«Helsefremming starter i barnehagen – ikke på legekontoret»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I masteroppgaven jeg ferdigstilte i 2025 kom det frem at dersom vi skal utjevne sosiale helseforskjeller og sikre en bærekraftig velferdsstat, må vi løfte blikket bort fra behandling og over mot arenaene der livet faktisk leves. Funnene fra min studie viser at de viktigste helsevalgene ikke tas på legekontoret, men i barnehagen og på skolen.

Som siviløkonom med en sterk interesse for folkehelse har jeg lenge undret meg over gapet mellom politiske ambisjoner og faktisk prioritering. I dag går under tre prosent av Norges samlede helseutgifter til forebyggende arbeid. Resten brukes på behandling når sykdom allerede har oppstått.

I studien som var en del av en mastergrad i folkehelse intervjuet jeg ti kommuneoverleger fra ulike norske kommuner. Hensikten var å få innsikt i hvordan helsefremming forstås og praktiseres lokalt. Kommuneoverleger har en unik oversikt over, og kunnskap om, befolkningens helsetilstand og barns oppvekstvilkår – og er ment å være sentrale premissleverandører for en helsefremmende samfunnsutvikling.

Barnehage og skole – universelle arenaer for likhet

Et tydelig funn i studien er at kommuneoverlegene peker på barnehagen og skolen som de mest avgjørende arenaene for sosial utjevning. Dette er de eneste universelle tilbudene vi har som når nesten alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, utdanningsnivå eller livssituasjon.

Flere av informantene understreker betydningen av å starte tidlig for å bryte den sosiale arven. Barnehagen gir barn erfaringer med sosial tilhørighet, mestring og fellesskap – grunnleggende faktorer som legger fundamentet for både læring, psykisk helse og videre deltakelse i samfunnet.

Studien viser også at barnehagedeltakelse har særlig stor betydning for barn fra familier med lav inntekt. Tidlig deltakelse øker sannsynligheten for å mestre skolegang og fullføre utdanning senere i livet. Kommuneoverlegene trekker frem gjennomføring av videregående opplæring som den enkeltfaktoren som har sterkest sammenheng med god helse i et livsløpsperspektiv.

Barn som faller tidlig utenfor utdanningsløpet, har betydelig høyere risiko for varig utenforskap, dårlig helse og uføretrygd i voksen alder.

Kommuneoverlegen som «arbeidstilsyn» for barna

Et interessant bilde som kom frem i intervjuene, var sammenligningen av kommuneoverlegens rolle med Arbeidstilsynet. På samme måte som Arbeidstilsynet skal sikre voksne et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø, beskrev flere kommuneoverleger sitt mandat som å sikre at barn har gode og trygge oppvekstarenaer.

Dette innebærer blant annet å gi råd om helsefremmende infrastruktur. Utforming av barnehagens uteområder, skolegårder og nærmiljø har stor betydning for barns mulighet til lek og fysisk aktivitet. Når omgivelsene inviterer til bevegelse, blir aktivitet et fellesskapstilbud – ikke et spørsmål om foreldrenes økonomi eller fritidsaktiviteter.

Slik blir barnehagen ikke bare en pedagogisk arena, men også en sentral helsepolitisk investering.

Barrierer for tidlig innsats

Til tross for bred enighet om betydningen av tidlig innsats, avdekker studien strukturelle utfordringer som hemmer det helsefremmende arbeidet. Over halvparten av kommuneoverlegene er organisatorisk plassert i helse- og omsorgssektoren – en plassering mange selv beskriver som lite hensiktsmessig.

Når kommuneoverlegen blir «låst» til behandlingsorienterte tjenester og administrative oppgaver knyttet til fastlegeordningen, reduseres handlingsrommet for tverrsektorielt samarbeid med oppvekst, plan og samfunnsutvikling.

Flere informanter peker på at en plassering nær kommunedirektørens stab er avgjørende for at helseperspektivet faktisk skal integreres i alle kommunale beslutninger – også innen barnehage, skole og arealplanlegging.

Et samfunnsøkonomisk perspektiv

Med bakgrunn i min utdanning som økonom har jeg i studien også lagt vekt på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av tidlig innsats. Funnene peker tydelig i én retning: Det er langt rimeligere å investere i robuste barn gjennom gode barnehager og skoler enn å reparere voksne som har falt utenfor arbeidslivet.

Utenforskap representerer store menneskelige kostnader – men også betydelige samfunnsøkonomiske tap. Når barn lykkes i utdanning og senere arbeidsliv, styrkes både folkehelsen og bærekraften i velferdsstaten.

Arbeidet med denne studien har gjort meg ydmyk overfor kompleksiteten i det helsefremmende feltet. Samtidig peker funnene tydelig mot behovet for et nasjonalt retningsskifte, der barns oppvekstarenaer gis høyere prioritet i folkehelsepolitikken.

Ved å styrke barnehagen og skolen i dag, investerer vi ikke bare i barns helse – vi investerer i hele samfunnets fremtid.