Hvem blir vi når andre forteller oss hvem vi er?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som voksne, både ansatte i barnehagen og i samfunnet generelt, har vi makt til å definere situasjoner og stille krav og forventninger i langt større grad enn barn. Men er vi alltid bevisst dette, og hva skjer dersom vi ikke tillater andre å være den de faktisk er fremfor den vi har bestemt at de er?

Som mennesker plasserer vi ofte andre individer i ulike kategorier som en måte å bearbeide virkeligheten på, uten at dette nødvendigvis skyldes vonde intensjoner. Nettopp derfor kan det være vanskelig å få øye på hvordan disse tankemønstrene påvirker måten vi møter barna på.

Merkelapper og forventninger i barnehagen

Også inne på en barnehageavdeling hender det at vi kategoriserer barna basert på deres handlingsmønstre og hva vi antar at de kommer til å gjøre i løpet av en dag, og setter merkelapper på dem. Noen barn blir «de som alltid lager bråk», mens andre blir «de rolige». Noen blir «de som trenger tydelige rammer», mens andre får større frihet. Spørsmålet er ikke om vi gjør dette, men hva det gjør med barna vi møter. Slike ord hjelper oss å navigere i hverdagen, men de former også blikket vårt.

Hva skjer når merkelappen får styre mer enn øyeblikket foran oss?

Noen barn får merkelapper som «flink», «rolig» og «ryddig». Dersom barna bryter med disse forventningene, fordi de tross alt er barn, kan det skape en reaksjon fra de ansatte. Men, hva er det egentlig vi reagerer på, er det handlingen i seg selv eller at barnet ikke oppfører seg slik vi har bestemt at det skal? Kanskje reagerer vi sterkere nettopp fordi barnet bryter med bildet vi allerede har laget oss, og ikke nødvendigvis fordi handlingen i seg selv er så annerledes.

Ulikt rom, ulike konsekvenser

Hvilke barn er det vi forventer at sitter stille ved bordet, og hvem får større slingringsmonn når de tuller? Hva er det i oss som gjør at vi reagerer ulikt, ikke bare på handlingene, men på hvem som utfører dem?

Noen barn ser ut til å få skylden dersom noe går galt, også på de dagene barnet ikke er i barnehagen fordi det har blitt en forventning om hvor problematisk dette barnet er. Hva gjør det med et barn å oppleve at rollen deres er gitt på forhånd, uavhengig av hva de faktisk gjør? Og hvor går grensen mellom erfaring og fordom? 

Under en høytlesningsstund i barnehagen hørte jeg noen barn hviske, og snudde meg automatisk mot barnet som ofte uroer. Denne gangen var det de barna som satt ved siden av som var involvert, og jeg tok meg selv i egne antakelser om hvem som forstyrret. Hvor ofte skjer dette?

Ikke bare i barnehagen

Som student ser jeg dette også komme til uttrykk i klasserommet. Studentene som sitter på første og bakerste rad blir snakket til på ulike måter. Jeg undres noen ganger om dette er fordi vi har laget en slags forventningsavklaring knyttet til oppførsel basert på klasseromsplassering, og hva som hadde skjedd med dynamikken dersom studentene byttet plass, men ellers oppførte seg som de pleier. Ville lærerne da endret hvordan de møter dem, eller ville forventningene fortsatt ligge i individene?

Studenten som sitter fremst presterer ikke nødvendigvis bedre på en prøve enn studenten som sitter bakerst i klasserommet, på samme måte som at de barna som foretrekker å tegne eller perle i stillhet ikke nødvendigvis er flinkere til å høre på beskjeder enn de barna som foretrekker herjelek og å bygge borg. Likevel møter vi dem ofte som om vi allerede vet svaret.

Hvilket rom gir vi andre?

Dette gjelder både barn og voksne; barnehageansatte, studenter, foreldre og andre i samfunnet. Hvilket mulighetsrom gir vi til dem vi allerede har gjort oss opp en mening om? Hvor ofte lar vi dem prøve på nytt uten at det de gjør blir tolket gjennom det vi allerede forventer å se?

Hva må til for at vi faktisk skal klare å møte dem med et åpent blikk?

Samtidig er det vanskelig å bryte ut av disse tankemønstrene og kroppslige erfaringene, spesielt dersom man ikke selv er bevisst på konsekvensene. Konsekvensene kan være barn som ikke trives, som ikke får uttrykt hvem de er, og som ikke blir anerkjent som individer.

Hvordan kan vi møte barn annerledes?

Hvordan skal vi klare å se hvem barna faktisk er dersom vi kun gir dem rom til å være den vi har bestemt at de er? Kanskje starter det med at vi våger å stille spørsmål ved våre egne antakelser. At vi stopper opp i møte med barna – ikke for å korrigere dem inn i en ramme, men for å bli nysgjerrige på hvem de er. Først da kan vi gi dem det rommet de trenger for å være mer enn det vi allerede har bestemt at de er.

En måte å flytte fokuset og starte en endring er gjennom språket vårt. I stedet for «Du er …» kan vi si: «I dag ser jeg at…» eller «Jeg la merke til at…». Vi kan også spørre «Hva skjedde her?» før vi fyller inn egne antakelser. Dette er små skifter, men de gir barna et større rom.

Lesetips

En ungdoms/voksenbok som ga meg nye perspektiver på fordommer og merkelapper, er «Jævelunge» av Frederik Svindland. Hovedpersonen blir ofte møtt som «han som lager trøbbel», mens andre slipper unna for det samme. Boka minnet meg om hvor sårbart det er å ikke få vise hvem man faktisk er, og hvor lett vi kan glemme å nullstille blikket i møte med andre.

I barnegruppa har jeg gode erfaringer med å lese «Jakob og Neikob – Naboen» av Kari Stai. Den åpner for samtaler om hva som skjer når vi bestemmer på forhånd hvem noen er og viktigheten av å ikke trekke antakelser om noen uten at vi har hele bildet. Da snakker vi om «Hvem trodde Jakob og Neikob at Naboen var i starten, og hva forandret seg?». Jeg synes dette er en fin bok til å sette ord på at mennesker kan være mange ting på én gang, og at vi må gi dem sjanser til å vise oss hvem de faktisk er.