«Ikke smile, ikke le. Sånn gjør vi ikke ved matbordet!»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det var rundt matbordet jeg fant ut at hun på tre år ville bli brannmann. 

Brannmann Sam dog, men ikke noe mindre brannmann fordi om.

Hva er det med måltidene som får frem de fineste samtaler, de opprørende sannheter, latter og spåklig tydelighet?

Er det maten? Er det viktigheten av å sitte i ro? Er det fisken som serveres to ganger i uka? Er det reglene som sier du ikke skal snakke med mat i munnen? Eller, er det hvem som sitter rundt matbordet?

Jeg tror det siste.

Vi sitter så vi alle kan se hverandre. Vi kunne ha holdt hender om vi ville. Vi er opptatt av maten, men aller mest kommenterer vi: «Det er godt»,  «hva er det?». «Det smakte rart». «Æsj, det liker jeg ikke». 

Og hva er dette? Jo, starten på gode samtaler.

Språkbading på sitt beste.

Jeg har vært så heldig - og kanskje noen vil si uheldig - å være i både barnehager og skoleklasser hvor det å sitte i ro og være stille har all fokus rundt måltidet. Hvorfor tynger vi måltidet ned med «sitt i ro», «vær stille», og «tygg med munnen igjen»?

Jeg sier ikke at det ikke er viktig, jeg spør meg bare om viktigheten av hvordan man sier ting er tingen? 

Når du har dine venner over på middag, irettesettelser du dem da?

«Kjære Frida, snu deg rundt er du grei. Sitt stille.»

«Frode, kan du dempe deg litt, vi spiser.»

«Einar, ikke snakk med mat i munnen, og pass på å bruk servietten.»

Jeg håper ikke du gjør det iallefall.

Til og med jeg som er så opptatt av mat glemmer fort at jeg spiser, og prater i vei, gjerne høylytt, med de rundt bordet. Mine venner. Som smiler. Ler. Ingen ber meg sitte stille. 

Rundt matbordet flyr ord og samtaler som åpne skolebøker over bordet, frem og tilbake, og vi lytter og lærer av hverandre. Det er begrepslære, begrepsforståelse, kroppsspråk som styrker meningen bak det vi vil si, det er ansiktsuttrykk, det er forklaringer, fortellinger og enormt mye læring. For små. Og for store.

Tenk om alle barn i hele landet fikk oppleve en språklig glede rundt matbordet? 

Tenk om de ansatte heller kunne stilt spørsmålet: «Hvorfor tror du det er viktig å sitte i ro på stolen?» enn å komme med et formanende «sitt stille!!!». 

Nei, takke meg til latter og glede, hånd i hånd med maten. Da får man glade, mette og samtidig språklig sterke barn. 

La ordene fly og se nytten, erfaringene og gleden ved samtalen rundt bordet.

Får du til den gode, morsomme og betydningsfulle samtalen lover jeg deg at Frida kommer til å sitte riktig vei på stolen, Frode kommer til å lytte mer og Einar vil kanskje slutte å snakke med mat i munnen - og heller le høylytt så all maten spruter. 

Takk for maten.