett med det og ta det gjerne videre i foreldregrupper slik at vi har alle forutsetninger for å jobbe helhetlig med dette arbeidet.

Og om du lurer på hvordan fattigdom kan føles for en familie? Les BT sin serie om dette temaet for å få et innblikk i hvordan dette føles på kroppen for mange. Vi kan merke oss bak øret at det gjelder mange flere enn vi tror.

Powered by Labrador CMS