Kartlegging for hvem?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som barnehagelærer og masterstudent har jeg med tiden blitt mer og mer interessert i overgangen fra barnehagen til skolen. Min forforståelse er at barnehagepolitikken de siste årene har endret fokus, etter at det ble vedtatt full barnehagedekning i 2009. Slik jeg ser det har fokuset flyttet seg fra å ha nok plasser, til et fokus på kvaliteten og innholdet i barnehagehverdagen. De siste årene har det kommet flere stortingsmeldinger som jeg forstår kan handle om et økt læringspress. I disse dager vil regjeringen innfør en endring i barnehageloven som nå er ute på høring, med høringsfrist 26.02.21. Forslaget går ut på å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskferdigheter før skolestart. Min forståelse er at politikere viser manglende tillit til barnehagelærer-profesjonen, og at barnehagens samfunnsmandat om et helhetlig læringssyn utfordres.

Ny runde

Regjeringen Solberg la våren 2016 frem en melding til Stortinget om barnehagens innhold (Kunnskapsdepartementet, Regjeringen.no, 2016). I denne meldingen ble det særlig fremhevet at barnehagene måtte arbeide systematisk med barns språkopplæring, med forslag om en veiledende språknorm for femåringer (Wolf & Greve, 2018, s. 56). Denne språknormen fikk ikke gjennomslag i Stortinget, men likevel synliggjør forslaget et politisk ønske og forventning om endring av barnehagens innhold og arbeidsformer. Utdanningsforbundet hevdet at meldingen var en «førskolemelding» og ikke en barnehagemelding, og at den brøyt med den nordiske barnehagetradisjonens vekt på helhetlig læring (Wolf & Greve, 2018, s. 56).

Med slike satsninger fra politisk hold kommer det ofte i tillegg nye standardiserte programmer/verktøy. Disse har som mål å sørge for at alle barn skal bli oppdaget tidlig i forhold til språk og atferd. Eksempler på slike standardløsninger kan være «De utrolige årene», PALS (positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling) (Wolf & Greve, 2018, s. 56). Disse programmene er kostbare og spiser mye av barnehagebudsjettet i form av opplæring til personalet. Min forforståelse er at en tettere bemanning i barnehagen og skolen vil bidra til at barna opplever trygghet og stabilitet i hverdagen. Som igjen vil bidra til at personalet har tid til å være nær barna i lek og samspill. Slik vil man lettere kunne observere og avdekke barn som har eventuelle utfordringer de trenger ekstra støtte til. Slik jeg ser det vil det å innføre en plikt til å vurdere alle barns språkferdigheter før skolestart, gi barnehagelærere unødvendig merarbeid, som tar dem mer bort fra barna. Det tar tid å lære seg et nytt språk. Barna trenger tilstedeværende voksne som har tid til å være med på leken, og støtte dem når de trenger det. Barnehagehverdagen bør derfor være preget av trygge relasjoner til voksne som har tid til barna. Ikke et sted hvor voksne hele tiden må bryte ut av leken fordi de må gjøre andre ting. Som for eksempel det å skrive en vurdering av alle barns norskferdigheter. Trenden må snu, politiker må endre holdning, å slutte å se på det og være flerspråklig som noe negativt. For meg er det helt ufattelig at de ikke ser selv at det å innfør mer kartlegging, vil ta personalet mer bort fra barna.

Er barnehagene på vei til å bli en «førskole»?

Hva kan en slik politikk ha å si for de tradisjonelle barnehageverdiene, som vennskap, lek, omsorg og medvirkning? Et helhetlig læringssyn? Min forståelse er at barna blir utsatt for et høyere læringspress nå enn tidligere, og at for eksempel leken i disse standardiserte oppleggene ofte blir brukt som et verktøy for å oppnå læring. Er barnehagen i ferd med å bli en «førskole»? I kjølvannet av meldingen om en språknorm for femåringer i 2016, ble det etablert et kraftig barnehageopprør som resulterte i at regjeringen ikke fikk gjennomslag. Jeg er klar for et nytt opprør!