Måtte stenge: Den aller siste dagen for Anna (4) i barnehagen

Det er knirkende kaldt ute, selv om solen skinner. Inne i garderoben på Revehiet får barna den siste finpussen på kostymene før de slippes løs inne på avdelingen.

Det er ikke bare siste åpningsdag i Gnist Trøa. Det er også jubileum. 28. februar 2011 åpnet barnehagen dørene. Hvert år siden har jubileumsdagen blitt markert med karneval.

– Kom hit, så skal du få prikker!

Torild Sletta-Heimdal setter fregner på nesa under brillene til Anna. Med det forvandles hun til verdens sterkeste Pippi. Hun med en veske full av gullpenger, en hest i stua, ape på skulderen, og en pappa som er konge på en sydhavsøy.

Verdens sterkeste jente.

KRITIKK AV PFU

Denne artikkelen ble behandlet av Pressens Faglige Utvalg (PFU) 26. august 2020. 

PFU konkluderte med at Barnehage.no har opptrådt kritikkverdig på punkt 2.3 i Vær Varsom-plakaten.

Her kan du lese PFUs uttalelse.

I virkeligheten har denne Pippi-en en mamma, en pappa og en storebror som alle bor rett over veien fra barnehagen. Men hun kommer ikke til å lære seg pluttifikasjonstabellen i Gnist Trøa. Mandag begynner hun i kommunale Myrskogen barnehage på Tiller.

– Jeg tror ikke det har gått helt opp for Anna at hun skal slutte i Gnist Trøa. Her om dagen løp hun inn til Mia, leder på avdelingen, og ropte jeg skal begynne i ny barnehage! Men i dag, når jeg forberedte henne på at nå er det siste dagen, ble hun lei seg.

Som Pippi har også Anna bestemte meninger. Det hender hun legger armene i kors og ser på de ansatte med morske øyne over brilleglassene. Men det går fort over. Hun har også mye omsorg for de andre ungene på avdelingen, og mange god venner på Revehiet.

– Vi hadde hele avdelingen på besøk hjemme hos oss for å spise kake i går. Da hun fortalte om det til naboen, lyste det av hele jenta. Det syntes hun var stas.

Anna er ei sånn jente som stadig har en morsom kommentar på lur.

– Men det viktigste for oss som foreldre, er at hun er trygg. Hun er trygg i barnehagen, og det har hun vært fra dag én. Anna er veldig sosial, og liker de som jobber her veldig godt. Men hun trengte litt tid til å bli kjent med dem først.

Mamma Torild forteller om noen av de ansatte som har slutta. Voksne som har satt spor. En sender innimellom meldinger, for å spørre hvordan det går. Hun er stadig tema rundt middagsbordet. Da en annen sluttet, gråt Anna seg i søvn.

– Hun er veldig glad i de som er på avdelingen nå. Særlig Vegard. Han har vært på jobb hver eneste dag gjennom denne tøffe perioden, og er en av dem som betyr mye for Anna, sier Torild.

Det summer av aktivitet inne på Revehiet. Barna er litt ekstra forventningsfulle i dag. Også de voksne kjenner på at det er en spesiell dag.

Samlingsstunden ledes av Amor, pynta i rosa silkepysj og gigantiske rosa vinger. Til stede er også Spider-Man, Batman, flere prinsesser, Pippi - og en diger elefant.

Torild er innstilt på at det blir en tøff siste dag i barnehagen. Også for foreldrene.

– Det har blitt noen tårer. Det oppleves veldig urettferdig.

Storebroren til Anna, Johannes, blir snart 7. Han begynte i Gnist Trøa i 2014, og var en av skolestarterne som dro over til det kommunale tilbudet ved Kattem skole da det ble opprettet i fjor. Nå går han i første klasse ved barneskolen.

– Det hadde vært enklere å forstå om kommunen ville lage en sak rundt Gnist Trøa i 2015-2016. Da var det en gjeng på en av avdelingene som det var litt styr rundt, og en del situasjoner med de ansatte som jeg reagerte på. Men de som var der da, er ikke lenger her i dag, sier Torild Sletta-Heimdal.

Hun forteller at da sønnen begynte i barnehagen, oppdaget foreldrene at han taklet overgangssituasjoner dårlig. Det ble søkt om spesialpedagogisk hjelp, noe som ble innvilget.

– Han fikk en spesped som han ble veldig glad i, og de timene med hjelp han skulle - og vel så det. Han blomstra virkelig opp. Jeg tenker at hvis barnehagen hadde vært skikkelig dårlig, eller ting ikke var som det skulle, ville han ikke hatt den fine utviklingen han hadde, sier hun.

– Takk for innsatsen

På personalrommet lukter det søtt. Det har vært mye kake og blomster de siste dagene. En stor vase er full av enkle, røde roser. Alle med et enkelt, håndskrevet kort.

Tusen takk for din innsats i en tøff periode. Beste hilsen fra dine kolleger i Gnist barnehager.

Lone Hartweg, Mia Tviberg, Camilla Berg Jensen og Kine Pedersen er pedagogiske ledere på avdelingene Haregropa, Revehiet, Hesthagen og Fugleskogen. I dag er det i alt 23 ansatte i barnehagen.

Da stengingsvedtaket fra Trondheim kommune kom i 2019, var det 115 barn i barnehagen. Ti av dem begynte i Myrskogen barnehage, og 18 skolestartere begynte på Kattem skole. Samtidig fikk barnehagen lov til å ta opp nye barn mens klagesaken var til behandling hos fylkesmannen.

Nå, på siste åpningsdag, er det 74 barn igjen.

– Vi har ikke sagt opp noen av de ansatte i denne perioden. Når barna etter hvert har sluttet, har bemanningen økt. Noen har valgt å slutte, men vi har også hatt nyansettelser i perioden, sier barnehageleder Elin-Kristine Skjærvø.

Nå har de ansatte lønn ut juli. Av de fire pedagogiske lederne er det bare én som har fått seg ny jobb.

– Det ligger jo i kortene at vi er nødt til å søke nye jobber, men jeg tror ennå ikke vi har tatt det helt inn over oss at vi må stenge nå, sier Mia Tviberg.

– Det gjør det nok når barna blir henta. Jeg har kjent på det, at det kommer til å bli veldig tungt, legger Kine Pedersen til.

– Det har vært en rar uke. Og det er en rar dag. Det er veldig spesielt - særlig når vi mener grunnlaget for at vi må stenge blir så feil, sier Camilla Berg Jensen.

Lone Hartweg jobber på Haregropa, en av småbarnsavdelingene.

– I de tyngste periodene har det vært godt å komme på jobb og bare være sammen med barna. De lever i nået, og jeg har klart å være i nået sammen med dem. Oppi alt. Det viktigste hele veien har vært vissheten om at barna har det bra.

Er det virkelig min barnehage?

– Jeg visste rett og slett ikke at man kunne stenge en barnehage på denne måten. Man har jo hørt skrekkhistorier som har skjedd i andre barnehager gjennom media. Nå skjønner jeg at man kanskje ikke kan ta alt man leser for god fisk. Når jeg leser om min egen barnehage i avisa, kan jeg ikke forstå at det er min barnehage de snakker om.

Elin-Kristine Skjærvø startet som pedagogisk leder i Gnist Trøa i 2016. I 2018 fikk hun jobben som barnehageleder, noe hun har jobbet som siden.

Medietrykket har tidvis vært stort. I tilsynsrapportene, til dels også gjengitt i mediene, har det kommet fram alvorlige hendelser. Som her gjengitt i en sak publisert på Tv2.no denne uken:

• En gutt lå gråtende på bakken med brukket tann ved henting.
• Bitemerker, blåmerker og sår - ingen vet hvordan dette har oppstått.
• Episoder der ansatte ikke finner barn når de skal hentes. Et barn ble til slutt funnet oppi et voksentoalett der hun gjennomvåt lekte med legoklosser.
• Tre barn tømte bøtter med iskaldt vann i vogna der et av småbarna sov.
• Det er flere ganger registrert at barn forsvinner tynnkledd ut.
• Flere barn opplever å bli slått jevnlig, store barn mobber yngre barn.

– Flere av disse omtalte hendelsene er vi uenig i beskrivelsen av, og vi har sendt inn klage til TV 2 fordi flere av våre tilsvar ikke ble medtatt, samt at saken er feilaktig og misvisende presentert, kommenterer Børre Andreassen i Gnist barnehager.

– Vi bagatelliserer ingen enkelthendelser, men både vi som jobber i barnehagen, foreldreutvalget, og de fagfolkene vi har støttet oss på mener at dette er en trygg og god barnehage som har overholdt kravene i rammeplanen med god margin. Vi har vært dønn ærlige og transparente hele veien, og vært klare på at ja, det har vært uheldige hendelser i barnehagen. Ja, det har vært utskiftninger i personalet. Ja, vi har hatt utfordringer. Men samtidig: Mange har spurt, hvorfor skal dere stenge? Da har jeg vært like ærlig, og svart: Jeg er faktisk ikke sikker, sier Skjærvø.

I retten beskrev motparten en barnehage der det hadde utviklet seg en mobbekultur, med store mangler både når det kommer til det pedagogiske innholdet, omsorgen for barna, og at sikkerheten ikke ble ivaretatt.

– Skal vi være grunnen til at barn har det vondt? At barna får varige mén i form av skjevutvikling? Jeg blir veldig frustrert over at noen kan si noe sånt. Hele situasjonen har vært helt uvirkelig fra starten av.

Skjærvø tar en pause. Før hun slår fast:

– Gnist Trøa er en bedre barnehage i dag enn noen gang. Det hadde kanskje vært enklere å ta stengingsvedtaket inn over seg om noen kunne svart helt konkret på hvorfor vi må må stenge. Jeg håper virkelig ikke dette blir standarden på hvordan ting skal gjøres i Barnehage-Norge. Jeg håper ingen andre må gå gjennom det samme som oss.

«Mangelfullt lekemiljø»

Inne på Revehiet er veggene fulle av bilder og tegninger. Hyllene fulle av leker.

Anna blir møtt med en godklem fra Christina Lyngvær Remhaug, som jobber på avdelingen. Pippi-parykken sitter ikke helt riktig, hun må stadig opp for å rette litt på flettene.

Før hun stolt viser fram hva hun selv har med seg i dag: En mini-Pippi, dukkeversjonen av seg selv.

Prikk lik originalen.

I flere av de tidligste rapportene fra observatørene fra Trondheim kommune pekes det på mangler ved det fysiske lekemiljøet i barnehagen: Rom fattige på leker og utstyr, ingen bøker, lite farge på veggene.

«Rommet som den tredje pedagog ser ikke ut til å fungere og skaper et ytterligere press på personalet som følge av at barna ikke aktiveres av et stimulerende leke-og læringsmiljø.»

Tilbakemeldingene i tilsynsperioden satte i gang et større samarbeid med Dronning Mauds Minnes Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH), samt Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager (NKFB) som blant annet tok for seg det fysiske læringsmiljøet.

– Vi har gjort veldig mange tiltak, og vi mente vi hadde gjort det som skulle til. Vi har blitt bedre, men ikke nok, ifølge kommunen.

Elin-Kristine Skjærvø forteller om endringene som er gjort i barnehagen siden tilsynet åpnet.

– Det mest synlige er det vi har gjort på uteområdet, der vi har lagt til flere elementer for å legge enda bedre til rette for småbarna, og for å kunne jobbe enda bedre med tema samspill når vi er ute. Vi stengte av området bak barnehagen, og satte opp et høyere gjerde for å sikre uteområdet bedre, sier Skjærvø, og legger til:

– Vi har også kjøpt masse leker. Vi har fått hjelp fra kunnskapssenteret til å bygge opp et godt lekemiljø.

I tillegg til at grunnbemanningen er økt, har barnehagen også økt den faglige kompetansen. Ulike tema er rundig gjennomgått, gruppevis og individuelt, med faglig veiledning fra både eksterne og interne ressurspersoner.

– Gnist har et kvalitetssystem. Når man hører hvordan det blir omtalt fra kommunens side, virker det som om det er noe negativt, men i det ligger gode rutiner og overordnede standarder for mye av det vi gjør gjennom barnehagedagen. Ikke at man skal følge det slavisk, men det er gull verdt å ha i bunnen. Vi er 17 barnehager i Gnist, som er flinke til å dra veksel på hverandre. Hjelpen er aldri mer enn en telefonsamtale unna. Jeg har tidligere jobbet i en kommunal barnehage, og opplevde på langt nær å ha et så godt nettverk der, i form av systemer, veiledning og faglig støtte.

Det siste barnehageåret har Lekens muligheter vært tema i Gnist Trøa, med fokus på den pedagogiske plattformen i forhold til voksenrollen i lek.

– Vi har jobbet veldig mye med det pedagogiske innholdet, og med voksenrollen. Det å ha et felles grunnsyn, vi har jobbet med ulike tema fra rammeplanen, det å se barna. I fjor var omsorg et stort tema, i samarbeid med DMMH. Blant annet har vi jobbet en del med mobbing, og med godt samspill. Hva er god lek, hva kan man gjøre for å sikre at alle barna blir inkludert. Samtidig har vi hatt høyt fokus på sikkerhet, og jobbet mye med rutinene våre.

Arbeidet har gitt resultater, mener barnehagelederen.

– Vi har en mye mer gjennomarbeidet pedagogikk i dag. Vi har hatt strukturer tidligere, men ikke så godt gjennomarbeidet og forankra som nå. De ansatte har også endret seg; de er utrolig flinke til å ta vare på barna - og hverandre. 2019 har ikke vært et tomrom der vi bare har vandra rundt uten å gjøre noe, sier Skjærvø, før hun legger til:

– Derfor er det så sårt for de som jobber her. De vet hvor mye de har jobba, og hvor mye de har endra seg. De samarbeider så godt og legger opp arbeidet så mye bedre. De tenker nytt, endrer organisering, og noen har bytta avdeling for at det skal bli bedre for barna. Men fra kommunens side, og i rettssaken, får de vite at «det er ikke mulig å endre seg». Det er ikke nok.

En uendelig boksekamp

Det blir ikke skikkelig karneval uten en ordentlig pinjata. I taket nede i gymsalen henger en diger, lilla fisk, pyntet med rosetter av silkepapir. Barna fra de to storbarnsavdelingene følger spent med. De sitter langs kanten i rommet, på benker, matter og tjukkaser.

Mia Tviberg er Amor, i rosa silkepysj og enorme, rosa vinger. Hun har kontroll på stokken. Barna får slå etter tur. En forsiktig Spider-Man, en slagkraftig prinsesse, en målrettet klatremus. Pippi er ikke verdens sterkeste jente for ingenting: Når det er Annas tur, går hun løs på pinjataen med presisjon og kraft.

To kjappe. Men fisker henger.

– Måten de ansatte har håndtert dette på... Man får seg en på trynet, og reiser seg igjen. Så får man seg en på trynet igjen. Men må bare reise seg.

Elin-Kristine Skjærvø beskriver det siste drøye året som en langvarig boksekamp, der de ansatte har gått runde etter runde. Nå henger de i tauene, men står fremdeles oppreist.

Hun er likevel litt spent på mandagen, når barna ikke kommer om morgenen.

– Når man står i en krise, skjer det noe både mentalt og fysisk, som gjør at man ikke tenker på seg selv. Men jeg er spent på hvordan det blir å møtes igjen, uten barna.

Perioden etter at stengningsvedtaket kom, har vært preget av usikkerhet. Først kom forhåndsvarselet fra kommunen. Deretter vedtaket. Så ble det anket til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Svaret derfra kom ikke før i november, nesten et år etter. Deretter ble det rettssak, om muligheten til å holde åpent fram til selve hovedsøksmålet skal behandles i tingretten. Den første runden endte med medhold til kommunen og fylkesmannen. Det samme skjedde da saken ble anket til lagmannsretten.

Selve hovedrettssaken blir sannsynligvis gjennomført i løpet av det neste halve året.

Samtidig har kommunens observatører vært en stadig påminnelse om at hver bevegelse, hver samtale, hver interaksjon med et barn, kunne bli loggført.

– Jeg synes fokuset til observatørene har vært veldig negativt etter at stengningsvedtaket kom. Jeg har lest noen av observasjonene. Det kommer tydelig fram at mandatet til observatørene er å se etter negative og kritikkverdige ting, og at dette har farget observasjonene og tolkningene. Jeg har personlig erfart å være delaktig i situasjoner med barn der jeg hadde en totalt forskjellig opplevelse av situasjonen enn det som ble nedtegnet av observatøren, sier Skjærvø.

– Man har jo tro på at man gjør en god jobb. Men det har uten tvil vært vanskelig, å hele tiden ha noen som ser deg, som vurderer arbeidet ditt. Pedagogikk er ikke A4 eller svart-hvitt, det er mange måter å gjøre jobben på, sier Mia Tviberg, pedagogisk leder på Revehiet.

– Samtidig har det ikke vært noen dialog med observatørene. De har vært mutte og stille. Akkurat det har jo gjort at man har begynt å tvile på seg selv og det ståstedet man har. Man har aldri visst hva som ble observert, legger Lone Hartweg til.

Noen ansatte har sluttet. Andre har vært sykmeldt i perioder.

– Det kan sammenlignes med å være oppe til praktisk eksamen hver eneste dag. Eller oppkjøring. Uten å få en eneste tilbakemelding fra sensor, sier Tviberg.

– ...så da må man bare gjøre de samme feilene neste dag, og tenke at det man gjør er riktig, legger Lone Hartweg til.

De pedagogiske lederne har snakket mye om at de aldri har hørt om noe tilsvarende. Om noen som har vært under konstant overvåking, som de kaller det, over så lang tid.

– Samtidig er det nesten utrolig at ikke flere har sluttet å jobbe her. Fraværet var høyt en periode, men det har gått ned, og er nå i positiv utvikling. Men jeg vet at det påvirker de ansatte, og at det i enkelte tilfeller har gått ut over forhold og familie, sier Skjærvø, og fortsetter:

– Det er tøft når man hører om ansatte som ikke får sove om nettene, som har følelsen av at folk stirrer på dem på butikken, som våkner om natta etter å ha drømt at observatører står over dem på soverommet. Mareritt.

Hartweg sier samtidig det har vært vanskelig å sette ord på situasjonen til utenforstående. Både venner og familie.

– Når noen spør, kan man ikke dra opp hele saken. Det blir så stort og komplekst. Det er også vanskelig for utenforstående å skjønne hvor mye følelser som ligger i det. Hvor tett man kommer på barna og foreldrene, og kollegene. Vi er et lite samfunn her, en slags storfamilie, sier hun.

Høyt sykefravær

Det skjer mye spennende i Gnist Trøa denne siste dagen. Når barna ikke er på avdelingene sine, samles de i gymsalen. Akkurat nå er det disko.

Anna danser så hardt at flettene farer som et prosjektil gjennom lufta. Hun danser med venninnen til hun blir lei. Så får hun sitte på ryggen til en elefant! En kjempeku og en diger indianer beveger seg mellom miniatyrutgaver av superhelter og monstre, feiere og fotballspillere. Ett og annet gledeshyl bryter gjennom musikken.

Barnehageansatte er blant de yrkesgruppene med høyest sykefravær i arbeidslivet. I første kvartal i fjor var det legemeldte sykefraværet i kommunale barnehager på landsbasis 9,7 prosent, i private barnehager 8,7 prosent, ifølge barnehagemonitor.no.

– Jobber man i barnehage er det vanlig å slite med nakke, skuldre og rygg. Men du skal være hundre prosent psykisk til stede. Du kan ikke komme på jobb den ene dagen blid som er lerke, og den neste i dårlig humør. Du skal være den stabile, gode voksne, og pålogga hele tiden. Ungene trenger deg jo der og da, sier Skjærvø, og legger til:

– Men det er ingen tvil om at det psykiske presset de ansatte har vært under, har påvirket ansatte også fysisk. I perioder har det vært viktig med støtte fra Bedriftshelsetjenesten.

– Hva tenker dere om å ha Gnist Trøa på CV-en når dere skal søke jobb?

– Det er ei ganske unik erfaring man tar med seg videre, og det er ingen tvil om at vi har lært mye om oss selv, sier Camilla Berg Jensen.

Hun er en av i alt to av dagens ansatte som har vært der helt siden barnehagen åpnet dørene i 2011.

– Vi er stolt av arbeidet vi har gjort her. Det kan ikke denne saken ta fra oss.

Likevel:

– Det kommunen sier, veier tungt utad. Det er noe med hvordan saken både har blitt framstilt i media, og uttalelsene som har kommet fra det offentlige.

Tviberg er enig:

– Det er jo gjerne sånn at når det offentlige sier noe, så betyr det noe. Men så kommer man opp i denne situasjonen, og ser hvor feil det blir. At makta enkeltpersoner sitter på, kan misbrukes. Det blir som å bli overkjørt av et tog, det kan ikke stoppes, og som ansatt blir man maktesløs. Det blir David mot Goliat; staten eller kommunen sier at du gjør en elendig jobb, at ungene ikke får mat, at de blir mobba og mishandla... Men vi som jobber her, vet hvor feil det er.

Tacofredag

Det lukter fredag på hele huset. I dag serveres det taco.

– Vi har i en periode valgt å få kjørt mat hit, slik at de ansatte kan konsentrere seg utelukkende om barna og ikke blir nødt til å bruke tid på matlaging, sier Skjærvø.

Arbeidsdagen begynner å nærme seg slutten for de som kom tidligst på jobb i dag. Ansatte som likevel bruker litt ekstra tid på å klemme både barna og kollegene før de kler på seg og går hjem.

Flere strever med å holde kontroll på følelsene fram til de er ute av døra.

– Det er vemodig og trist, men vi skal klare å gjøre også dette til en god dag. Det bor noe ekstra i oss på Trøa, tror jeg, sier Camilla Berg Jensen.

– Det er sant. Det har vokst fram noe sterkt her. Et unikt samhold. Det er ingen ting vi ikke klarer, legger Lone Hartweg til.

I tilsynsperioden har det både kommet nye vikarer og nye fast ansatte til i barnehagen.

– De som har kommet til, sier at arbeidsmiljøet her er noe av det beste de har opplevd. Det er alltid klemmer å få. Det er tilbakemeldinger jeg får både fra ansatte og vikarer som er her ofte, og det er ikke bare noe de sier. De merker at det er noe spesielt her, sier Skjærvø.

Trøbbel med logistikken

Gnist Trøa ligger mellom boligblokkene, godt skjermet fra den sparsommelige trafikken på veien utenfor. Mange av barna ser barnehagen sin fra vinduene hjemme.

Bussturen fra byen tar 33 minutter før man stopper på endestasjonen, Østre Lund. Området preges av utbygging, boligblokkene ligger tett, og stadig nye leiligheter blir klare til innflytting.

Mandag etter at barnehage.no er på besøk, begynner Anna i kommunale Myrskogen barnehage, som ligger på Tiller.

– Vi var på foreldremøte der, og jeg tok tida: Det tar meg elleve minutter å kjøre hjemmefra til den nye barnehagen, sier Torild Sletta-Heimdal.

– Hvilket inntrykk har du av Myrskogen?

– Hva skal jeg si... Det er en barnehage.

Hun trekker på skuldrene, før hun legger til:

– Det er sikkert en fin barnehage. Men vi ønsker jo ikke at Anna skal gå der.

Hun er selv barne- og ungdomsarbeider, og jobber i en barnehage på Byåsen i Trondheim. Ektemannen Morten er ingeniør, og jobber i et stort firma. En jobb som innebærer at han ofte er hjemmefra på reise.

– Hvis jeg har tidligvakt på jobb, begynner jeg kvart over sju. Da må jeg først kjøre til Myrskogen, før vi må tilbake for å levere Johannes på skolen, før jeg drar på jobb. Jeg snakket med en far her i barnehagen, som ikke har bil. Han bruker tre timer hver dag, på henting og levering på sykkel.

Den nye barnehagen

Akkurat denne fredagen er en spesielt hektisk dag - også i Myrskogen.

– Vi har tatt imot nye barn og familier siden midten av januar og har denne uka tatt imot tre barn, forteller enhetsleder Margrete Skevik i en epost til barnehage.no.

Anna er ikke den eneste fra Gnist Trøa som begynner her:

– Det starter 16 nye barn fra Gnist Trøa mandag 2. mars.

– Hvordan blir den første dagen?

– Den første dagen er en besøksdag hvor barn og foreldre er sammen med personalet som tar imot. De møter i grupper på tre-fire barn til to ulike tidspunkt. Siden oppstart vil arte seg ulikt for hvert barn er dialogen med foreldre viktig om hvordan det videre løpet skal være. Bygging av trygghet og tillit gjennom lek og aktivitet er i fokus, skriver Skevik.

Barnehagen på Tiller har vært gjennom en omfattende renovering, før den åpnet på nytt i mars i fjor.

– Når alle barn har startet i løpet av mars vil det være 48 barn på Myrskogen, 45 av dem kommer fra Gnist Trøa. Personalet er rekruttert fra ulike kommunale barnehager og består av fem pedagoger og seks fagarbeidere/assistent, samt styrer, forteller Skevik.

Bytter igjen til høsten

Men Anna kommer ikke til å være der lenge.

– Fra høsten har vi fått plass i Lundåsen barnehage, en privat barnehage som ligger mye nærmere hjemme, sier Torild, før hun legger til:

– Men vi har fremdeles et håp om at Gnist kan vinne rettssaken. Så kan vi alle sammen komme tilbake hit igjen.

Nå må Anna og de andre forberede seg på en ny hverdag. Samtidig kommer de fremdeles til å treffe mange av vennene sine.

– Det aller, aller verste med denne saken, er tanken på barna som rives bort fra den kjente hverdagen sin. Fra kjente ansatte, til nye rutiner. Det blir veldig kort tid: Det er bare litt over en uke siden vi fikk den endelige avgjørelsen om at vi faktisk må stenge. Det er barn her som vi vet kommer til å reagere mer enn andre, sier Skjærvø.

– Barn som har blomstra her, som vi vet kommer til å få et tilbakesteg, legger Mia Tviberg til.

Flere av barna i Gnist Trøa har allerede dratt hjem. Det er bare noen timer til barnehagen stenger døra bak de aller siste. Det kan bli lenge til det kommer barn tilbake til barnehagen.

Det deles mange klemmer i garderobene på de fire avdelingene. Mange har med seg blomster, gaver, og et forsiktig håp om et gjensyn.

– Vi oppmuntrer jo barna, forteller dem at det går bra, men at vi kommer til å savne dem veldig, sier Tviberg.

– Og samtidig som vi oppmuntrer barna, holder vi på å revne innvendig. Vi skal være trygge voksne, men noen ganger kan det holde hardt, legger Camilla Berg Jensen til.

Nå har de ansatte fokus på å holde sammen, og bruke tid på å bearbeide alt de ikke har hatt tid til å tenke på gjennom hektiske arbeidsdager.

– Det er jo først når man kommer hjem og setter seg i sofaen at tankene kommer. Man vet jo ikke helt hvordan man reagerer når det virkelig går opp for en at dette er virkeligheten, sier Berg Jensen.

– Man kjenner på en stor sorg over hele situasjonen. På mange plan. Jeg er lei meg langt inni sjela, men samtidig skal man jo være glad når man er på jobb.

Anna har spist en yoghurt sammen med de andre barna, mens mamma og pappa er på plass. Før de drar, ser Torild sitt snitt til å rappe med seg bildene av de ansatte som henger på tavlen i garderoben.

– De skal på kjøleskapet, sier hun med et smil.

Nå tar de med seg alt av byttetøy, utstyr, og alt Anna har laget i barnehagen den siste tiden. Mandag må de pakke ned klær og utstyr på nytt.

– Det blir en ny hverdag. Det var ikke det vi ønsket, men slik blir det, sier Torild, før porten går igjen med et klikk.

For aller siste gang.