Julevandring, tradisjon og dannelse

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Kirken ser ut til å ha tatt debatten på alvor og tilbyr mange steder julevandringer i stedet for tradisjonelle barnehagegudstjenester. Julevandringer skal formidle kristen kulturarv uten forkynnelse, men åpne for barns undring, lek og sanselige erfaringer. Men hvordan følges dette videre opp i barnehagen? Og hvordan kan dette knyttes til barns danning i et mangfoldig samfunn?

Dette faginnlegget bygger på forskningsartikkelen “Små føtter på vandring til krybben” som både løfter frem sentrale funn fra forskning og praksis og peker på hva barnehagene selv kan gjøre for å ivareta helhetlig pedagogikk i møte med religion og kulturarv (Kjeka & Sundnes, 2024).

Kulturmøte i kirkebygg

Julevandringer er et pedagogisk opplegg med inkluderende og ikke-forkynnende profil. Noen ganger står barnehagen selv for tilretteleggingen, men ofte er det kirker som inviterer barnehagene til kirkebygget. For barna kan et slikt møte med kirken være både spennende og høytidelig, og selv om ikke kirken er et nøytralt bygg, gir møtet med kirken barna anledning til å lære om en institusjon i barnehagen sitt nærområde (Horrigmo, 2021, s. 56).

Når barna gjennom julevandringen møter fortellingen om Jesu fødsel gjennom drama, rollelek og sanselige virkemidler, blir de også deltakere i en fortelling som har vært sentral i europeisk kultur i over 2000 år. For barnehagen som ifølge barnehageloven skal være en kultur- og tradisjonsformidler (Barnehageloven, § 2), kan julevandringen derfor forståes som en viktig del av barnas kulturelle dannelse. Dette er én av mange viktige fortellinger i vårt mangfoldige samfunn.

Dialog med foresatte som grunnmur

Barnehager har ansvar for å ivareta dialog med hjemmet og sikre at hjemmet får mulighet til å gjøre reelle valg (KD, 2017, s. 29). I møte med tematikk som angår livssynsfeltet er dette svært viktig. De fleste barnehager vi i vårt materiale støtter oss til, sendte ut skriftlig informasjon eller avkrysningsskjema til foreldrene. Erfaringen var at foresattes skepsis ofte ble redusert når de fikk informasjon om at julevandringen var formidling og ikke forkynnelse. Hjemmet ønsker å vite hva barna skal delta på, og hvorfor.

Likevel ser vi at noen barnehager informerte svært lite, selv i grupper med religiøst mangfold. Det er viktig at barnehager i god tid før en aktuell julevandring reflekterer over hvordan dette aspektet skal ivaretas. Her ligger en utfordring som barnehagene må ta på alvor.

Sanselige og kroppslige erfaringer som inngang til danning

Barna i julevandringene forfatterne deltok på, møtte historien gjennom fortellinger, lys og mørke, skuespillere, musikk og bevegelse. De fikk også være med på å banke på dører i jakt på husrom til Maria og Josef, eller de flyktet fra Herodes. De møtte også engler på Betlehemsmarken. Da en ekte baby ”spilte” Jesusbarnet, skapte det en merkbar atmosfære i rommet. Likevel var det tydelig at barna forstod at de deltok i et fiktivt univers.

Når barna får slike sanselige og kroppsliggjorte møter med kultur, åpnes rommet for danning. Barna blir del av det som skjer, og i etterkant av opplevelsen bearbeides dette. Noen tar det inn i rollelek, og andre leker med julekrybben og gjenskaper historien de har møtt i julevandringen. Her skjer danning – i barnas egne uttrykk, i deres tolkning og i deres undring over fortellingen.

Våger vi å reflektere med barna?

Det mest påfallende funnet i materialet fra julevandringene vi deltok på, er likevel dette: De ansatte i barnehagene fulgte i liten grad opp med samtaler og refleksjon med barna om det de hadde vært med på. Selv når barna hadde sterke opplevelser – av kontrasten mellom lys og mørke, av dramatikk, av spenning og omsorg – brukte ikke personalet dette som inngang til åpne samtaler om tro, kultur og mangfold.

Mange ansatte uttrykte usikkerhet: «Vi vil ikke påvirke barna». En slik tilbakeholdenhet kan fort føre til det motsatte av det som var hensikten, for når barnehagen ikke tør å snakke om religion, formidles det indirekte at religion ikke er viktig. Dermed mister barna muligheten til å forstå hvorfor vi feirer jul – eller hvorfor noen ikke gjør det. Rammeplanen (KD, 2017, s. 9) tydeliggjør at der skal være plass for en åndelig dimensjon i barnehagen. De ansatte skal også “utforske og undre seg over eksistensielle, etiske, religiøse, livssynsmessige og filosofiske spørsmål sammen med barna” (KD, 2017, s. 55).

Hvordan kan julevandringen åpne for danning?

Forskningen og praksiserfaringene peker på flere tiltak barnehager med fordel kan gjennomføre:

1. Forbered barna før vandringen

Snakk om hva en tradisjon er, og om at mennesker tror og feirer ulikt.

2. Styrk personalets trygghet på religion som fagområde

Kompetanse på religion og mangfold reduserer frykt for «å gjøre feil».

3. Gi rom for barnas undring etter vandringen

Still åpne spørsmål:

• Hva la du merke til?
• Hvordan var det i mørket?
• Hva er grunnen til at mennesker feirer jul?

4. Knytt det til mangfoldet i gruppen

La barna dele egne høytidstradisjoner. Vis likheter og forskjeller som noe naturlig og spennende. Våg å la barna undre seg uten å gi fasit. 

5. La leken få fortsette i barnehagen

Rollelek og kreativ utforsking er barns måte å bearbeide opplevelser på.

Julevandringen som mulighet

Det er barnehagens mandat å legge til rette for barnas undring og utforskning i møte med julevandringer. Slik utnyttes det rommet som dette pedagogiske verktøyet gir i møte med en av de mest sentrale kulturfortellingene i vår tradisjon. Samtidig er en god dialog med foresatte en forutsetning for at dette skal fungere på en god måte.

Barn lever i et mangfoldig samfunn. De trenger derfor voksne som tør å snakke om forskjeller – ikke for å påvirke, men for å åpne rom for forståelse og danning. Dersom barnehagen griper muligheten, kan julevandringen være nettopp en slik døråpner.