DEBATT

I dag skal jeg på konsert! Vi er ikke så mange deltagere, men jeg skal dit sammen med mine nærmeste venner. Jeg kjenner til konsertområdet fra før, det er nemlig der vennene mine og jeg oppholder oss fem dager i uken, men akkurat nå er det rigget til underholdning for oss.
I dag skal jeg på konsert! Vi er ikke så mange deltagere, men jeg skal dit sammen med mine nærmeste venner. Jeg kjenner til konsertområdet fra før, det er nemlig der vennene mine og jeg oppholder oss fem dager i uken, men akkurat nå er det rigget til underholdning for oss.

«Dessuten har jeg lært at å «tenke sjæl» er en god ting»

Kan samlingsstunden sammenlignes med en konsert? Og: Hvordan oppleves den i så fall for det unge publikummet? Det skriver artikkelforfatteren om.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dette er en fortelling satt på spissen, men som man kanskje kan dra kjensel på:

I dag skal jeg på konsert! Vi er ikke så mange deltagere, men jeg skal dit sammen med mine nærmeste venner. Jeg kjenner til konsertområdet fra før, det er nemlig der vennene mine og jeg oppholder oss fem dager i uken, men akkurat nå er det rigget til underholdning for oss. Faktisk er det konsert flere dager i uken, og stort sett gleder jeg meg til dette.

Vi vet ikke helt når konserten begynner, så vi gjør det vi synes er morsomt enn så lenge.

– Nå starter konserten, ropes det over høyttaleren. Stemmen er lystig og engasjert.

– Søren, vi som hadde det så gøy. Vi vil fortsette, sier en av vennene mine.

– Dere kan fortsette etter konserten, sier konferansieren.

Vel, vi aksepterer det, men det er store muligheter for at vi har glemt hva vi holdt på med etter konserten.

– Legg fra deg det der, det har ingenting på en konsert å gjøre, sies det høyt og tydelig over høyttaleren. Hun peker på telefonen min.

Jeg vil jo ikke at noen andre skal få sjansen til å ta den før meg når festivalen er over. Men jeg gjør som hun sier.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Anette Bekkelund, pedagogisk leder</span>
Anette Bekkelund, pedagogisk leder

Begynner å bli litt urolig i beina

Vi setter oss. For på denne konserten må vi sitte.

– Er dere klare, sier konferansieren. Hun smiler fra øre til øre, og vennene mine og jeg klapper og jubler i kor.

Vi kjenner konferansieren godt, og vi er veldig glade i henne. Vi er så klare! Yes! Denne sangen kan jeg. Det er den sangen de alltid starter med, og jeg kan hver eneste lille detalj selv om jeg ikke nødvendigvis er med og synger. Så godt å høre denne sangen, det gir en slags trygghetsfølelse fordi jeg kjenner den så godt.

Det kommer et par låter til; jeg liker dem, men de fenger liksom ikke like mye. Den ene venninnen min, by the way, er helt i ekstase!

Jeg begynner å bli litt urolig i beina. Jeg som er så aktiv ellers sliter litt nå også, tross at jeg elsker konserter.

Noen ganger kunne jeg godt tenkt meg å følge med på avstand, men det får jeg ikke lov til. Det er nemlig slik at jeg er god til å lytte, og jeg tenker at ingen tar skade av at jeg går litt unna en stund. Det er godt for meg å trekke meg tilbake av og til.

Kanskje jeg skal reise meg for å riste på beina?

– Sett deg ned! Får jeg beskjed om.

Ikke bare sier konferansieren dette, hun bruker navnet mitt også. Og alle vennene mine hører det. Det er litt pinlig. Jeg vet jo at jeg skal sitte stille når vi skal spise sammen etterpå, så jeg tenkte det ikke skadet med en liten strekk akkurat nå.

Et lite dunk høres fra venstre hold. Ops! Den ene vennen min mistet mobilen ut fra hendene sine og ned på gulvet. Hun har sneket den med på konsertområdet. Hun er rask til å plukke den opp igjen. Ingen sier noe, men den ene vakten tar den fra henne og legger den i lomma så lenge. Jeg som har lært at det ikke er pent å ta andres ting.

– Alle vennene dine er jo med, da må du også

Den ene vennen min er det noen vil kalle rebelsk. Slik har hun alltid vært. Hun har sterk vilje, og følger ikke nødvendigvis strømmen. Hun er lei konserten, og går unna selv om konferansieren og vaktene utallige ganger beordrer at hun skal sette seg ned.

Den ene vakta går for å hente henne. Venninnen min protesterer i sinne. Vakten forteller at hun må være med på konserten.

– Se, alle vennene dine er jo med, da må du også.

Selv om jeg vet at vaktene mener det i beste mening, tror jeg ikke venninnen min får med seg resten av underholdningen nå som hun er så sint. Dessuten har jeg lært at å «tenke sjæl» er en god ting.

Jeg hører konferansieren fortelle vaktene at det er viktig at alle får med seg hele konserten, for det ligger så mye sosial læring ved et slik arrangement. Språkutvikling er også en del av det hører jeg en av de andre vaktene si, og ikke minst får man erfaring med musikk.

Jeg som trodde at det å være her og nå var viktig. Lite vet de hvor mye sosial læring og språkutvikling vi bedriver når vi har det gøy sammen ellers, og for å ikke snakke om musikkgleden vi deler når vi er på fest. Hadde de bare vært oppmerksomme på det.

Endelig! Nå kommer sangen. Selveste favorittsangen til gjengen. Den er innmari bra, og den fenger så godt. Jeg kjenner det bruser i kroppen, og helt uten å tenke videre over det står vi sammen på gulvet og hopper og spretter. Det er kanskje ikke det eventuelle tilskuere vil kalle dans, men det er vår spontane måte å bevege oss til musikk på.

– Vet dere hva? Om dere ikke setter dere ned nå så henter jeg de høye stolene! Konferansieren ser litt streng ut nå.

Ingen av oss har lyst til å sitte på de høye stolene; vi blir som en slags utstilling på hva dårlig oppførsel er når vi sitter slik. Ingen har forresten lyst til å være venner med noen som oppfører seg dårlig. Nei, det lønner seg vel å høre på konferansieren, tenker jeg, selv om jeg absolutt ikke har lyst.

Vender tilbake til det vi synes er morsomst

Resten av konserten er kjempebra, selv om jeg er sliten. De fleste sangene er morsomme, og vaktene synger også med av full hals. Jeg lurer på om de kan være avgåtte kordamer for de har så god klang i stemmene sine.

Den siste sangen markerer avslutningen på konserten. Vi klapper og jubler for nok en konsert.

Så vender vi tilbake til det vi synes er morsomt. Det som er helt frivillig, der vi kan komme og gå som vi vil og hvor vi naturlig utvikler oss sosialt på akkurat den måten vi selv ønsker.

Velkommen for å se!

Powered by Labrador CMS