– Vi må gjenerobre den pedagogiske fagligheten og forståelsen av hva læring er
Dansk barndomsforsker er bekymret for det han omtaler som en intensivering av barndommen.
– For å forstå hva som har skjedd med læringsbegrepet må vi se på hvordan styringen av barnehagefeltet har forandret seg i løpet av relativt få år, sier Jan Kampmann som er professor ved Institutt for mennesker og teknologi ved Roskilde Universitet og tilknyttet Center for daginstitutionsforskning.
Han var en av flere foredragsholdere som delte sine tanker om lek og læring under barnehagekonferansen Nordiske Impulser i vår. Tema for konferansen som ble arrangert av Utviklingsforum, var «læring på barnehagevis».
Kampmann understreket innledningsvis at hans foredrag ville ta utgangspunkt i en dansk kontekst, men at det nok finnes en del paralleller til Norge. Han trakk blant annet frem at Danmark, i likhet med Norge, opplever barnehagelærermangel og en nedgang i søkertall til utdanningen.
– Økonomiske begreper
I mer 40 år har Kampmann forsket på barn og pedagogers hverdagsliv i barnehagen. Han har lenge vært opptatt av hvilken innvirkning økt styring har på det pedagogiske arbeidet.
– I løpet av relativt få år har det blitt mer og mer utbredt i Danmark å snakke om at barnehager skal styres og organiseres på samme måte som et marked. Det vil si at begreper som konkurranse, effektivisering og individualisering har blitt en stadig vanligere del av det pedagogiske språket, sa professoren.
Det pedagogiske språket er langt på vei erstattet av et økonomisk språk, mener han.
– Dette har skjedd ganske langsomt, over 10-15 år. Kanskje derfor har det har tatt så lang tid før man i Danmark faktisk oppdaget at det var skjedd. De siste fire-fem årene har vi sett større motstand blant pedagogene mot denne måten å snakke, forstå og tenke om barnehagen på, fortalte Kampmann.
Måling, testing, kategorisering og standardisering er ikke begreper som er oppfunnet av pedagoger, men av økonomer og forvaltere, påpekte han under foredraget.
Innsnevret læringsbegrep
Hva mener Kampmann er konsekvensen av denne utviklingen?
– Jeg mener det bidrar til en optimering av barndommen – av barnets utvikling – i form av økte forventninger når det gjelder læring, utvikling og barnets prestasjon. Det er en oppfatning av at alt kan måles og veies. Og når man kan gjøre det, så kan man også igangsette forskjellige typer av påvirkninger på barnet med mål om å rette opp mangler og øke tempoet i barnets læringsprosesser, sa han.
– Til grunn for denne tankegangen ligger det en forståelse av barnet som noe uendelig formbart. At barnet er et stykke leire vi skal forme. Men det er ikke vi som skal styre barnets utvikling, da reduserer vi dem mer enn vi utvikler dem. Vi må ta utgangpunkt i barnets egen motivasjon og hvor barnet er akkurat nå.
Kampmann mener det har blitt mindre fokus på barns egen motivasjon etter hvert som pedagogiske programmer har fått større innpass i barnehagene.
– På den måten blir det ikke bare en intensivering og akselerasjon av barndommen, men også av pedagogikken. Vi skal rekke mer og fylle på med mer på kortere tid. Dermed får vi et mer innsnevret og instrumentalisert læringsbegrep, sa han.
– Jeg mener det er viktig at vi stiller oss spørsmålet: Kan vi med denne intensiveringen av barndommen risikere å bidra til mental utmattelse hos barn? Og på den måten bidra til skoletretthet før de i det hele tatt har startet på skolen? Man kan også stille spørsmål om tap av mening og mental utmattelse også er noe man kan se blant pedagoger, og om det er dette som gjør det vanskelig å motivere folk til å ta utdanningen og bli værende i feltet.
Skeptisk til programmer
Fra 1990-tallet og frem til i dag har det vært en intensiv utvikling i retning av mer statlig og kommunal styring av den danske barnehagesektoren, fortalte Kampmann. Det har ført til økt læringstrykk i barnehagene, mener han.
I Danmark har det eksistert læreplaner for barnehagefeltet siden 2004.
– Akkurat som i den norske rammeplanen, er det mange positive intensjoner i den danske læreplanen, så det er ikke den i seg selv som er problemet, sa professoren.
– Men som en konsekvens av læreplanen innførte man også kvalitetsmålinger med henblikk på å sikre at man arbeidet etter metoder og innhold som virket læringsoptimaliserende. Lek blir nevnt ganske mange ganger i den styrkede læreplan (fra 2018), men oftest i sammenheng med læring, slik at det reelt sett legges opp til styring av leken som «lekende læring» eller «lek-og-læring», sa han.
Kampmann er bekymret for utviklingen han har sett de siste årene, mot et ønske om å effektivisere og optimalisere læring gjennom bruk av predefinerte programmer.
– Ofte er det en kommune eller en privat eier som bestemmer seg for at alle deres institusjoner skal jobbe med et bestemt program. Mange av dem kommer fra USA som har elendig barnehagekvalitet. Det kan godt være at slike programmer vil styrke barnehagekvaliteten i USA, men vil det styrke kvaliteten i nordiske institusjoner hvor man har velutdannede pedagoger og rimeligere ressurser? Jeg er sterkt kritisk til det, sa han.
Kampmann mener denne utviklingen bidrar til å overføre definisjonsmakten over hva som er riktige pedagogiske metoder og innhold i barnehagen fra pedagogene til eksterne aktører.
– Må gjenerobre den pedagogiske fagligheten
– Dere som jobber i feltet, og vi som er opptatt av barnehagefeltet, må jobbe for en gjenerobring av den pedagogiske fagligheten og en gjenerobring av den pedagogiske forståelsen av hva læring er, sa Kampmann.
Han beskrev deretter hva han mener læringsprosesser i barnehagen bør være preget av:
– Pedagogikk er alltid kontekstuell og situert. Jeg vil si at den også alltid er lokalt forankret og avhengig av hvilken barnegruppe man har: Hvordan har gruppa utviklet seg i løpet av det siste året? Hvilke barn har kommet til etter sommerferien og hvilke har sluttet?
– Pedagogikk er også alltid relasjonelt fundert. Den er knyttet til de spesifikke relasjonene mellom voksne og barn, men også relasjonene barna har innbyrdes, sa Kampmann.
Pedagogikk må videre være omsorgsbasert, i form av at man hele tiden har som mål å skape trygghet – ikke bare for det enkelte barn – men for barnegruppa som helhet, påpekte han.
– Det er altså snakk om et samspill mellom individuelle hensyn, omsorg og felleskap som skaper trygghet for barna, og som gjør det meningsfullt for dem å være i barnehagen.
– Leken skal ha stor plass
Det grunnleggende i barns barnehagekarrierer er, ifølge Kampmann, å finne ut hvem de er som barnehagebarn.
– Man skal bli del av et barnehagelandskap: Hvem er de andre barna? Hvordan kan jeg posisjonere meg? Hvem kan jeg bli venner med? Hvem skal jeg spørre for å bli med i lek?
Veldig mye av barns læring i barnehagen skjer gjennom å skaffe seg erfaringer, påpekte han.
– Hvordan kan vi bidra til at barna får disse erfaringene? Blant annet gjennom lek og særlig rollelek. Leken skal ha stor plass! sa Kampmann.
– I bredere forstand handler det om å hjelpe barnet med å få varierte erfaringer med seg selv: Hva kan jeg, og hva kan jeg ikke? Hvordan kan jeg utfordre grensene? Og hvor går mine grenser for hva jeg vil, og hva jeg ikke ønsker å være med på? Vi må bidra til at barn får denne typen erfaringer, og på den måten også får gjøre seg erfaringer med de andre barna. Gjennom lek, men også gjennom å gjøre seg erfaringer med de voksne – gjennom dialog og relasjoner. Vi må også hjelpe dem til å få erfaringer med ulike materialer.
– Behov for å trekke seg litt tilbake
Professoren understreket også viktigheten av å tilrettelegge for at barn kan eksperimentere og utforske, samtidig som man er oppmerksom på at barns læringsprosesser og eksperimentering hele tiden foregår i det han kaller progresjons- og regresjonsbevegelser.
– Progresjon er når man har nysgjerrighet og overskudd til å undersøke og prøve noe nytt. På et tidspunkt – og vi vet ikke helt når – vil barnet gi uttrykk for at det har behov for å trekke seg litt tilbake. Barnet trenger å lade batteriene for å igjen ha overskudd og energi til å kaste seg ut i en ny progresjonsbevegelse, sa Kampmann.
Hvis man ikke respekterer barns egne bevegelser mellom progresjon og regresjon, men insisterer på at de hele tiden skal være i progresjon, vil de tømmes for energi, påpekte han.
– Rekvisitør og inspirator
Kampmann pekte avslutningsvis på den komplekse rollen pedagogen har oppi alt dette.
– Man må være sensitiv overfor barnas intensjoner og prosjekter. Være nærværende og omsorgsfull når det gjelder barnas psykiske orientering, progresjon og regresjon. Man må også være en rekvisitør som hele tiden følger med på hva barna trenger for å videreutvikle leken, og være mekler i konflikter barn imellom ved å tre inn som dialogpartner.
– Som pedagog må man tilby inspirerende opplevelser – også utenfor barnehagen – som barna kan ta med seg inn i leken. Og man må være generøs i form av at når man kommer med et tilbud, ikke blir skuffet hvis barna ikke ønsker å være med, sa Kampmann.
Skal man kunne oppnå alt dette er pedagogene helt avhengige av å få bruke sin faglige dømmekraft, mener han.
– Derfor kreves det en kamp for det pedagogiske språket. Det kreves en kamp for det faglig konstruktive i den demokratiske organiseringen av institusjonene. Og det kreves en kamp for tid og ressurser for å gjenfinne mening og motivasjon i det pedagogiske arbeidet, sa Kampmann.