Korn og maur - og røtter til frokost

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Turgruppa går foran meg idet vi skal krysse åkeren. Jeg ber dem gå pent på rekke og holde seg til den smale stien som allerede er tråkket opp. Kornet er høyt og noen av de minste forsvinner nesten blant lysegul havre.

– Vi kan ikke tråkke på maten vår, sier gutten foran meg.

– Dette er korn som bonden har brukt lang tid på å lage.

– Det har du helt rett i, sier jeg. Og som den pedagogen jeg er, benytter jeg anledningen til å fortelle at jeg spiste korn til frokost. Korn, bær og frø, legger jeg fornøyd til.

– Jeg spiste røtter, svarer han uten å nøle.

Han vet heldigvis ikke hvilke røtter, og jeg nikker anerkjennende til det jeg mistenker er en festlig løgn.

Barna er fascinert av åkeren. De trenger å snakke om at dette faktisk skal bli maten vår. Vi må være forsiktige. Vi må ta vare på – ordene er deres egne.  Personalet som er med på turen bidrar med den kunnskapen de har, før samtalen etter hvert glir over i lek. Vi er fremme ved turstedet vårt, en glenne mellom skogen og jordet.

Det går ikke lang tid før en liten gutt plutselig skriker. Det er tydelig at noe plager ham og vi er to som skynder oss bort.

– Det er maur! roper han. Det er masse maur! Han har riktignok maur på seg, men ikke så mye at det er helt krise.

– De må bort, insisterer han, de kan ikke være her. 

– Hvor skal de være da? spør jeg.

– De skal være i skogen.

– Men vi er jo i skogen, svarer jeg.

Han peker bestemt mot den tette skogen lengre inn.

– De skal være inni skogen.

Til lunsj spiser vi nybakt brød med godt pålegg. Vi voksne peker på hvor heldige vi er som har god og næringsrik mat hver dag. Samtalen vender igjen tilbake til kornet. Til maten. Til ressurser vi er helt avhengige av.

– Hva skulle vi spist om vi ikke hadde korn? spør et av barna

– Kanskje vi måtte spise maur, foreslår en annen.

Frykten lyser i øynene til han som nettopp har vært angrepet av de hissige røde skogsmaurene.

– Rødbet, sier gutten som gikk først gjennom åkeren. Jeg spiste rødbet til frokost. Det kan vi spise om vi ikke har korn.

Jeg overraskes av forslaget, og det faktum at han faktisk hadde spist røtter til frokost.

Det skal være meningsfullt å planlegge for morgendagen, det skal være verdifullt å ta vare på det vi har rundt oss.

Det er ikke alltid like enkelt i en verden som byr på uro og krig.  Av og til tar de store spørsmålene for stor plass i meg, og forstyrrer overbevisningen jeg har om at mitt bidrag er til noe nytte. Da må jeg minne meg selv om hvor oppgaven min ligger, jeg skal formidle fremtidstro.

Når det kommer til å tro på fremtiden, er det kanskje ingen som formidler det bedre enn barnehagebarna. De minner oss om at den ikke først og fremst bygges av store ord, men av små handlinger som å gå langsomt gjennom åkeren.