Hva er det vi egentlig må rekke?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi lever i en tid der kalenderen er full fra frokost til frukt. Mellom alle oppgavene ønsker vi å skape kvalitet, gi barna gode opplevelser og være faglig sterke. Alt dette er viktig, men likevel vender jeg stadig tilbake til det samme spørsmålet: Hva er det vi egentlig må rekke?

For noen ganger opplever jeg at de viktigste øyeblikkene i barnehagen ikke står skrevet i planen. De oppstår i leken, i samtalene og i de små pausene mellom aktivitetene. De oppstår når vi er til stede nok til å legge merke til dem.

En situasjon jeg ofte kjenner meg igjen i, er frokosten. Barna er midt i en lek, hvor de samarbeider, bygger og forhandler. Noen har vært i den samme leken lenge og andre har akkurat blitt en del av den. Jeg ser engasjementet, konsentrasjonen og gleden, men samtidig ser jeg på klokken. Det nærmer seg frokost og planen forteller meg at det snart er tid for å rydde.

Men det jeg ser foran meg, forteller meg noe annet - barna er dypt inne i noe som betyr noe for dem. Da prøver jeg å stoppe opp et øyeblikk.

Ikke for å velge bort rutiner eller struktur, men for å spørre meg selv: Må vi avslutte akkurat nå?

Det samme kjenner jeg igjen på tur, når målet plutselig blir mindre interessant enn det barna oppdager underveis. Halvveis finner barna en bakke de vil klatre i og skli i. De utfordrer seg selv, samarbeider, hjelper hverandre og opplever mestring. Er det viktigste at vi kommer fram dit vi hadde tenkt, eller skjer det viktigste akkurat her?

Det er i slike øyeblikk jeg prøver å legge bort klokken for en liten stund og være helt til stede. Noen ganger handler jo det viktigste pedagogiske arbeidet om mer enn bare de aktivitetene vi har planlagt. Det handler om vår evne til å være til stede i det som allerede skjer – å se hva barna er opptatt av, lytte og virkelig være nysgjerrig. Noen av de viktigste valgene jeg tar i løpet av en dag handler ikke om hva jeg setter i gang, men om hva jeg velger å ikke avbryte.

Jeg tror barn trenger rammer, forutsigbarhet og voksne som skaper trygghet og struktur, men samtidig må disse rammene være fleksible nok til å romme livet som skjer inni dem. Barn lever ikke etter klokkeslett, de lever i øyeblikket – i leken, undringen og oppdagelsene. Når vi er virkelig til stede, får vi øye på spørsmålene som ikke blir stilt høyt, interessene som er i ferd med å vokse frem og relasjonene som utvikler seg. Vi får rett og slett øye på det som betyr noe for barna akkurat nå.

Rammeplanen løfter frem både lekens egenverdi og barns rett til medvirkning, og for meg handler dette i stor grad om tilstedeværelse. For hvordan kan vi ta barnas perspektiv på alvor eller følge deres initiativ, hvis vi allerede er på vei videre til neste punkt i planen uten å ta oss tid til å stoppe opp?

Jeg opplever at hverdagen i barnehagen ofte er full av innhold. Vi har planer, aktiviteter, møter, dokumentasjon og mange oppgaver som skal ivaretas. Mye av dette er både viktig og nødvendig, men samtidig merker jeg hvor lett det er å bli opptatt av alt vi skal rekke. Kanskje er det nettopp derfor jeg stadig vender tilbake til det samme spørsmålet: Hva er det vi egentlig må rekke?

For jeg opplever at noe av det mest verdifulle i barnehagen ofte skjer mellom det som står i planen. Ikke fordi planen er mindre viktig, men fordi barna noen ganger viser oss en annen vei enn den vi hadde sett for oss. Barn trenger rammer, men rammene må være for barna – ikke barna for rammene.

Kanskje noe av det viktigste vi gjør som barnehageansatte er å være oppmerksomme på de små øyeblikkene som ikke står skrevet i planen. Mellom aktivitetene, mellom måltidene og mellom det vi hadde tenkt å gjøre og det som faktisk skjer.

Kanskje er ikke det viktigste spørsmålet om vi rekker alt vi har planlagt, men heller: Er vi til stede nok til å oppdage det barna prøver å vise oss?