– Hvis et barn kommer til dere for å fortelle, så tar dere imot

Barna Wanja Sæther møter på jobb på Krisesenteret i Salten vet hvor farlig det er å være liten og utrygg i verdens tryggeste land. Hvert år oppsøker rundt 1 500 barn et av landets 43 krisesentre. 

– 1 500 barn som er på flukt fra sine egne hjem. Og det tallet sier ikke noe om hvor mange barn som har behov, men om kapasiteten til krisesentrene.

Hun omtaler de barnehageansatte i salen under Barnas verneombud-dagene (BVO) som sine kampfeller. Barnas våpendragere. Selv har hun vernet om de voldsutsatte siden hun begynte i jobben som 19-åring. 

Flest kvinner og barn. 

Og det er mange av dem. 

– Det er 40 millioner barn i verden i dag som utsettes for grov og alvorlig vold. Da snakker ikke om et knips på baken eller å bli tatt i øret. Grov vold er den volden som forårsaker alvorlige skader. Vi snakker om åpne sår, stikkskader, kokingsskader, brannskader, beinbrudd, vi snakker om seksuelle overgrep, og vi snakker også om drap. 40 millioner. Prøv å forestill dere det tallet.

Norge har signert og ratifisert FNs barnekonvensjon. Det betyr at den norske stat har forpliktet seg til å beskytte alle barn. Mot vold, overgrep, krenkelser, forsømmelse og utnytting. Barn i Norge har rett til å være trygge. Likevel anslår offisielle tall at det er rundt 100 000 barn som utsettes for vold årlig her i landet. 

– Hvor mye større tror dere dette tallet er? De aller fleste barn forteller aldri at de er utsatt for vold eller overgrep.

I løpet av en knapp time snakket hun om sine erfaringer. Om hva barnehageansatte må være oppmerksomme på i møte med barn som har vært utsatt for vold eller vært vitne til vold i nære relasjoner. Om hvilke smerteuttrykk disse barna har, og om hvordan man kan forholde seg til barnas lojalitet til voldsutøveren og den voldsutsatte. 

Sæther er daglig leder ved Krisesenteret i Salten. Hun forteller at da hun begynte i jobben, var tanken at krisesentrene skulle være avskaffet i løpet av et par-tre år.

– Da skulle vi ha fått bukt med familievolden. Nå har jeg jobbet på krisesentre i 31 år. Og tallene blir verre og verre for hvert år som går.

Barn uten håp

Noen barn blir med henne. Barna som mangler håp. Barna der lyset i øynene er slukket. De som ikke vil være her lenger.

– Det er den delen av jobben jeg aldri klarer å bli ordentlig proff på, som jeg ikke håndterer spesielt godt. Den jeg tar med meg hjem, som blir som en klump i magen, noe jeg kjenner ordentlig i hjertet.

Hun møter flere av dem hvert år. Tre, fire, fem år gamle. De som har gitt opp, som har uttrykte selvmordstanker.

– Hvis dere noensinne har møtt et slikt barn, så vet dere hva jeg snakker om. De kommer med uttalelser om at de skulle ønske de drukna, at de vil hoppe foran en buss. Og så tenker vi at «jaja, unger vet ikke forskjellen på liv og død, de skjønner ikke hvor endelig det er hvis man dør». Men hvis et barn forteller deg at de vil ikke være her lenger, så betyr det at de vil ikke være her lenger.

Hun forteller om en slik liten gutt. Han var fire år, og kommer til barnesamtale - der hun alltid spør: Hva er det du ønsker å snakke om?

Han svarer: «I dag, Wanja, vil jeg at du skal fortelle meg hvor jeg får kjøpt rottegift!»

– Og så tenker jeg i mitt veldig enkelt konstruerte tankesett at rottegift, ja, jeg skulle gjerne gitt den faren din litt rottegift sjøl. Det sier jeg selvsagt ikke. Men jeg tenker det.

Det jeg sa var: «Hm, tja, rottegift ja. Hvor i all verden får man kjøpt rottegift? Ja, hva skal du med det, forresten?»

– Det skal jeg spise for nå klarer jeg ikke å være her lenger.

– Det gjør forferdelig, forferdelig vondt å møte et slikt barn. Det kan vi ikke akseptere, i verdens tryggeste land. At vi skal gå rundt og møte barn som ikke vil leve lenger, som ikke tør å være her, som har det så vondt og som er blitt så svikta av de voksne.

De vanskelige signalene

Men uansett hvor ille de har det, forteller aldri mange av barna noen om hvordan de har det. 

– Det å se etter signaler hos barn som ikke snakker, men som likevel snakker, på sitt vis. De kan ha ulike typer symptomer, ulike tegn som gjør oss bekymret, sier Sæther, og fortsetter: 

– Det er ikke slik at alle signaler betyr at barn har vært utsatt for vold eller overgrep. Det kan ha fysiske plager fordi det faktisk er noe som feiler barnet. Vondt i magen kan jo også bety blindtarmbetennelse, cøliaki eller glutenintoleranse. Det kan jo hende at bestemor er alvorlig syk eller at mamma og pappa er i ferd med å flytte fra hverandre. Eller at storebror flørter med rus. Det kan være tusen grunner til at et barn forteller at det ikke har det greit, sier hun, før hun understreker: 

– Men dere må sjekke det ut. Hva er det barnet egentlig vil fortelle? Hvis det ikke er blindtarmbetennelse eller ei syk bestemor, må dere prøve å finne det ut. Det er den jobben dere kan gjøre. Og når dere da mistenker at et barn er utsatt, så skal dere lytte. Og det er faktisk det viktigste jeg skal si til dere i dag:

– Hvis et barn kommer til dere for å fortelle, så tar dere imot. Det finnes ingen ting som er viktigere i verden enn å være et barns utvalgte. Dere må slippe det dere har i hendene. Selv om sjefen venter, selv om deres egne unger blir stående i en annen barnehage og den ansatte ringer dere 32 ganger, for det går fint. For de blir henta hver dag, og de er trygge. Svigermor må lage sin egen middag og flyet til Bergen får gå uten dere. Det finnes ikke noe viktigere enn å ta imot.

De som ikke blir hørt

Det finnes også de som forteller. 

Men som ikke blir hørt.

– I reine ord, helt eksplisitt, så forteller de hva de har opplevd. Men så er det vi som er for dårlige til å ta imot.

I samtaler med barna som kommer til krisesenteret, spør hun gjerne: Har du fortalt dette til noen andre voksne?

– Ofte sier barnet at «ja, jeg har fortalt det. Til mammaen til Jonas. Tre ganger faktisk». Ok, hva svarte mammaen til Jonas da? «Nei, hun sa at ingen barn skal ha det sånn.» Eller som ei tenåringsjente, som har gått jevnlig til helsesykepleieren. En gang i uka har hun fortalt hva hun har vært utsatt for. Uten at noe har skjedd.

Sæther sier at vi kan ikke bli overraska over at barn slutter å fortelle når de blir møtt av voksne på den måten. Voksne som ikke reagerer. 

Det kan være en av mange grunner til at barna ikke forteller. Lojalitet til overgriper eller voldsutøver er en annen viktig årsak, som Sæther understreker at man må ta på alvor. 

– Vi er så opptatt av foreldres ubetinga kjærlighet til barna. Men: Det fins ikke mer ubetinga kjærlighet enn den kjærligheten barn føler for sine foreldre. De elsker oss uansett hva, og de tilgir oss alt. Og de gir oss sjanse på sjanse på sjanse på sjanse. Og da forteller man ikke. Og man utleverer ikke. Fordi at en pappa som slår, han er mest av alt alt mulig anna enn en pappa som slår. Han har den fineste stemmen til nattasanger, han har det beste fanget, den varmeste klemmen. Og sånn er det også for en mamma som bruker vold eller utsetter noen for et overgrep.

Flykter fra egne hjem

Hun forteller en ny historie. En om gutten på fire år som bar rundt på en liten lekekoffert. Hele dagen, selv på do og mens han steinsov i senga.

Inni hadde han det han trengte for å overleve. Ei lommelykt, litt nistemat, en knust telefon. Og et survival kit. En beredskapsplan, til en bitteliten fireåring som bor i verdens tryggeste land. 

– Vi har ikke bombefly, gerilja, tsunami, orkaner. Men likevel flykter barn i Norge, fra en krig som foregår der barna skal være aller mest trygge, i sitt eget hjem. Vi skal ikke ha det sånn.

Hun vet hva konsekvensene kan bli. Forteller om ACE-studien, den mest kjente forskningen som er gjort på skadevirkninger forårsaket av traumer i barndommen. 

– Studiet viser at krenkelser i form av vold, krenkelser og overgrep i oppveksten gir alvorlige skader i voksen alder. Og så er det kanskje lett å skjønne at man kan få psykiske helseskader, som depresjon, angst og  selvmordstanker. Men studiet viser også at de voksne som bærer på alvorlig barndomstraumer, også er særskilt utsatt for alvorlige somatiske sykdommer, som diabetes, hjerte-karsykdommer, kreft, rusrelaterte skader og andre livsstilsykdommer. Dette sier noe om hvor farlig det er for barn å bli utsatt for vold og overgrep. Ikke bare når voldshendelsen finner sted, men også for resten av livet, sier Sæther. 

– Det betyr at man trenger hjelp. Man blir forgiftet av sin egen kropp fordi kroppen bærer på de tøffe minnene og man må rett og slett avgiftes.

Mange former for vold

Barn blir utsatt for vold på så utrolig mange forskjellige måter. Fysisk vold. Psykisk vold, der de blir skremt, mobbet, neglisjert, isolert. For seksuell vold, som er alle typer seksuelle overgrep. For materiell vold, som at leken deres blir ødelagt. 

Sæther har hørt om det meste. Men en form for vold er kanskje noe man tenker mindre over: Ett av ti barn i Norge har vært vitne til vold mellom foreldrene.

– I dag vet vi at det er minst like skadelig for et barn å være vitne til vold mellom foreldre som om barnet var direkte utsatt for vold selv. Man tenker faktisk at det er mer skadelig dersom barnet er vitne til at mor blir utsatt for vold. Det har nok med biologisk tilknytning, kjønnsrollemønster og kjønnsrolleforventninger å gjøre, sier hun, og forteller at barn som har slike opplevelser, skal ha status som voldsutsatte. Det innebærer blant annet at i en eventuell straffesak skal barnet ha status som fornærmet, rett til egen bistandsadvokat, at saken skal straffeforfølges selvstendig, og at et barn kan ha rett til erstatning på lik linje som om barnet selv var direkte utsatt for vold.

Sæther forteller om et annet aspekt: Barna som opplever vold på den måten at de opplever følgene av volden. De som lever med rusproblematikk, psykiske helseskader, de som har opplevd ramponerte hjem og dårlig økonomi.

– De ungene får ikke noe bistandsapparat, erstatning eller straffeforfølging. De skal vokse opp med følgene.

Hun kommer stadig tilbake til barnas våpendragere, som hun kaller de barnehageansatte. 

– Dere er de viktigste, dere er mine kampfeller, og dere sammen med meg må herved avgi et løfte: Vi finner oss ikke i at barn som lever i Norge skal ha det så utrygt.

Før hun understreker: 

– Når jeg snakker om mine barn, snakker jeg om ungene på krisesentrene i Norge. De er også deres barn. Alle barn er alles ansvar, og vi deler på disse ungene. Enten fordi de bor i gata vår, de går på den samme butikken, de tar samme bussen – eller fordi vi leverer de til barnehagen deres.